Foto: Firuz Kutal
«Jeg er både bosnisk og norsk»
- Statsminister Jonas Gahr Støre, våkne opp! - 16.01.2024
- Fargerik begonia | Edita Ticevic - 19.02.2023
- Din egen vei er den riktige vei | Edita Ticevic - 14.11.2021
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
I august i år var det 28 år siden mine søstre, mamma, pappa og jeg ankom det lille kongeriket Norge. Ikke visste vi hva det nye landet skulle bety for oss i fremtiden, bare at vi var trygge og at sjansen for å dø av en kule eller granat var svært liten.
Det jeg skal drømme om
Trygghet var det viktigste, – alt det andre kommer nok til å ordne seg, tenkte jeg. For fire søstre som måtte tilbringe sine beste ungdomsår i krig, på flukt og med flytting hit og dit, var ikke livet akkurat en dans på roser. Vi ble fratatt vår rett til å leve i fred og kjærlighet. Ingen barn i verden burde oppleve et slikt traume. Vi som barn ønsket ikke et slikt liv. Vi valgte ikke krig. Den valgte oss.
Jeg mener i det å ha dekning for å si at det i det hele tatt er mange situasjoner der noe eller noen vil ta valg for meg, så som i valg av en fremtidige kjæreste som vi en dag kanskje skal gifte oss med. Da spør jeg meg gjerne: – hvem er det egentlig som bestemmer over min egen fremtid og ulike valg? Er det meg, mine foreldre, slektninger, samfunnet? Hvem skal bestemme hvem jeg skal elske, hvilken Gud jeg skal tro på, hvilke klær jeg skal gå i – og hva jeg skal drømme om?
Det de mente var best for meg
Er vi kanskje så påvirket av andre menneskers meninger at vi glemmer hva vi selv vil og mener? Heldigvis bor vi i et land hvor egne ytringer og det individuelle kommer frem. Allikevel møter vi ofte de som skal mene noe for eller om oss.
I min kultur er det forventet at jenter skal gifte seg «med sin egen», i mitt tilfelle en muslimsk bosnier. Som min gode mor pleier å si: «’Ceri, beri cvijet iz svoje baste’ (‘Kjære dattera mi, du får plukke blomster fra din egen hage’) Det blir lettere for deg.» Da blir det angivelig ikke krangling om barnets navn, religion osv. Dermed, når man er ung, vil man gjerne høre på foreldrene og respektere dem.
Vi valgte ikke krigen. Den valgte oss.
Så kommer den: «Dok si ispod moga krova, moras nas slusati». (‘Så lenge du er under vårt tak, er det vi som bestemmer’). Selv om slike uttalelser høres strenge og litt primitive ut, så tenker jeg at foreldrene alltid vil det beste for sine barn. Mine foreldre oppdro meg og søstrene mine slik de mente var best. Vi som barn fikk ikke så mye medbestemmelse, og lite inkludering var det også. Samtidig regner jeg meg selv som veldig heldig som fikk en barndom uten Facebook, instagram og Botox.
Vanskelig å vinne
Vokser du opp i en annen kultur enn flertallet, er det ekstra vanskelig å leve opp til alle de forventningene som daglig er der. Tiden våre foreldre vokste opp i var en annen.
Da jeg var i 20- og 30-årene, reiste jeg mye til hjemlandet på ferie, spørsmålene om mitt kjærlighetsliv fra slektninger, naboer og bekjente har satt seg fast i hodet mitt: «Har du kjæreste? Når skal du gifte deg? Når har du tenkt å ha barn?» Det er nemlig slik at om du er over 25 år og ikke er gift og har barn, ja da er det noe galt med deg og du har ikke lyktes. Da er toget kjørt og ingen mann kommer til å ville ha deg når du passerer 30.
Skal jeg velge det trygge her i Norge, men bli jaget av fordommer fra min opprinnelige familie resten av livet? Eller skal jeg bare nikke pent og nøye meg med å eksportere fra hjemlandet slik mange innvandrerjenter har gjort?
Når disse spørsmålene melder seg, må jeg minne meg selv om hva jeg mener og hvem jeg er. Det gir ikke alle svarene. Men det hjelper litt.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
