Foto: Paris School of Economics
Jeg har sett flere valg i løpet av min tid i Norge – de siste 12 årene. Hver valgtid er inspirerende og det er vakkert å følge den i all hovedsak demokratiske konkurransen blant de politiske partiene. Men det er én praksis som overrasker meg hver gang.
God nok norsk til å bli statsborger – hjelpes til å stemme
Valgdirektoratet og flere politiske partier deler informasjon på fremmedspråk som arabisk, polsk og tyrkisk. De sosiale mediekontoene til innvandrere som bor i Norge bombarderes med valgrelaterte innlegg på morsmålet. Er jeg den eneste som synes det er noe galt her?
Den norske staten gjør sitt beste for å hjelpe mennesker som ikke er gode nok på norsk under ulike forhold. For eksempel har jeg hørt historier om innvandrerforeldre som mottar tolketjeneste på skolen når de trenger å snakke med barnas lærer. Dette er en del av sosialstatens støttende politikk i Norge og denne praksisen er en god investering for fremtiden, fordi denne ressursen brukes til utdanning. Men hvis vi hjelper noen med å lære om valgprosessen eller visjonen til et politisk partiet bare noen få dager før valgdagen, kan det ha flere uheldige konsekvenser.
På den ene siden må man ha norsk statsborgerskap for å kunne stemme ved stortingsvalg. På den annen side bør man ha minst nivå A2 i norsk for å bli statsborger i Norge. I tillegg blir dette kravet strengere etter 1. januar 2022, da UDI vil be om nivå B1 for rett til statsborgerskap. Hvis innvandrere er gode nok til å bli borgere, hvorfor hjelper vi dem med brosjyrer om stortingsvalg på et annet språk?
Språkopplæring på agendaen
Innvandrerspråkstøtte på valgdager er ikke annet enn en bekjennelse av mislykket integreringspolitikk. I stedet for å tilby bedre og mer tilgjengelige norskspråklige tjenester til innvandrerne, distribuerer myndighetene i siste liten informasjon til dem.
Å gi dele ut brosjyrer er en midlertidig løsning, men å tilby mer språkopplæring er en permanent løsning. Det vil ikke bare hjelpe oss med å spare tid, papir og penger i valgdagene, men den permanente løsningen vil også hjelpe innvandrere med å bli integrert i det norske samfunnet – fordi språket er det sterkeste kortet de har for et bedre liv i Norge.
Hvis en innvandrer ikke har tilstrekkelige språkkunnskaper, hvordan vil han eller hun hjelpe oss med å bestemme fremtiden for landet vårt?
Innvandrere burde ta selvkritikk også. Tusenvis av innvandrere mangler innsats for å forbedre sine språkkunnskaper. Innvandrerforeninger bør også prioritere denne saken i sine agendaer.
Lite demokratisk
Videre handler dette også om demokrati. Hvis en innvandrer ikke har tilstrekkelige språkkunnskaper, hvordan vil han eller hun hjelpe oss med å bestemme fremtiden for landet vårt? Man må lese aviser, følge debattprogrammer og få en forståelse av den politiske situasjonen for å bestemme seg før valget. Hvis en ikke snakker norsk, hva stemmer en da på? Er i tilfelle valget bevisst nok?
Den politiske arenaen tåler ikke fravær. Når du lar et felt innen politikken stå ubehandlet, vil andre aktører oppta samme felt. For eksempel: Anta at det finnes innvandrervelgere som følger viljen til sine religiøse ledere. Noen imamer velger et politisk parti og anbefaler sine tilhengere å stemme på dette partiet. Denne praksisen er heller ikke sjokkerende for mange innvandrere. Dette er kanskje kjent praksis fra opprinnelseslandet.
Å gi informasjon om valget på ulike språk kan fremstå som et godt tiltak, men det kan like gjerne vise seg å slå negativt ut på demokratiet.
Selvfølgelig handler demokrati ikke om ekskludering, men om inkludering. Vi kan ikke ta stemmeretten fra innvandrere som mangler norskkunnskaper. Men det er like viktig at demokratiet tar sikte på å reparere mangler og dysfunksjon i samfunnet.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
