Foto: UNHCR
Kommentator i Utrop
Mange blir overrasket over hvor lett enkelte stater kollapser og havner i kaos. I dag ser vi svært sjelden eksempler på krig mellom stater, de største problemene med vold oppstår ofte i ‘failed states’. Stater som har gått i oppløsning og som ikke er i stand til å levere grunnleggende trygghet og grunnleggende tjenester til sine innbyggere.
legitimitet og tillit er forutsetninger
Afghanistan er et eksempel på dette. I 20 år har det internasjonale samfunnet prøvd å bistå afghanerne med nasjonsbygging, men uten å lykkes. Det er lettere å få et regime til å falle enn til å bygge opp en stabil stat. De mest stabile statene er typisk autoritære regimer og liberale demokratier. Afghanistan de siste 20 årene var ingen av delene, men rett og slett en mislykket stat.
En stabil stat trenger en av disse to tingene for å være stabil: enten legitimitet eller kapasitet. Når staten har legitimitet og folkets tillit, er den ikke truet av oppløsning eller interne konflikter. Terrorangrepene i vestlige land skaper uro, men klarer ikke å destabilisere situasjonen. Men når staten ikke har legitimitet, trenger den i det minste kapasitet til å undertrykke alle konflikter eller tendenser til opprør.
Når staten er fraværende
Et eksempel på det er Saddam Hussein i Irak som holdt landet stabilt så lenge han styrte med jernhånd. Irak endte opp i kaos og blodbad etter at USA fjernet ham og følgelig også statens kapasitet til å holde landet sammen. Amerikanske styrker hadde verken legitimitet eller kapasitet nok til å holde orden. Opprøret fra sunnier var like mye rettet mot amerikanerne som mot det nye regimet i Bagdad. Libya er et annet eksempel. Gaddafi hadde kontroll, men da han falt, ble det kaos. De regimene som verken har legitimitet eller kapasitet til å holde kontroll er som regel ustabile ‘failed states’. Der sentralmakten ikke har kontroll, tar ulike krigsherrer eller geriljagrupper over kontrollen.
Liberale demokratier trenger ikke like sterk voldskapasitet for å holde kontroll. Stabiliteten hviler på institusjonenes legitimitet i befolkningen. Og den hviler på nasjonalt samhold. Det siste blir ofte underkommunisert blant vestlige demokratiforskere. De legger mye vekt på institusjonene, men uten nasjonalt samhold er alle institusjoner sårbare. Økte etniske og politiske spenninger i USA har illustrert denne sårbarheten på en skremmende måte.
Det forfeilede afghanske nasjons- og statsbyggingsprosjektet kan ikke forstås gjennom bare å se på graden av etnisk mangfold. Man må også se på hvordan samfunnskontrakten ikke er sentrert rundt nasjonen, men rundt stammen, klanen og familien – her har du din lojalitet, heller enn til lokale og sentrale myndigheter. Dette skyldes ikke bare tradisjonen, men også det faktum at staten er ganske fraværende og at du ikke kan regne med hjelp fra statlige myndigheter. Det er dem du kjenner som stiller opp for deg. Din familie og klan er både politi og NAV. I tillegg kommer de personlige nettverkene man klarer å skaffe for å overleve og manøvrere i et ulendt terreng.
Den liberale nasjonalismen
Nasjonalismen er et steg videre i siviliasjonsreisen. Den har klart å få mennesker til å bry seg om folk de aldri har møtt og som de ikke kjenner. Gjennom nasjonalismen klarer man å føle et «forestilt fellesskap» med disse ukjente menneskene, for å bruke nasjonalisme-forsker Benedict Andersons begrep. Men de menneskene du ikke kjenner i en nasjon har du likevel mye til felles med.
Din familie og klan er både politi og NAV
I en etnisk basert nasjonalisme deler du ofte språk, kultur religion og en felles historie om et felles opphav. Alt dette gjør at du lett kan identifisere deg med dem. Her snakker vi om etnisk basert nasjonalisme. Når nasjonen består av folk fra ulike kulturer, blir samholdet og identifikasjonen med hverandre litt mer krevende. Det er her den liberale nasjonalismen kommer inn.
Stammen og klanen sier du skal prioritere dine slektninger. Etnonasjonalismen sier at du skal prioritere dem du deler din kultur med. Mens den liberale nasjonalismen sier at du skal prioritere dine medborgere uavhengig av etnisk og kulturell bakgrunn.
Nasjonsbygging – et kontinuerlig prosjekt
En annen måte å skille mellom de to er å si at nasjonalismen har et janusansikt. På sitt beste er nasjonalismen en samlende kraft som gjør demokratiet og velferdsstaten mulig. På sitt verste skaper nasjonalismen hat og etnisk rensing. Jeg har opplevd begge sider av dette ansiktet. Nasjonalismen på sitt verste på Balkan der jeg flyktet fra, og nasjonalismen på sitt beste her i Norge.
Den sterke solidariteten og tilliten vi har i liberale demokratier bidrar til å gjøre våre institusjoner stabile. Staten trenger ikke å bruke fryktelig mye penger på å opprettholde den interne sikkerheten i landet, i stedet kan vi bruke mer penger på velferd. Noe som igjen øker tilliten til institusjonene.
Freden i Europa etter andre verdenskrig er den lengste perioden med fred og stabilitet vi har hatt i historien. Mange tar derfor både freden og demokratiet for gitt. For de husker ikke noe annet. Men det gjør jeg. På 1990-tallet hadde vi blodige kriger på Balkan. Skapt av den nasjonalismen som er på feil side av janusansiktet.
Nå er jeg bekymret over potensielle økte etniske spenninger i Vest-Europa og USA. Der man beveger seg fra den ene siden av nasjonalismens janusansikt til den andre. Det vil si fra liberal nasjonalisme til etnisk nasjonalisme. Populister er flinke til å snakke om folket, men i deres folkebegrep føler ikke minoritetene seg hjemme. Når de sier folket, så høres det ut som om de snakker bare som sin egen etniske gruppe.
Kanskje var det for naivt å tro at vi kunne bygge et stabilt Afghanistan. Flere har fått skolegang, men på sentrale parametere er Afghanistan fortsatt blant landene lengst bak i verden. Kontrasten mellom Afghanistan og Norge kunne ikke vært større. Men heller ikke her kan vi ta demokratiet eller det nasjonale samholdet for gitt. Nasjonsbygging er ikke noe som trengs bare når staten kollapser, men også for å opprettholde stabiliteten. Nasjonsbygging er noe vi må gjøre hver dag.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
