Foto: Moria Media Team, Moria Corona Awareness Team, Moria White Helmets, Moria Academia, Stand By Me Lesvos, Shirin Tinnesand
Har arbeidet på Lesvos i halvannet år
Som eneste gjenværende nordmann som har oppholdt meg konsekvent på Lesvos gjennom alle covid-lockdowns, brann(er), samt sett prosess og utvikling av den nye leiren fra et førstehånds perspektiv, så ønsker jeg å formidle noen før- og ettererfaringer. I dag er det ett år siden Moria brant ned, og Moria var en varslet katastrofe – men har våre Europeiske ledere lært noe?
Flyktningene tok saken i egne hender
Det var kun et spørsmål om tid før Moria-brannen ville finne sted. Vi var flere som hadde varslet om dette i flere måneder og år i forveien. Ved koronavirusets fremmarsj var opp imot 20 000 mennesker, som hadde flyktet fra krig, tortur og verre, presset sammen i forhold som best kan beskrives som et statsadministrert slumområde. Dette parallelt med at opptil flere bistandsorganisasjoner hadde evakuert øya eller mistet tilgang til leiren på grunn av lockdown. Det resulterte i en nedgang på over 100 aktive bistandsorganisasjoner til rundt 15. Sammen med bistandsorganisasjonene forsvant også prosjekter og service tidligere tilbudt flyktningene.
Flyktningene selv opplevde i stor grad i denne perioden at de var blitt forrådt av bistandsorganisasjonene. Det var i dette vakuumet at de responderte med å selv-organisere med motto om å løse egne problemer: Moria White Helmets, Moria Corona Awareness Team, Moria Academia, for å nevne noen. Administrativ og finansielle støtte til å operere prosjektene ble primært generert av Stand by me Lesvos, hvor undertegnede jobber. Til hvilket må nevnes at våre partnere i leiren har arbeidet selvstendig, samt at de i senere tid også har mottatt støtte fra, og samarbeidet med andre NGOs på øya.
Underrapportering av vold og lidelser
Covid gjorde at alle problemer i leiren gikk fra vondt til verre: Moria-leiren manglet infrastruktur, vann-, vern- og helsetjenester, kombinert med en daglig prevalens av vold. Vold som mot de fleste mennesker ble utført av små grupper i leiren, referert til som «Ali Baba» eller «mafia». Opptil flere av de enslige mindreårige guttene i leiren ble tvunget gjennom en rekrutteringsprosess gjennom ultimatumet om å enten være en del av gruppa eller ha gruppa imot seg. Knivstikking var blitt vanlig, og det samme hadde voldtekt, og som en konsekvens sov kvinnelige innbyggere i bleier for å unngå å måtte gå til doene om natten. De få menneskene som sto bak volden, klarte å skape en ufattelig usikker og vanskelig situasjon for tusenvis av uskyldige.
Den amerikanske ambassaden og konsulatet i Hellas publiserte en rapport som dokumenterer 18 knivangrep ved Moria Center, oppsummerer 6 dødsfall og 14 personer alvorlig skadet og innlagt på sykehus i løpet av første halvdel av 2020. Imidlertid er det kun få av disse dødsfallene som ble informert om, utenom i lokale nyhetskilder. Pressen svarte på informasjonen om disse dødsfallene med vantro, siden hovedinformasjonskilder, det vil si frivillige organisasjoner, for en stor del tiet om det.
Så møtte flyktningene vinterstormer med minus 5 grader, uten varmeapparat og kun et plasttelt som beskyttelse mot klimaet.
Og det var ikke de menneskene som satt trygt isolert i sitt hjem i Norge som mottok desperate telefonsamtaler, videoer, bilder over natten, eller så med egne øyne hvordan fotavtrykk i blod ble værende i leiren i dagevis – frem til blodsporene ble tråkket bort eller regnet vekk. Og Moria ble holdt i lockdown i denne tilstanden, mer eller mindre i et halvt år, med kun få forbedringer over sommeren.
Bøtte med kaldt vann for millioner av euro?
Etter at Moria brant ned, lovet EUs Europakommissær Ylva Johanson «No More Morias». Allerede i April 2021 gikk Johanson ut med en offentlig unnskyldning og innrømmet at forholdene i leiren over vinteren var «uheldige». Så møtte flyktningene vinterstormer med minus 5 grader, uten varmeapparat og kun et plasttelt som beskyttelse mot klimaet.
Leir, samt hjem og eiendeler ble gjentatte ganger overflommet av regn på grunn av manglende infrastruktur. Pluss, det tok over ni uker for flyktningene å motta et alternativ til å ta en dusj: FN implementerte en «bucket-shower»-løsning bestående av kaldt vann i en bøtte, i et åpent område bestående av kun tøyvegger hvor opptil flere mennesker skulle dusje sammen.
Høres dette ut som en leir hvor mer enn et tresifret antall millioner Euro ble donert og investert? Ett år senere spør vi fremdeles om hvor alle disse pengene ble av? Det er ikke uten grunn at jeg hele tiden har oppfordret givere til å være kritiske og stille spørsmål om pengeinnsamlinger. For det er på ingen måte en selvfølge at den virkeligheten givere får beskrevet samsvarer med praksis. En varsellampe burde gå av når en bistandsorganisasjonen publiserer mer om behovet for private innsamlinger, enn selve sluttresultatet og transparens rundt tidligere innsamlede donasjoner.
Nye flyktninger møter enda høyere murer
Hvorfor tok det nærmere et helt år før 10 000 flyktninger mottok grunnleggende infrastruktur. Flyktningene befinner seg fremdeles i den midlertidige leiren, og det er fremdeles ingen ny leir i sikte – slik det ble lovet for et år siden. Hvilket i seg selv står i skarp kontrast til evakuering av europeere fra flom- og skogsbrannsrammede områder i Europa denne sommeren. Ingen europeere ville godtatt å måtte gå uten mat og vann tre dager. Ingen europeere ville godtatt å måtte møte vinteren uten varmeapparat eller å måtte gå fire måneder uten dusjmuligheter. Så jeg spør, hvor er basisrettigheter til disse menneskene?
Mens UNHCR feirer 70 år med «livreddende hjelp», ble et småbarn kvalt til døde av maten i Moria 2 – den samme uka.
Europeiske ledere har på ny gått et helt år uten at forholdene i Moria har fått noen form for konsekvens til tross for klare brudd på samtlige etablerte lovsystem av nasjonale og såkalte internasjonale rettigheter.
Parallelt med at det forventes en ny flyktningbølge fra Afghanistan, svarer nå Europa, slik de gjør best, med høyere murer og nye lover som vil gjøre det vanskeligere for flyktninger å gjør krav på sine rettigheter.
Denne teksten ble først publisert på Shirin Emilies Facebook-side, og gjengis i Utrop etter avtale med skribenten.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
