Foto: Filip Razafimandimby Våje
Denne teksten ble første gang publisert på jeune.no og gjengis i Utrop etter avtale med Jeune.
Jeg er glad i mye ved det norske demokratiet, og jeg elsker å kunne dele radikale eller kontroversielle meninger uten å bli straffeforfulgt for det. Ytringsfrihet er en kjempeviktig menneskerettighet! Men den har utfordringer, også.
Ytringsfriheten er ikke problemfri
Jeg er brun, politisk engasjert, klimaaktivist og jente. Det kan komme mye kritikk mot sakene jeg fronter, og det er ikke noe problem. Men for hvert offentlige innlegg jeg skriver kommer det flere hatmeldinger. Frem til i år var jeg juridisk sett et barn, men det hindret ikke voksne mennesker i å fremme alt fra enkle hersketeknikker til direkte trusler. Det at jeg er den jeg er, har blitt brukt mot meg, og blitt forsvart av ytringsfriheten. Jeg er langt ifra den eneste som har opplevd hets, og jeg er vanvittig heldig som alltid har hatt folk rundt meg som passer på.
Ytringsfriheten er et paradoks
Jeg tror ikke det er bra for samfunnsdebatten om alle ytringer beskyttes av ytringsfriheten. Amnesty International har en definisjon som sier at man kan ytre meningen sin, så lenge den ikke er hatefull eller diskriminerende. Dersom full ytringsfrihet er prinsippet vi lever etter, kommer de intolerante stemmene til å dempe andre. Paradokset: Da gjelder jo ikke full ytringsfrihet lenger. Om noen samfunnsgrupper gang på gang får høre at de ikke er verdt noe, at de er dumme, feil, eller helst ikke burde være her i det hele tatt, så har vel ikke disse menneskene de samme mulighetene til å ytre seg? Det blir ikke så fristende å delta i samfunnsdebatten når bare det å være, blir en kamp.
Hva skal vi støtte?
Nettavisen skriver at partilederen min, Geir Lippestad, «gikk knallhardt ut mot FrP i moskédebatt» på fredag. Det var en partidebatt som tok opp saker som rasisme og sosiale ulikheter, noe Partiet Sentrum setter høyt på dagsorden. Når ytringsfrihet kommer opp under samtaler om rasisme og diskriminering, opplever jeg at vi ofte sporer av. Vi kan gjøre noe med at nesten halvparten av folk med innvandrerbakgrunn i Norge har opplevd diskriminering det siste året på grunn av bakgrunnen sin. Vi kan drive holdningsforebyggende arbeid eller skape trygge arbeidsplasser og skolehverdager. I stedet blir debatten sentrert rundt hvor langt man kan tøye strikken for hvor drøye ting det er lov å si.
Ifølge Nettavisen ble det heftig debatt rundt Human Rights Service (HRS). Stiftelsen har et navn og en «om oss»-side som kan høres veldig flott ut. Likevel er HRS et godt eksempel på en aktør som bidrar til å spre fremmedfrykt og mistenkeliggjøring, særlig av muslimer.
Så lenge HRS ikke bryter med loven kan de i utgangspunktet selvfølgelig si det de vil. Men skal skattepengene våre finansiere dem? Man bør ikke ta lett på å forsøke å diktere hva som er lov og ikke lov å si. Vi skal ha plass til et mangfold av meninger, det er utrolig viktig i et demokrati. Paradoksalt nok, kanskje, er det nettopp derfor Partiet Sentrum har landet på at vi ønsker å kutte statsstøtten til Human Rights Service. Det å skape mer utenforskap i Norge er det siste vi trenger. Når vi støtter HRS i å ytre seg som de vil, tar vi samtidig vekk friheten til å ytre seg i det hele tatt fra grupper som HRS sprer hat om. Jeg er glad for at dette nå ser ut til å bli til en realitet.
Ytringsfriheten medfører ytringsansvar
Narrativ vi skaper, gjenspeiler holdningene våre. De virkelig fæle konsekvensene av splittelse og hat har vi dessverre sett flere eksempler på i Norge. Senest med terrorangrepet på moskéen i Bærum og drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen i 2019. Jeg synes vi skal være mer bekymret for fremmedfrykt i Norge, og hatet som kan komme fra det, enn for «de fremmede». Heldigvis ser vi en trend der flere og flere har positive holdninger til mennesker som er innvandrere.
Ordene til store aktører, grupper, og enkeltpersoner med stor innflytelse, når langt. Noen har mer definisjonsmakt enn andre. Noen har dermed også større ytringsansvar enn andre. Jeg mener at staten er en slik aktør, og at hvem staten velger å støtte påvirker flere enn den gruppa det er snakk om. Statens politikk påvirker jo folket i Norge, på alle plan.
Hatet kommer ikke av seg selv
Om man kontinuerlig hører negative ting om en annen gruppe, er det ikke rart at man blir negativt innstilt til dem. Jeg tror det er veldig menneskelig å bli påvirket av miljøet sitt. Men nettopp derfor er det så viktig å ta tak i årsakene til polarisering og undertrykkende retorikk.
Former for utenforskap kan for eksempel drive folk mot høyreekstremistiske miljøer. Å forebygge utenforskap er Partiet Sentrums sak nummer én, fordi vi vil ha et mangfoldig samfunn med like muligheter for alle og mindre avstander mellom folk. Vi vil bygge på kunnskap og tillit, og skape dialog og forståelse mellom mennesker. Da må vi tørre å ta oppgjør med undertrykkende holdninger i samfunnet. Vi trenger krafttak for å hindre utenforskap og forebygge hat og fremmedfrykt.
Kan ≠ bør
Jeg er (endelig) myndig, og har mye større frihet enn før. Samtidig drar større frihet med seg et større ansvar. For meg er det å vurdere konsekvensene av ting jeg sier og gjør, særlig i møte med andre mennesker, en viktig del av det å bli mer voksen. Og ord er aldri bare ord. Vi har alle lov til å bidra til mer polarisering, mistenkeliggjøring og radikalisering, men de lange konsekvensene av dette kan faktisk være livsfarlige.
Det skal være trygt for alle å være den de er i samfunnsdebatten. Da kan vi ikke ha fri flyt av skadelig retorikk. Ytringsfriheten er ikke grenseløs, rett og slett av hensyn til andre mennesker. Min konklusjon er at lover mot hatefulle ytringer og diskriminering er premiss for ytringsfrihet. Utover det, er det ikke sikkert at alle ytringer bør få støtte av staten selv om de er lovlige. Hva slags eksempel setter samfunnets innflytelsesrike aktører med sin støtte? For all del, bruk stemmen og kom gjerne med et motsvar! (Så lenge du holder deg til sak!)
Mangfold gjør oss rikere
Vi har lov til å si mye rart, men når det går på bekostning av noens menneskeverd, tråkker vi over en viktig grense. Sak blir til personangrep. Denne grensa mener jeg det er nødvendig å markere. Og det er ikke alltid lett å se den! Et utsagn som kan virke helt harmløst for noen, kan være både vondt og dypt sårende for en annen.
Vi har forskjellig bagasje. Jeg syns det er innmari vakkert at Norge er et land med så mange forskjellige bagasjer! Til sammen dekker vi et bredt spekter av opplevelser, kulturer og kompetanseområder, og dette kan og bør vi bruke til samfunnets beste. Vi bør feire mangfoldet vårt, lære av hverandre og respektere de som er ulike oss. La oss la være å stenge folk ute på grunn av bagasjen de har med seg, eller hvordan de ser ut. Da tror jeg vi får et rikere Norge.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
