Foto: Turnéteatret i Trøndelag
Denne teksten ble første gang publisert på Scenekunst.no den 12. oktober 2021. Skribenten er redaktør for Scenekunst og teksten publiseres i Utrop etter avtale med skribenten.
Det er en drøy måned siden kulturministeren la frem den lenge påventede Strategi for scenekunst på Dansens hus. (Se egen kommentar om strategien her.) Jeg var positivt overrasket over strategien, for den viste til mer konkrete satsningsområder enn jeg hadde trodd den skulle gjøre. Noe av arbeidet med strategien kan vi også se avtrykk av i statsbudsjettet for 2022, og den største nye avsetningen, økningen av bevilgninger til de regionale kompetansesentrene for dans er i tråd med strategien. Det er også her vi i størst grad kan se kulturpolitisk gjennomføringsvilje.
De nasjonale kompetansesentrene kom først inn på statsbudsjettet i fjor, og satsningen viser et ønske om å bygge opp den profesjonelle dansekunsten i Norge, forlenge forestillingenes levetid og skape bedre strukturer for produksjon. For dansefeltet, som har få institusjoner, kan kompetansesentrene komme til å bety mye. Det er distriktspolitisk fornuftig og dansepolitisk spennende fordi det viser en retning på utviklingen av politikken og feltet. At sentrene er blitt satset på over flere år, viser også at det er av politisk betydning.
Hva er mangfold?
Av andre satsninger man gjennom gjentatte dokumenter har forstått at Kulturdepartementet synes er viktig er mangfold. Mangfold er fra departementets side forstått bredt og handler ikke bare om kulturell bakgrunn, men om å åpne kulturinstitusjonene for flest mulig, inkludert funksjonsnedsatte og barn fra lavinntektsfamilier.
I scenekunststrategien ble det også skrevet mye om mangfold, men det var ikke mange økonomiske avsetninger som gikk i den retningen. I statsbudsjettet kan vi se en avsetning på 12,5 millioner kroner, som inkluderer en økning på 7,5 millioner kroner, til ordningen «Inkludering i kulturliv» som skal inkludere barn fra lavinntektsfamilier i kulturlivet. Ordningen kan søkes av frivillighetsaktører gjennom Kulturtanken, og det er demokratiserende at det finnes ordninger som tenker på behovet for kultur der barn oppholder seg utenfor skoletid. Ordningen ble opprettet i fjor, og en styrking av den nå viser også langsiktig tenkning på mangfold og tilgjengelighet.
Det er også noen få andre tiltak som får en økning i tråd med Strategi for scenekunst. Det gjelder flere distriktsoperaer, Dansens hus og Turnéteatret i Trøndelag. Det Norske Teatret får én million kroner til arbeidet på Rommen scene. Alle disse bevilgningene er knyttet til å gjøre scenekunsten mer tilgjengelig geografisk. Økningen på 500 000 til Dansens hus skal gå til Dansenett Norge som er et turnénettverk.
Turnéteatret i Trøndelag har lenge hatt behov for å få økt sine bevilgninger, og å styrke deres turnémuligheter i Trøndelag betyr mye for mangfoldet av scenekunst på mindre steder. Den totale nye bevilgningen til scenekunst er på 15 millioner kroner, og Regjeringen ønsker med fokus på tilgjengelighet å fronte alle disse bevilgningene som en del av en mangfoldssatsning.
Jeg tror på ønsket om tilgjengelighet, og jeg forstår den demokratiske siden ved å desentralisere og øke bevilgningene til turnerende virksomheter. Det er allikevel noe som gjør at jeg ikke helt ser sammenhengen mellom alle de fine ordene om betydningen av mangfold og bevilgningene. Selv om bevilgningene ikke er store vil de ha stor betydning for den enkelte mottaker, som helhetlig politikk kjennes det allikevel som symbolpolitikk.
ABE-reformen
For samtidig som Regjeringen så gjerne vil at scenekunsten skal nå flere publikummere og publikumsgrupper, så opprettholder de Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen). Den rammer mange statlige sektorer, ikke bare kulturinstitusjonene, men det er åpenbart at det har hatt stor innvirkning på økonomien til kulturinstitusjonene.
Nylig publiserte Fafo en rapport på oppdrag fra Norsk teater- og orkesterforening (NTO) som slo fast at kuttene gikk utover publikumstilbudet og kunsten som skapes. Det rammer også disse institusjonene i en sterkere grad enn andre statlige virksomheter og har betydd en kulturpolitisk svekking av feltet.
Teatrene får mindre handlingsrom og har dermed mindre kunstnerisk frihet. De må ta mer hensyn til billettinntekter og hva som vil bli populært. Når ABE-reformen opprettholdes i 2022 og ingen av institusjonene, bortsett fra de nevnte Dansens hus og Turnéteatret i Trøndelag, ser noen økning av bevilgningene, er vi på vei mot et kulturpolitisk landskap som rett og slett blir mindre kunstnerisk mangfoldig.
Det går ikke an å jobbe for at det skal bli større mangfold av folk i teatersalene hvis man ikke samtidig skjønner at én av måtene å oppnå mangfold på, er å gjøre det mer tilgjengelig å oppsøke salene.
Én av mine kulturpolitiske kjepphester er også at ABE-kuttene gjør at teaterbilletter nødvendigvis må bli dyrere. Det går ikke an å jobbe for at det skal bli større mangfold av folk i teatersalene hvis man ikke samtidig skjønner at én av måtene å oppnå mangfold på, er å gjøre det mer tilgjengelig å oppsøke salene. Tilgjengelighet handler først og fremst om økonomi, deretter handler det om geografi og andre parametre.
Alle partiene på venstresiden, inkludert Senterpartiet, er motstandere av ABE-reformen. Når det om noen dager kommer en ny kulturminister på plass, må arbeidet begynne med å reversere reformen og å rette opp de utfordringene mange år med kutt har skapt.
Etablerte kompanier
Den nevnte Strategi for scenekunst ble i sin tid lovet etter en anmodning fra Stortinget i desember 2017 om å finne ut hvordan etablerte kompanier skal sikres i fremtiden. I strategien gis det få svar på dette. Det står at det fra 2023 skal opprettes en søkbar kriteriebasert pilotordning for etablerte kompanier, men det står ingenting om hva kriteriene skal være, hvor mange kompanier man ser for seg skal finansieres på denne måten eller hva som skal skje med kunstnerskapsfinansieringen.
Jeg mener vi trenger en diskusjon om hvorvidt kunstnerskapsfinansieringen i sin nåværende form er hensiktsmessig, hvilke problemer som oppstår når kompanier faller ut av ordningen og hvordan de skal løses. En kriteriebasert ordning på statsbudsjettet løser få av disse problemene. I kapittel tre i kulturbudsjettet, «Oppfølging av anmodnings- og utredningsvedtak» står det at anmodningen fra 2017 nå anses som fulgt opp og rapporteringen avsluttes.
Kanskje på grunn av uklarhetene rundt de etablerte kompaniene i scenekunststrategien, var det en del av meg som trodde at vi ville se flere endringer i statsbudsjettet på dette feltet. I fjor kom det som en overraskelse at Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret kom inn på post 75. Støtten deres er videreført med en regulert økning i 2022, men det mangler fremdeles noen visjoner rundt om dette skal ha presedens. Det kan jo virke som om det er i den retningen departementet tenker med den kriteriebaserte ordningen, men det vet vi egentlig ikke.
Så til tross for uttalelser om at ordningen først skal på plass fra 2023, lurte jeg på om ikke vi kom til å se både Verk Produksjoner og De Utvalgte på budsjettet for 2022. Jeg vet ikke om det hadde vært kulturpolitisk klokt, men jeg savner at noen tar grep for å utvikle feltet.
Ny regjering
Det er mulig det kulturpolitiske arbeidet bare ikke er ferdigstilt, men det føles som om Abid Raja nå forlater et departement der det snart må komme inn noen som kan fullføre arbeidet.
Helt siden stortingsmeldingen Kulturens kraft fra 2018 har det vært flere fine politiske oppspill. Det har handlet om mangfold, demokrati og ytringsfrihet, om viktige ting som legger betydningsfulle grunnlag for den politiske utviklingen.
Men jeg har savnet virkelig handlekraft. De store scenekunstpolitiske spørsmålene er ikke besvart, og statsbudsjettet for 2022 gir oss ikke mye i noen som helst slags retning. Om ikke så mange dager kommer det en ny regjering, og den nye kulturministeren kommer til å ha ting å ta tak i.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider
