Foto: Firuz Kutal
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Sommeren 2021: Etter en lang uke med tunge taler, triste tårer og tumlende tanker begynte sola å skinne i Oslo by, og det gråtunge teppet av håpløshet som fylte tiårsmarkeringen etter 22. juli, lettet sakte. I hovedstadens hjerte, fylt med helgeklare folk, med en kaffekopp i hånda og et smil om munnen, vandret jeg med høy puls fra et ærend til det neste. En tilfeldig mann sakket farten ved siden av meg, stoppet den knirkefrie strømmen av mennesker, så meg dypt i øynene og sa: «Din jævla vandrende terrorist, bare dra tilbake.»
Jeg feirer annerledesheten
Dette er bare én historie, av det som kan fylle en saga av fortellinger hvor denne Ullevål-fødte og Majorstuen-oppvokste, groruddøllingen blir påkrevd en utilhørighet. En utilhørighet jeg ikke kjenner meg igjen i, da det er ingen som er så «oslosk» som meg.
Og det underlige er at selv om jeg kunne være forsidepiken til byen vår, vil andre personer alltid se meg som annerledes. Personlig feirer jeg annerledesheten, for det er den som skaper nyansene og fargespillet byen og landet vårt bør være stolt av. Likevel er det påfallende at jeg og så mange andre i samfunnet vårt blir ilagt en status som er like ille, og kanskje også sidestilt med «forræder».
Vern om «annerledes-meg»
I dag er det mange som mener at uavhengig av form, er det å være en minoritet – et handikap. Og er du en kryssminoritet, vel da er du dømt for livstid med ubeleiligheter.
Jeg velger å gå med hijab. Jeg velger å være en ambassadør for islam. Jeg velger å sette mine behov fremfor andres ego.
Å stå til ansvar for mine valg vil jeg alltid ta på strak arm, men det jeg derimot aldri vil godta er å bli stemplet som noe jeg ikke er fordi andre personer mener at deres påståtte mangel på handikap gir dem både styrke og rett til å tråkke på oss andre. Jeg vil, selv med mine aktive og kanskje kontroversielle valg, aldri akseptere at det eneste samfunnet jeg kjenner som mitt, fraskriver sitt mandat til å ivareta også «annerledes-meg».
Med toleranse som mål
Norge har i nyere tid blitt rammet av tre terrorhandlinger. Og samtlige av terroristene lignet nok ikke på meg. For selv på innsiden er det ingen snev av likheter. Der jeg tenker solidaritet, dialog og kunnskap, tenkte de nok heller ulikhet, hat og konspirasjon. Selv om den grønnkledde mannen på gata aldri vil kjenne til mitt indre, bør det da iallefall på utsiden være påfallende ulikheter. For terroristene ligner nok ikke særlig på en 165 centimeter, ung utdannet dame med rød leppestift, hæler og store solbriller. Så rart at han likevel trodde jeg var en av dem?
Men stygge blikk, frekke kommentarer og hatefulle ord blir stadig oftere slengt mot minoritetspersoner. Det syns iallefall jeg. Særlig sniker ordene seg inn i kommentarfelt, private meldinger på Facebook og i DMs (Direct Message) på Instagram. Slik får særlig de av oss som er synlige minoriteter i offentligheten konstant påminnelse på at, til tross for vårt veldig normale vesen, vil vi aldri få en fullstendig aksept i samfunnet. Og tro meg – aksept på andres vegne er noe jeg for lenge siden har lagt på hylla. For jeg mener at toleranse er et langt bedre mål.
Minusgrader i hjertet
Mitt hjertesukk går altså ikke til den naive mannen i grønt i Oslo sentrum, eller de andre som stadig gir meg blikk og stikkende ord fra sida. Det er ikke de jeg ikke sure på. De jeg heller er skuffet over, er alle de tuslende menneskene rundt meg, som til tross for støy fra trikken soleklart hørte det som ble sagt, og ikke ga et snev av sympati i retur. Flerparten så på meg fort, og like raskt stirret ned i asfalten som om den nå var blitt rosa. Majoriteten hørte urettferdigheten som ble sagt, og lot den gli som sand mellom fingrene.
De som ellers strålte glede ut til alle og enhver i utgangen mot helgen, fikk is i blikket. Og minusgrader i hjertet. Mitt samfunn sviktet meg i et øyeblikk jeg skulle så gjerne ha hatt styrke, samhold og et velvillig smil.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
