Foto: Quartz
- Barn og krig hører ikke sammen | Avin Rostami - 22.10.2023
- Barneoppdragelse i Norge trenger en revurdering | Avin Rostami - 02.10.2023
- Flere bør bli like modige som Karpe | Avin Rostami - 04.08.2023
Barnets utvikling gjennom hele livet er preget av de relasjoner barnet er omringet av, og den omsorgen barnet får av sine omsorgsgivere.
Barndomstraumer
Tidlige erfaringer setter varige spor på individet, både i det indre og generelt. Erfaringer i tidlig barndom legger grunnmuren for identiteten vår. I hvilken grad barnet har opplevd trygge rammer og voksne i omsorgen legger også føringer for individets trygghetsfølelse i voksen alder.
Jeg vil aller først gi et innblikk i hva utviklingstraumer er, og Dag Ø. Nordanger (2017) oppsummerer slik: «Utviklingstraumer defineres av et vedvarende misforhold mellom disse formene for erfaringer: Barnet utsettes for traumatisk stress, i kombinasjon med at reguleringsstøtten svikter». Utviklingstraumene formes i oppveksten, i barnets nære relasjoner. Derfor kan de også kalles «relasjonstraumer» eller «barndomstraumer». De kan også defineres som «komplekse traumer» fordi de ofte er sammensatte, gjentatte og foregår over tid.
Vold hindrer utviklingen
Utviklingstraumer omfatter flere former for omsorgssvikt, herunder psykisk og fysisk vold – ofte overgrep som barn utsettes for gjentagende ganger. Barnet vokser da opp med et enormt aktivt, indre alarmsystem, og lever i konstant beredskap, som om noe skummelt skal skje, også i situasjoner der intet skjer. Frykten og redselen blir en del av barnets indre, og derfor sliter disse barna ofte med selvregulering, hvilket påvirker evnen til kognitiv og sosial utvikling.
Barnets hjerne er under intens utvikling i tidlig barndom, og er helt avhengig av en trygg voksenpersons intellekt for at sunn utvikling skal finne sted. Barn som opplever krenkelser, overgrep og vold jevnlig gjennom oppveksten vil da utvikle det som kalles utviklingstraumer. Det gjelder også barn som ikke selv utsettes for vold, men blir vitne til at en av deres omsorgsgivere eller søsken er utsatt for det.
Retraumatisering
Disse barna har ofte store, sammensatte psykososiale vansker. De sliter gjerne i sosiale sammenhenger og får store psykiske utfordringer som preger deres liv og hverdag. Dette fører til at barn med utviklingstraumer ofte havner i konflikter, sliter med impulskontroll og får konsentrasjonsvansker. Dette påvirker selvfølgelig også skolesituasjonen for disse, og de oppleves ofte som respektløse og uvillige til å forholde seg til lover og regler.
I fortvilelse over disse barna, møter enkelte voksne dem med nye, sterke reaksjoner, hvilket legger grunnlag for retraumatisering. Slik får barna bekreftet sin indre frykt og redsel for at verden er et farlig sted der du ikke kan stole på andre.
Barnehager og skoler må på banen
Foreldrenes egne dårlige mentalhelse, ofte akkompagnert av rusmisbruk, er gjerne en komponent i disse tilfellene. Men i enkelte familier er volden en uttalt, og for dem selv anerkjent, del av oppdragelsen. Og det er her jeg vil si at jeg tror sistnevnte er ganske utbredt, altså blant de som ønsker å holde på tradisjonelle former for oppdragelse Da gjelder ideen om at vold og kontroll vil gjøre barna lydige, noen ganger fordi foreldrene har sin kulturbakgrunn fra land der vold i oppdragelsen er mer anerkjent.
Vi må se på all form for atferd som en invitasjon til kommunikasjon
(– Søren Hertz)
Det er derfor viktig at barneoppdragelse får større plass som tema blant aktører som jobber direkte med foresatte og familier som har innvandrerbakgrunn.
I tilknytningsteorien blir det lagt vekt på hvordan våre tidligere erfaringer egen barndom påvirker oss selv i vår rolle som foreldre. Dette bør være et tema får større oppmerksomhet. Det er kun på denne måten at vi kan bryte sirkelen og forhindre at utviklingstraumer går i arv.
Her må både barnehager og skoler på banen med å legge til rette for trygge relasjoner, klare rammer og forutsigbarhet. Den kjente danske psykiateren Søren Hertz sier at «vi må være nysgjerrige i møte med barn». Videre sier han at «vi må se på all form for atferd som en invitasjon til kommunikasjon». Vi må være nysgjerrige på barnets atferd, fremfor å være fokusert på å fjerne den. Vi må lære å kjenne barnet og dets handlingsmønster i ulike situasjoner samt være nysgjerrige og føre samtaler med barna om dette.
Det samme gjelder i arbeid med foresatte. Fremfor å dømme, bør vi invitere til kommunikasjon og åpne en dialog om hvordan oppdragelsen påvirker barna.
Barnehager, skoler og alle andre arenaer barn og unge opererer på burde ha spisskompetanse på traumeperspektivet, både for å forebygge og for å møte barn med traumer med forståelse og trygghet. Barn og ungdom kan ikke tvinges til endring, de kan endre og utvikle seg i møte med andre mennesker. Som voksne som tar del i deres liv kan vi legge føringer for dette. Slik kan vi forhindre at barnas traumer går i arv.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
