Foto: Idaho Education News
For noen dager siden skulle jeg søke om norsk statsborgerskap for min sjuårige sønn. Da han ble spurt om han ville være norsk, svarte han kontant: «Nei!»
«Jeg vil være serbisk»
Hvis du noen gang har prøvd å forklare til et barn forskjellen på etnisitet og nasjonalitet, skjønner du sikkert hvorfor han svarte slik. Barn klarer ikke å skille mellom den slags. Eller for å dra det enda lenger: Barn klarer ikke å skille mellom is og nasjonalitet.
Sønnen min skjønner at vi er etniske serbere. Han elsker sin familie og vil naturlig nok ikke «bli annerledes enn oss». Å fortelle han at vi da blir «norske serbere» førte ikke til noen konstruktiv diskusjon, for å si det mildt. Og ikke at vi ikke har prøvd å forklare det på forskjellige måter. Joda, men hver runde endte med: «Nei, jeg vil ikke være norsk! Og jeg vil ikke gå på skole! Jeg vil være serbisk og dra til bestemor og bestefar!»
Egen tolkning av barnekonvensjonen
Og det er ingen hemmelighet at den bestemoren og bestefaren han mener er de som eier et hus i en landsby i Serbia og ett på den montenegrinske kysten, der han pleier å tilbringe flere uker hver sommerferie. Der får han spise is uforhindret og leke med venner dagen lang. Uten skole. Og AKS. Den slår du ikke. Ikke en gang med «velferdsstats- og barnerettighetsargumentet». Jeg tenkte i en periode at sistnevnte var mine sterkeste kort, for jeg vet at lærerne hans har vært utrolig flinke til å jobbe med akkurat dette.
Han var så stolt den dagen de lærte om barnekonvensjonen på skolen. Straks etter sin ankomst hjemme, og før han fikk tatt av seg sekken, deklarerte han: «Mamma, alle barn har rett til å bli hørt! Og til å leke! Og til å ha leksefrie helger! Og til å si sin mening!» Så nå mente han at han kunne slutte å vaske hender, begynne å spise brownies til middag og is til frokost og spille dataspill dagen lang. Ja, sånn cirka.
Det er unødvendig å si at vi ble nødt til å modifisere denne tolkningen en smule den gangen. Men det var da at jeg så min anledning, på den måten at jeg kunne fortelle han at barn i Serbia ikke trenger å bli hørt akkurat like mye.
Barnekonvensjonen og rettigheter står ikke like høyt på dagsorden der som her i Norge. Men overbevist ble han ikke, for hans opplevelser av hans hverdag i feriene der lignet mest på den utopien han tegnet i sitt eget hode etter å ha hørt om barnekonvensjonen. En slik forståelse av begrepet passer til hans alder og psykiske utvikling.
«Vil du bli norsk?»
Jeg har en mistanke om at de som setter opp søknadsskjemaer hos UDI har hørt om at barn går gjennom forskjellige utviklingsfaser og at det skal en ganske godt utviklet abstraksjonsevne til for å forstå begreper som «statsborgerskap», «nasjonalitet» og «etnisitet» – og at denne evnen, hos de fleste barn, ikke utvikles før i tolvårsalderen. Derfor har de lagt inn et felt der de spør:
«Har barnet fått mulighet til å uttrykke sin egen mening om å bli norsk statsborger?», og så kan man krysse av for «Ja», «Nei» eller «Barnet er for lite til å forstå». Og i tillegg: «Ønsker barnet ditt å bli norsk statsborger?» «Ja», «Nei» eller «Barnet er for lite til å forstå».
Han var så stolt den dagen de lærte om barnekonvensjonen på skolen
Naturlig nok valgte jeg å krysse av for «Barnet er for lite til å forstå» på begge. Men det vi fikk oppleve på politistasjonen var ganske ubehagelig. For der ble han likevel spurt om det. Og uten at mannen min og jeg, som fylte ut dette skjemaet, ble advart.
«Gutt, vil du bli norsk?», sa den smilende dama bak skranken. Gutten min var veldig opptatt med en nøkkelring, han så ikke en gang opp mot henne, men bare svarte helt enkelt: «Nei».
Retten til å uttale seg
Jeg ble stående der og stirre. Ikke at jeg mente at dette skulle endre noe, men jeg ble satt ut fordi dette korte spørsmålet betydde for meg at den norske stat, som denne dama representerte der og da, valgte å ikke stole på min vurdering om mitt barn var stort nok til å forstå disse avanserte begrepene.
Heldigvis for meg, har jeg selv bachelorgrad i internasjonale studier og er utdannet lærer og kan en del om pedagogikk og -psykologi. Så det tok meg ikke lang tid å skjønne at problemet ikke lå her på denne siden av skranken, men på den andre. Jeg tok meg sammen og sa: «Hva med å spørre han om han vil bli ‘norsk statsborger’, for det er noe annet enn å være ‘bare norsk’, ikke sant?»
Hun gjorde det jeg ba om, men jeg tror det var for sent. Hun fikk nei igjen. Nå var jeg egentlig litt stolt av barnet mitt fordi han var jo selve legemliggjøringen av barnekonvensjonen i det han stod der rakrygget, hevdet sin rett til å være den han ville og brydde seg verken om meg eller dama bak skranken, som etter det andre nei begynte å fnise og gikk bort til en av sine kollegaer for å utveksle et par ord. Da hun kom tilbake sa hun: «Nei, men det gjør ikke noe.»
På vei til t-banen kom løsningen
«Å joda, kjære», tenke jeg, «det gjør det! For dere har jo nettopp vist at dere ikke stoler på foreldrenes vurdering, at dere i praksis ikke skiller mellom etnisitet og nasjonalitet, og enda viktigere at dere ikke kan nok om barnepsykologi. Så der har vi et stort forbedringspotensial.»
Sønnen min og jeg gikk ut av Schweigaards gate og tok t-banen. Vi måtte gjennom Grønland, og der så han en tigger. Det falt ham naturlig å spørre om hvorfor det er så mange flere tiggere i Serbia enn her i Norge. Jeg forklarte at det er fordi i Norge er vi som bestemmer opptatt av å fordele godene slik at alle har nok til å overleve og at alle barn har mat, et sted å bo og en skole med venner å gå til. Men for å kunne være med på å bestemme det, måtte vi først bli norske serbere. I det jeg sa dette, så jeg øynene hans lyse opp: «Mamma, da er det ok. Jeg vil bli norsk. Du kan si det til dem.» «Ok, kjære», sa jeg. «Det skal jeg gjøre.»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
