Foto: 123 RF
- – Gutta, vi må prate | Mikkel Sibe - 22.09.2021
Jeg er sliten. Ikke fysisk, men mentalt. Du er ikke bra nok. Du er bra nok, men utfordringen ligger i å innse det. Man tror det kanskje ikke, men flere av oss gutta har det sånn.
Stille om menn i terapi
Mange er slitne, og mange sliter psykisk. Ikke alle, men mange. Derimot sier vi ofte ingenting, fordi vi mister vår maskuline maske. I det øyeblikket vi sier at vi trenger noen å prate med, kan vi føle på at vi er svakere enn det samfunnet forventer at vi skal være. Åpenhet om psykisk helse, åpenhet om at også menn kan være slitne, trette og lei. Det tror jeg er en nøkkel for at også flere menn kunne ville prate.
Det er viktig å legge til at dette selvfølgelig ikke gjelder alle, men at det ofte snakkes om viktigheten av å ha en god mental helse. At, om man har en god mental helse, kan man få det bedre i hverdagen, føle på en større form for mestringsfølelse og at man får det bedre med seg selv. Hvorfor snakkes det da så lite om, når det gjelder menn og mental helse, eller menn i terapi?
«Det går bra, bror»
Som folk flest, er det ikke alle som har utfordringer, men av de som har det, er det ikke alle som orker å si noe. Det kan være traumer fra barndommen, opplevelser ingen bør oppleve eller helt andre ting man bare ikke ønsker å prate om. Men hva skjer egentlig, når boblen sprekker og man ikke lenger klarer å holde alt inne. Når traumene, utfordringene eller problemene blir en del av deg.
Fordi at, som gutt, eller mann om du vil, er mange av oss oppvokst med en viss form for maskulinitet. Vi skal være tøffe, sterke og kule. Men hva skjer når du innser at du ikke lenger orker. Når du ikke lenger orker å bære maska som du føler at du er pålagt å bære av samfunnet. Du orker ikke lenger å være noen du ikke er. Er det da man blir kalt svak, eller er det da du trenger noen som plukker deg opp og sier «det går bra, bror»?.
Vi må ikke frykte å be om hjelp
For er det slik at menn sjeldnere går i terapi? Ifølge Bypsykologene, er svaret ja. Vi menn har lett for å dømme oss selv, og fortelle oss selv at det å gå i terapi, ja det ligger det en svakhet i. Selv mener jeg, at det å gå i terapi aldri er svakt. Det å sette deg ned med noen, og innrømme at du er sliten. Det er ikke svakt, men heller sterkt vil jeg selv si. Det er viktig at også menn får uttrykke det de føler, for ikke å bli innesluttet med egne følelser.
Jeg ser også sjeldnere åpenhet om vanskelige temaer blant gutter. I guttegjengen er det kanskje ikke så mange som prater om at man sliter med noe, smått eller stort. Som gutt eller mann, kan det til tider være vanskelig å tro på at noen vil ta seg tid til å lytte. Men, vil dette da si at vi gutta alltid har det bra, og at verden bare er et stort solskinn? Det korte svaret på det er nei. Altfor ofte blir vi overøst med en forståelse om hvordan vi bør se ut, at vi må være maskuline og at det å vise følelser er svakt. Slikt mener jeg at vi bør få en slutt på.
I det øyeblikket vi sier at vi trenger noen å prate med, kan vi føle på at vi er svakere enn det samfunnet forventer at vi skal være.
For det er jo sånn, at det å si «jeg trenger hjelp» eller «jeg trenger noen å prate med», det skal det ikke være en frykt rundt. Det skal være en aksept for at hjelpen er der når du trenger den. For noen er det kanskje nok å få noen å prate med, mens andre må ta tak i utfordringer steg for steg.
«Vi gutta» må si ifra
Som mann, er mange av oss også blitt så vant med hvordan vi skal være mann, i rak motsetning til hvordan mange av oss kanskje ønsker å være. Som nevnt tidligere, er det ofte enkelt å føle på at man må se «sånn» ut og kle seg «sånn». Man må ha en respektabel jobb, samtidig som man kan fikse en bil. Dette er selvfølgelig bare stereotypier, dog stereotypier hvor det som mann ligger forventninger til at man skal kunne disse rollene. Sagt på en annen måte; det er lett å spørre seg spørsmålet om man egentlig er mann nok, om man lever opp til mannsidealet.
Jeg tror at vi alle trenger noen å prate med en gang iblant. Derimot er det ikke alle som ønsker å gå til en psykolog eller en terapeut. Det kan det være mange grunner til. Noen har kanskje dårlig erfaring, andre har kanskje forestillinger, og noen ser ikke dette som en viabel utvei.
Det er da det er godt at det blant annet finnes ‘fontenehus’, frivillige arbeidsfellesskap, blant annet for dem som har opplevd utfordringer med mentalhelsen. Lavterskeltilbud, hvor man kan få hjelp uten å direkte skulle løse en utfordring. Man kan komme sammen og få folk rundt seg med like utfordringer, like opplevelser og muligheter for støtte med det man synes er vanskelig. Om det er å søke jobb, utdanning eller bare være i samvær med andre mennesker. Bare det å vite at du ikke er alene, vite at du har et apparat rundt deg som ønsker deg alt vel. Det tror jeg er en god alternativ løsning.
Jeg har uttalt meg om dette temaet tidligere, da overfor den større studentmassen i studentavisen Universitas. Som jeg da påpekte: «Hva skjer egentlig om man ikke ønsker eller ikke klarer å leve opp til mannsidealet?» Sannheten er, at vi menn også kan gråte og være lei oss. Vi kan, på lik linje med alle andre, ha problemer og trenge noen å prate med. Spørsmålet er bare om det er lagt til rette for, eller finnes en aksept rundt, en mannlig åpenhet.
Det er på tide at vi gutta begynner å si ifra, uten at det sees på som svakt eller flaut. Vi må si ifra når ting ikke er greit, og samarbeide som et samfunn for å skape en større aksept rundt at menn også kan ha det vondt og at det er ok for menn å trykke inn alarmknappen.
Jeg tror det er viktig at andre menn går foran og leder vei, og at også media har et ansvar for å vise til at det er lov å oppsøke hjelp. Gutta, la oss si ifra når ting ikke er greit i livet. La oss snakke sammen i guttegjengen. Det er tungt å ha det tøft, og det blir ikke enklere om vi i tillegg skal ha det tøft alene.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
