Foto: Scanstockphoto
Politiets harde behandling av Nobuhle Mbilase Enyam på Grønland i juli i år, fremstår som et alvorlig eksempel på hvordan det ikke skal være.
«Jeg har vondt! Dere gjør meg vondt», kan man høre den voksne, ryggskadde kvinnen rope på videoen av pågripelsen. Politiet hadde lagt henne i håndjern på bakken. Bakgrunnen skal ha vært at politiet trodde hun og eksmannen kanskje var nigerianske. Dermed får man to feil i ett:
Afrikanere generelt tas for å være nigerianere, og nigerianere generelt tas for å være narkotikaselgere. Dette fordi de befinner seg på åpen gate i Oslo sentrum en tilfeldig dag, på et sted og i en tid da folk flest ferdes utendørs uten andre hensikter enn å leve sitt dagligliv.
Afrikanere generelt tas for å være nigerianere, og nigerianere generelt tas for å være narkotikaselgere.
Det ser ut til at politiet har gjort det meste feil i denne saken. Ingenting tyder så langt på at de hadde annen grunn til å stanse paret enn hudfargen.
Da paret med rette reagerte på dette, ble de hardt behandlet. Kvinnen har fortalt at hun stadig sliter med skadene. Hun ble plassert på glattcelle, før hun ble satt på gata i bare undertøyet. Dette finnes det bilder av.
Politiet har sjenerøst besluttet at eksmannen ikke skal tiltales for at han brukte sin ytringsfrihet til å rope ut «rasister» og «politivold».
Noen dager senere fulgte en medarbeider ved Antirasistisk Senter paret til politiet for å hjelpe dem med å levere en anmeldelse mot politibetjentene. Skrankebetjenten forsøkte først å nekte dem å anmelde. Deretter forsøkte vedkommende å skremme dem fra å gjøre det.
Fungerende stasjonssjef på Grønland politistasjon, Geir Tveit, beklager seg i Dagbladet 10. august over «mediastyret». Hendelsen beklager han ikke.
Politiet har begrensede muligheter til å uttale seg om en sak under etterforskning, er forklaringen. Men Tveit uttaler seg ganske mye – bare ikke helt slik man håpet. Tveit påstår videre at politiet aldri stanser noen på grunn av hudfargen. Våre erfaringer tilsier dessverre at en del opplever dette ganske regelmessig.
En sak som denne er trist ikke minst på grunn av det gode og systematiske arbeidet Oslo politidistrikt har gjort de siste årene for å sørge for at hovedstaden vår skal ha et politi for alle.
For majoritetsbefolkningen vil en slik hendelse ofte glemmes straks nyhetsdagen er over. De som faktisk risikerer å bli behandlet slik, og som har barn og foreldre som risikerer dette, husker den gjerne mye lenger. Her trenger politiet å rydde opp i handlinger og håndtering – og det fort.
