Foto: Firuz Kutal
- Kjønn – predisponert eller en sosial konstruksjon? | Farid Shariati - 24.02.2022
- Reisen som aldri tok slutt | Farid Shariati - 07.11.2021
- Er jeg også en av dem som skremmer deg, «Erlend»? - 13.06.2020
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Jeg ankom som asylsøker til Sverige som treåring, sammen med min mor og to eldre brødre. Vi ble gjenforent med min far først to år senere. Den eneste forklaringen jeg fikk, var at han kom for seint til flyets avgang. Den forklaringen ble min sannhet, som jeg drømte om i flere år, og som jeg selv måtte finne ut ikke var sant.
Visste ikke hvor vi var på vei
Det eksemplet illustrerer veldig godt hvor mye usikkerhet og hvor mange vrangforestillinger barn på flukt kan oppleve, og at disse preger hele oppveksten. Samtidig som disse barna selve må klare og møte forventninger, og tilpasse nye normer og rammer, oftest uten noen støttespillere å snakke om disse tingene med.
Det er snart 32 år siden vi ankom Sverige, en sein natt i januar. Fortsatt vet jeg ikke så mye om hva som fikk mine foreldre til å flykte til et helt annet og ukjent kontinent. Men det var neppe på grunn av økonomiske interesser. Som mange andre flyktninger, forlot mine foreldre ikke bare sin kultur, venner og familie. De forlot et liv som var blitt bygget opp over flere generasjoner, med opparbeidede posisjoner i samfunn og arbeidsliv, og der vi klarte oss bedre enn gjennomsnittet. Likevel vurderte mine foreldre det sånn at jeg og mine brødre ville få en tryggere og bedre oppvekst om vi flyktet. Hvor hen, visste ingen andre enn smuglerne.
Stort ansvar for et barn
Jeg forestiller meg at mine foreldre var klar over at det ville være en krevende omstilling å flytte. Likevel tror jeg ikke de var klar over hva de ga seg ut på. Det er få ting i livet som er like krevende og omfattende som det å flytte til et annet land, uavhengig om det er frivillig eller ufrivillig. Og stresset som kommer av å bosette seg i et annet land, blir forsterket jo større forskjellene er både geografisk og kulturelt.
Uansett hva årsakene var, vet jeg at det for mine foreldres vedkommende var en slags oppofring, for at jeg og mine søsken skulle få et bedre liv på sikt. Jeg vet det, fordi jeg og mange andre barn i min situasjon, hyppig er blitt minnet på alt mine foreldre valgte å forlate for vår skyld. Denne påminnelsen har hengt over hodet mitt gjennom hele livet, og det er verdt å reflektere over hva slags ansvar og plikter mange barn som vokser opp krysskulturelt tidlig må forholde seg til.
Både sårt og verdifullt
Jeg har sett på nært hold, hvordan denne flukten bryter ned voksne individer, menneskers verdighet og selvbilde og utløser identitetskriser. Jeg har sett familiesammensetninger og roller som forandres og hvordan transnasjonale forventninger om status og økonomi kolliderer med virkeligheten. Uavhengig av om mine foreldre visste hva som ventet dem i «det nye livet», er det ikke tvil om at deres personlige reise uavbrutt har vært krevende og sår.
Som mange andre barn, oppdaget jeg fort forandringene hos mine foreldre, og hvordan hverdagsutfordringer, arbeidsledighet og dårlig økonomi påvirket dem som partnere og deres omsorgsevner. Men jeg er ikke sikker på at de voksne er like gode på å forstå barnas reise, som jeg mener er enda mer kompleks og krevende. Om jeg ville det eller ikke, levde jeg et trippelliv med ulike forventinger: fra hjemlandet, fra mitt eget hjem og fra storsamfunnet. Det har vært krevende og frustrerende, men derfor har det også blitt en kompetanse og innsikt, som er til stor fordel for meg i dag i både politikk og jobb. Men den tosidigheten, nemlig at det både kan være sårt og verdifullt samtidig, tar ikke nødvendigvis slutt når man blir voksen.
«Jag skämdes ett bra tag»
For min reise tok ikke slutt da jeg ankom Sverige, eller når vi etter hvert fikk oss fast bopel og enda senere svensk statsborgerskap. Ikke heller stoppet min reise da jeg ble voksen, eller flyttet fra Sverige.
Uavhengig av om mine foreldre visste hva som ventet dem i «det nye livet», er det ikke tvil om at deres personlige reise uavbrutt har vært krevende og sår.
Stadig vekk, gjennom ulike faser i livet, møter jeg meg selv i døra, med ting som jeg for lengst trodde jeg hadde lagt bak meg. Og når jeg leser eller hører historiene om andre som også er vokst opp krysskulturelt, kjenner jeg meg igjen i deres fortellinger. Som for eksempel i Timbuktus sang «Misstänkt» (2014), der han beskriver et dømmende storsamfunn, utenforskap og «mellomforskap». Ikke minst er det som fremkommer i samtalen mellom han og den svenske fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic, på slutten av sangen, veldig interessant:
«(…) det är det jag snackar om i denna låten också. Jag skämdes ett bra tag för att mina föräldrar inte snackade ren svenska, och jag såg annorlunda ut än alla andra kidsen (…)»
Jeg husker godt skammen og sinnet jeg følte overfor mine foreldre, og hvordan jeg følte at de sviktet meg og mine brødre når deres arbeidsledighet førte til vedvarende fattigdom i vår oppvekst. Men skammen og sinnet ble aldri svekket, heller tvert imot, men med årene har jeg heller rettet det mot meg selv, fordi jeg følte det jeg følte som barn. Og min erfaring er at jeg aldri blir ferdig med disse prosessene. Jeg tar bare en pause fra dem, før de kommer tilbake i en annen form noen år senere.
Som det faktum at mine foreldre nå er blitt pensjonister. Det vil være umulig å vite hvordan et alternativt liv ville sett ut om vi aldri flyktet, men jeg ser hva det har kostet dem og hvordan de selv fortsatt skammer seg for alt de ikke klarte å få til. Derfor er jeg ikke sikker på om det var rett, samtidig jeg må leve med viten om at dette var for min skyld.
Barna vi må verdsette
Jeg velger å avslutte denne teksten, uten en egentlig slutt. For som jeg har sagt, min reise pågår, fordi det ikke finnes et endelig mål for den, og intet naturlig sted å avslutte den der jeg hører hjemme.
Men jeg håper at min tekst blir lest av noen som opplever det samme selv. Særlig de som vokser opp krysskulturelt akkurat nå. Jeg tror ikke samfunnet forstår hvilket ansvar vi kollektivt plasserer på deres skuldre. Men disse krysskulturelle barna kommer til å sitte på en utrolig kompetanse som voksne, som jeg håper at vi en dag kommer til å verdsette. En kompetanse som kommer av både gode erfaringer, og også de såre.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
