Foto: Firuz Kutal
- Også ble det stille: Nasjonale minoriteter som en usynlig størrelse - 10.06.2024
- Politiets rom-register er etnisk profilering - 24.03.2024
- Derfor er det viktig med rollemodeller - 15.12.2023
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Romjulsfest på Sarpsborg kulturhus. Et lokalt band spiller musikk gjestene danser til. Det flommer ikke over av alkohol, men folk er bedugget og koser seg.
– Jeg kommer fra Ullevål
Tante og jeg står med hvert vårt glass i hånden og småprater om et eller annet jeg ikke husker. Etterhvert som praten går kommer det en mann bort til oss. Nesten før han rekker å hilse forteller han meg på et slags muntert og spørrende vis at jeg er innvandrer, før han spør meg hvor jeg kommer fra.
Jeg svarer at jeg kommer fra Ullevål og samtalen ebber ut fordi jeg sier jeg ikke forstår hva han mener med «egentlig fra». Kvelden går videre og tante er mer oppgitt over mannens nysgjerrighet enn meg, men vi glemmer det fort når vi møter andre kjentfolk.
Hvit i Gambia
På flyet to uker senere. Fiskemåltidet er fortært, jeg trykker play på telefonen og setter headset-et på hodet. Jeg tror det er reggae, og vet at jeg er spent på hvordan dette skal bli. Et halvt år i Gambia. Jeg har jo vært der flere ganger, men aldri så lenge. Og nå skal jeg atpåtil bo litt i en landsby, og mye hos familien. Jeg lander på Yundum lufthavn i Banjul, Gambias hovedstad, og blir hentet av pappa.
Etter noen dager hjemme hos han og familien drar jeg til Albreda, en liten landsby nord for Gambiaelven. Jeg legger fra meg bagasjen i min lille bungalow/hytte før jeg tar en rusletur i landsbyen, lite vitende om at jeg er den nye ‘landsbyhvitingen’. «Minte! Minte!» roper de små barna når de løper bort til meg. Bungalowporten er kun 10-15 meter bak meg, og jeg har allerede fått oppmerksomhet.
Jeg vet hvorfor de spør om mintdrops, det er fordi turister ofte har det med og gir barna når de besøker landsbyen. Etter at barna har gitt opp mintfangsten går jeg videre mot restauranten og det lokale sentrum. Det tar ikke lang tid før jeg hører ‘toubab’, som betyr hvit person.
Etnisk miks? Det høres ut som en krydderblanding, og det skulle ikke overraske meg om det ér det også.
Jeg er i landsbyen en måned og tilbringer resten av oppholdet hos familien i urbane strøk. At jeg er hvit her venner jeg meg til, eller egentlig ikke, men jeg blir ikke lenger overrasket over at fremmede møter meg som en utlending. Jeg er jo på en måte det. Og hvis folk i Gambia ser meg som det, så er jeg vel det.
Utlending?
Tilbake i Norge tar det ikke lang tid før sidemannen i garderoben sier; «I am sorry, do you know where the cafeteria is?». Om jeg svarer på norsk eller engelsk husker jeg ikke, men når kameraten hans kommer inn to minutter senere, forteller han at kiosken er rett borti gangen – på stø østlandsk.
Etnisk norsk? Jeg er ikke etnisk norsk. Ihvertfall ikke om vi ser hvordan ordet ‘etnisk’ brukes. Derfor er det ikke så veldig rart at enkelte referer til Gambia som ‘hjem’ for meg. Men det er litt rart jeg ikke får definere det selv.
For det er jo et hjem for meg. Men når enkelte spør «hvilket flyselskap bruker du hjem til Gambia?», så er det helt uten å forestille seg at det går an å ha to hjemland. Tror jeg. I Gambia er jeg utlending, med tanke på hvordan mange møter meg. Så etnisk-gambisk er jeg nok heller ikke. Hva er jeg da? Etnisk miks? Det høres ut som en krydderblanding, og det skulle ikke overraske meg om det ér det. Santa Maria tex mex etnisk miks. Tilbud på etnisk miks: alle kryddere fra etnisk-hyllen til halv pris. Eller er du andregenerasjonsinnvandrer? Norsk-iraner, eller flerkulturell?
Hjemmefølelsen
Mannen fra Sarpsborg kulturhus gjorde meg svært lite vondt, jeg har brukt han mange ganger for å vise hvordan mange minoriteter i veldig mange situasjoner og kontekster er utlendinger både hjemme og borte, eller hjemme og hjemme, eller borte og hjemme, eller borte og borte.
Det å alltid være gjest er slitsomt. De som kjenner meg ser meg ikke som en gjest. Det samme gjelder sikkert mange andre også. Møter og ord er med å skape følelese av å høre hjemme, eller å ikke høre hjemme. Mange små handlinger gjør en stor å.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
