Foto: Firuz Kutal
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Min morfar fikk jobb på sentralsykehuset i britisk kontrollerte Bahrain på 1960-tallet. Han var god i engelsk, og kunne derfor kommunisere med britiske leger. Det var en stor fordel. Som helsesekretær etablerte han også noe enkelt, men viktig: Et køsystem for pasienter.
Ingen unntak for kongelige
Det ble slutt på at den sterkeste, rikeste eller den som trengte behandling minst kunne komme inn til legene først. Køsystemet var bestefars bidrag til et mer rettferdig helsevesen i et land som manglet demokrati, frihet og rettferdighet. Pasienter skulle vente på sin tur, og den med mest akutte behov kunne få hjelp raskere.
Bestefar var sterk forsvarer av køsystemet og køkulturen han selv hadde brukt energi og tid på å etablere. Det gikk bra, inntil en dag noen av makthaverne forsøkte å ødelegge det hele.
Helt siden 1783, har Bahrain vært styrt av samme klan, Al Khalifa. En dag dukket det opp en fra kongefamilien på sykehuset. Han forventet selvfølgelig ikke at «Hans Høyhet» skulle stå i kø. Bestefar insisterte på at han skulle stå i kø som alle andre. Den mektige mannen forsøkte å fortelle bestefar hvem han var, men det endret ikke noe i køsystemet bestefar hadde laget. For i hans køsystem sto det ikke noe om at medlemmer av kongefamilien kunne komme først i køen kun på grunn av deres etternavn.
Diskusjonen endte med at medlemmet av kongefamilien dro ut en pistol og rettet den mot min bestefar. Enten slapp han inn først, eller så skjøt han. Heldigvis var min bestefar god på noe annet enn bare engelsk – han kunne litt kampsport. Pistolen endte på bakken, og medlemmet av kongefamilien ble presset mot veggen. Kort tid etter ble min bestefar arrestert av politiet, og tatt til fengsel.
Han lærte oss å bry oss
Morfar døde for noen uker siden. Jeg mistet en bestefar som var varm og omsorgsfull. Han brydde seg om alle sine barn og barnebarn. Vi to hadde et spesielt nært og godt forhold.
Han lærte oss å bry oss om samfunnet, og aldri gi opp.
Kampen min bestefar sto for, illustrert ved historien om forsvaret av et køsystem, har inspirert meg. Kanskje var det det som gjorde at han allerede er nevnt i historiebøkene. Han deltok nemlig i ung alder i det første parlamentsvalget i Bahrain i 1973. Da det ikke var noe mer håp for demokrati, frihet og rettferdighet i Bahrain, valgte han å bo i London for å fortsette kampen uten å måtte risikere livet. På begynnelsen av 2000-tallet returnerte han til Bahrain, og deltok igjen i parlamentsvalget. Han lærte oss å bry oss om samfunnet, og aldri gi opp.
Morfar ble aldri folkevalgt. Bahrain har aldri hatt et ordentlig demokratisk politisk system. Derfor var han ekstra glad og stolt over at jeg fikk til det han drømte om å bli: Demokratisk valgt representant for folket. Han motiverte meg når det har vært vanskelig, og delte sine råd og kunnskap når jeg trengte det aller mest.
Morfar døde omtrent to uker før jeg ble varaordfører i Oslo. At jeg var kandidat, var det siste vi snakket om natten før han gikk bort.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
