Foto: Ikna
Kommentator i Utrop
Det er en lang historie bak opprettelsen av en moské med minaret i bydelen Fjell i Drammen. Det er 30 år med strid og kontroverser, men nå er omsider Drammen moské på plass. Initiativtakerne argumenterte i sin tid for at minareten bare ville være symbolsk. Avtalen med kommunen var at det ikke skulle være bønnerop fra moskeen. Nå krever moskeen likevel at det åpnes for bønnerop. Dermed får vi en ny runde med kontroverser rundt Fjell-moskeen.
Bønneropets fascinerende historie
For meg personlig er ikke bønnerop noe fremmed. Jeg har vokst opp i Kosovo med mange gamle moskeer fra osmanernes tid rundt meg, og med bønneropene som en del av hverdagen. Jeg har aldri vært nysgjerrig på betydningen av de arabiske ordene som gjallet fra minaretene fem ganger daglig.
Likevel kunne jeg gjøre meg opp en mening hvis jeg havnet i en diskusjon med mine venner om hvilken muezzin som hadde byens beste stemme.
Det var først etter at jeg kom til Norge at jeg begynte å sette meg grundig inn i islam. Jeg leste litteratur om islam allerede på mottaket mens jeg ventet på svar på asylsøknaden min. I bøkene lærte jeg at Adhan er det arabiske ordet for kallet til bønn og betyr «å bli informert», mens en muezzin er den som resiterer ordene. Endelig fant jeg ut av innholdet i bønneropene jeg hørte daglig som barn: «Kom til bønn, kom til fremgang. Gud er størst; Gud er størst. Det finnes ingen annen guddom enn Gud.»
Det var ikke noe spesielt med de ordene, men bakgrunnshistorien til adhanen var fascinerende. De første muslimene i Muhammeds tid visste ikke helt hvordan de skulle samle folk til bønn. De ville ikke bruke kirkeklokker, siden de kristne gjorde det. De ville heller ikke bruke trompet, siden jødene gjorde det. De valgte i stedet å bruke menneskestemmen for å skille seg ut fra de to andre monoteistiske religionene.
Profeten utpekte en mørkhudet slave som het Bilal. Han skulle kalle til bønn, for han hadde den vakreste stemmen. Slaven med røtter fra Etiopia ble frigitt og gikk inn i historien som islams første muezzin.
Etter hvert som muslimske samfunn ble mer urbaniserte, begynte moskeene å bruke høyttalere for å kalle inn til bønn. Mange var negative til det siden det brøt med tradisjonen om å bruke en levende menneskestemme til bønnerop.
Praktisk funksjon, ikke religionsutøvelse
Bønneropet har alltid hatt en praktisk funksjon, og det er å kalle til bønn i forbindelse med de fastsatte bønnetidene. Adhan er ellers ikke en del av selve bønneritualet. I vestlige land finnes det relativt få moskeer med minareter, dessuten har muslimer ikke sett noe behov for bønnerop.
I Norge har vi likevel hatt debatter for og imot bønnerop. Fremskrittspartiet (FrP) har flere ganger tatt til orde for å «forby» bønnerop på forhånd, før de blir en realitet. På den andre siden har for eksempel professor i sosialmedisin Per Fugelli tatt til orde for å «innføre» bønnerop. I en kronikk i VG i 2015 skrev han at det ville «bryte vrangforestillingene som forbinder ‘Allah er stor’ med terror, halshugging og barnebruder» og «gi muslimene en trygg følelse av tilhørighet».
Islamsk Råd Norge har flere ganger uttalt at bønnerop ikke er en aktuell sak for norske moskeer. I 2009 svarte daværende generalsekretær i IRN, Shoaib Sultan på følgende måte da han ble spurt av Nettavisen om de krever bønnerop fra moskeer i Oslo:
«Nei, mange av moskeene ligger i sentrum, og det bor ikke så mange muslimer rundt dem – og det er jo ikke riktig å plage sine naboer. Jeg, for eksempel, bor på Holmlia og vil jo ikke høre et bønnerop fra en sentrumsmoské. Dessuten har folk klokker og vet når det er bønnetid, så her i Norge vil ikke bønneropet ha samme funksjon som i et muslimsk jordbrukssamfunn.»
Religionsfriheten kan ikke påberopes så enkelT i dette tilfellet ettersom bønnerop har en praktisk funksjon og ikke er en del av muslimenes religiøse utøvelse.
Denne posisjonen er også gjentatt i 2018 etter nye forslag fra FrP om å forby bønnerop. I en pressemelding skrev IRN at muslimer i likhet med andre er «opptatt av å vise respekt for sitt nabolag», og at ingen moskeer per i dag har uttrykt behov for bønnerop eller praktiserer dette. «Dagens praksis fungerer helt optimalt», skrev de. Med kravet fra moskeen på Fjell får vi nå en ny runde med debatt om bønnerop. Denne gangen med utgangspunkt i en konkret sak.
Hensynet til andres livssynsfrihet
Drammen kommune kan enkelt vise til forutsetningene for byggetillatelsen og avvise kravet om bønnerop fra minareten. Men det er også viktig å debattere saken på prinsipielt grunnlag.
Hvorfor ønsker egentlig moskeen på Fjell å ha bønnerop? Styreleder Sajid Mukhtar sier til Drammen24 at det er del av religionsfriheten, og at bønnerop vil få muslimer til å føle seg mer hjemme i Norge. Han sier også at moskeen ønsker å kalle inn til gudstjeneste på fredager slik kirken kaller inn til gudstjeneste med kirkeklokker på søndager. Dermed kan vi si at det anføres tre type argumenter for bønnerop: religionsfrihet, integrering og likebehandling.
Religionsfriheten kan ikke påberopes så enkelt i dette tilfellet ettersom bønnerop har en praktisk funksjon og ikke er en del av muslimenes religiøse utøvelse. Men selv hvis den hadde vært det, så kan utøvelsen av religionsfriheten begrenses dersom andre hensyn tilsier det. Som for eksempel hensynet til støy, offentlig ro og orden eller andres religions- og livssynsfrihet.
Ropene «Allahu akbar» vekker ulike følelser hos folk i vestlige land. Ikke alle liker å bli eksponert for den type rop i det offentlige rom eller i sitt lokale miljø. Her kan man fort innvende: «Hva med kirkeklokkene da?» Kirkeklokkene er allerede en tradisjon her i Norge, dessuten består kirkeklokkene av lyd uten noen konkrete religiøse eller dogmatiske utsagn som bønneropene. Det hadde vært noe annet dersom kirkene propagerte kristendommen gjennom høye rop av typen: «Jesus er Guds Sønn. Kom og be Jesus komme inn i ditt hjerte».
Gjensidig tilpasning
Den praktiske funksjonen med innkalling til bønn i moskeen i rett tid ivaretas i dag gjennom for eksempel bønnerop-app eller kalender. Tradisjonen med «adhan» ivaretas best innad i moskeen der en person blir pekt ut til å fungere som muezzin, uten å forstyrre flere hundre eller flere tusen tilfeldige mennesker med rop fra høyttalere fra minareten.
Integreringshensyn handler nettopp om gjensidig tilpasning. Integrering er ikke å insistere på å leve som i landsbygden man har flyttet fra.
Retten til tro er absolutt, men utøvelsen av religion kan begrenses og reguleres. Bønnerop via høyttalerne til en moské er med andre ord ikke en menneskerett. I Sveits har de til og med nedlagt forbud mot minareter, og i Frankrike stenger myndighetene fundamentalistiske moskeer over en lav sko, som et ledd i tiltakene mot det de kaller for «islamsk separatisme». Østerrike stiller også tøffe krav til moskeer og har stengt ned flere. Og slik kan vi fortsette.
Unødvendig støy
Norge er derimot et paradis for religionsfriheten. Ikke bare har alle rett til å utøve sin tro, men staten legger også aktivt til rette for det gjennom særs sjenerøse støtteordninger. Islam er ikke lenger et fremmed element i det norske samfunnet. Moskéen med minaret på Fjell er for eksempel et synlig symbol som normaliserer islams tilstedeværelse. Jeg håper denne moskeen velger å leve i harmoni med sine omgivelser og ikke bidrar til å fremmedgjøre muslimer gjennom stadig nye konflikter med storsamfunnet. Som lokalpolitiker, Yousuf Gilani sier til Drammens Tidende: «Hvis muslimer og menigheter skal vise det gode ansiktet til religionen, så bør man fokusere på andre ting enn dette… Å innføre bønnerop vil være å helle bensin på bålet».
Noen kamper fra minoritetsgrupper kan være viktige, men denne om bønnerop skaper bare unødvendig støy. Derfor er jeg glad for at moskeenes paraplyorganisasjoner og andre profilerte norske muslimer målbærer en konstruktiv tilnærming til dette spørsmålet.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
