Foto: Ilja C. Hendel/Kulturdepartementet
[Red.anm]
I et skriftlig spørsmål, publisert på Stortingets nettsider, spurte FrPs representant Erlend Wiborg om hvorfor avtroppende kulturminister Abid Raja ikke hadde uttalt seg eller kondolert etter bortgangen til den danske tegneren Kurt Westergaard og den svenske kunstkritikeren Lars Vilks. Westergaard og Vilks var begge sentrale i forbindelse med de kontroversielle publiseringene av Muhammed-karikaturene som skapte stor vrede blant mange muslimer i 2007.
Utrop gjengir her Rajas svar:
«Ettersom representanten Wiborg trekker frem svenske Vilks tillater jeg meg å undres over hvorfor det ikke gjorde inntrykk på representanten da jeg heller ikke kondolerte bortgangen til filmlegenden Max von Sydow. Innenfor en helt annen sjanger, selvsagt, men som kultur- og likestillingsminister kunne jeg utmerket fremhevet den uvurderlige innsatsen han har hatt for det nordiske filmmiljøet. Hvordan han banet vei med sine fantastiske rolletolkninger og hvordan han løftet kulturen, filmen, teaterkunsten og med det kulturopplevelser for millioner av mennesker. Selv om jeg elsker film, uteble kondolansen.
Ettersom det var akkurat disse to mennenes bortgang, og undertegnedes manglende kondolanse, som gjorde størst inntrykk på representanten, så gir det meg grunn til å undre, om spørsmålet og dets underliggende begrunnelse. Jeg undres om ikke Wiborg med dette insinuerer at jeg har utfordringer med å uttale meg om bortgangen til Kurt Westergaard og Lars Vilks? Jeg mistenker at representanten fra Fremskrittspartiet insinuerer at mitt opphav, altså det faktum at jeg er født og oppvokst i en pakistansk muslimsk familie, har avgjørende betydning. At min bakgrunn og min tro gjør saken vanskelig for meg. For på hvilket annet grunnlag pirrer denne saken representanten Wiborgs nysgjerrighet såpass at nettopp disse utelatte kondolansene får ham til å stille statsråden spørsmål? Slike fordommer er i så måte intet nytt for meg. Jeg har møtt dem før fra andre i representanten Wiborgs parti. Likevel hadde jeg ikke regnet med den slags fra representanten Wiborg.
La meg likevel forsikre representanten Wiborg om at jeg er kompromissløs i forsvaret av ytringsfriheten som grunnleggende forutsetning for et demokratisk samfunn. Jeg har mange ganger uttalt, og vil igjen gjenta: Ytringsfriheten er grunnleggende og vår viktigste verdi. Det er fra ytringsfriheten svært mange andre friheter har sitt utspring. Uten ytringsfrihet faller demokrati, pressefrihet, religionsfrihet og svært mange andre friheter. Jeg vil gå så langt som å si at mister vi ytringsfrihet, mister vi menneskeverdet.
Ytringsfriheten er derfor det mest grunnleggende premisset for regjeringens og undertegnedes arbeid. Dette illustreres også ved at ytringsfriheten er omtalt i andre avsnitt av regjeringserklæringen, som en av de verdiene som “bærer samfunnet vårt”.
Det er også regjeringens verdisyn som er grunnen til at vi i februar i fjor oppnevnte en ytringsfrihetskommisjon som nå utreder hvordan vi kan sikre reell ytringsfrihet og en åpen og opplyst offentlig samtale også for framtiden.
Blant problemstillingene i mandatet til Ytringsfrihetskommisjonen kan vi lese at:
“Ytringsfriheten blitt satt under press av voldelige ekstremister og terrorister som bruker vold og trusler. Det svekker ytringsfriheten dersom frykt for å bli utsatt for represalier gjør at enkelte temaer blir unngått, eller at enkelte idéer, ideologier eller autoriteter blir fredet fra diskusjon og kritikk.”
Helst hadde jeg sett at jeg hadde sluppet å svare på spørsmål som dette. Men nå er vi her.
Konkret er kommisjonen blant annet bedt om å vurdere både “kunstnerisk ytringsfrihet” og “tiltak for å ivareta journalisters sikkerhet, som en forutsetning for pressens samfunnsrolle og vaktbikkjefunksjon”.
Kommisjonen skal legge fram sin utredning innen 15. august 2022.
Representanten Wiborg vet utmerket godt at disse verdiene står sentralt i regjeringens og mitt arbeid, fordi hans parti var med på å danne grunnlaget for regjeringserklæringen. Ettersom jeg som kultur- og likestillingsminister følger opp regjeringens arbeid på dette feltet, misforstår representanten Wiborg bevisst hvorfor det ikke har gått ut noen offisielle kondolanser fra noen i regjeringen eller fra Kulturdepartementet i forbindelse med dødsfallene til Westergaard og Vilks. Hadde det nå en gang vært slik at kultur- og likestillingsministeren i Norge hadde som vane å sende ut kondolanser ved dødsfall av utenlandske kunstnere, kulturpersonligheter eller journalister, så hadde representanten i det minste hatt et poeng.
La meg likevel adressere representanten Wiborgs mistroiske tolkninger av mine utvelgelser med å si at jeg har stor respekt for det disse mennene og deres familier har ofret av personlig frihet og sikkerhet for retten til å uttrykke seg gjennom sin kunst. La det ikke være noen tvil om at deres erfaringer, og det sikkerhetsregimet de har vært tvunget til å leve under, har hatt og fortsatt vil ha en nedkjølende effekt på evnen og ønsket om å ytre seg fritt, også kunstnerisk og journalistisk om enkelte temaer. Dette er åpenbart et problem.
Selv har jeg tatt i bruk min ytringsfrihet, både til å tale islamister og rasister og ekstremister imot. Jeg har mottatt trusler og sjikaner både fra islamistiske og høyreradikale miljøer. Til tross for sikkerhetstiltak jeg har levd under som følge av det, så er det klart at det ikke har vært i nærheten av de tiltakene som begge avdøde må ha levd under. Jeg har derfor stor sympati og medfølelse også med familiene til de to avdøde, som må ha levd med ulike grader av tiltak og med en konstant frykt og bekymring for sine nære og kjære.
Representanten Wiborg velger å spille opp til fordommer og myter med sitt spørsmål. Helst hadde jeg sett at jeg hadde sluppet å svare på spørsmål som dette. Men nå er vi her. Representanten har fått min begrunnelse for at ikke alle nasjonale og internasjonale kunstnere og samfunnskritikere får kultur- og likestillingsministerens kondolanse. Representanten Wiborg skal også få vite at jeg har den dypeste medfølelse med familiene til både Kurt Westergaard og Lars Vilks, og jeg har ingen reservasjoner mot å kondolere. Så vil jeg med denne forsikring anmode og oppfordre representanten Wiborg til å forsøke å bygge samhold og fellesskap i dette landet i sin gjerning som stortingsrepresentant, fremfor å forsøke å splitte, og bevisst spre fordommer og myter. Det er ingen tjent med, verken de med minoritetsbakgrunn eller majoritetsopphav.»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
