Foto: Ackah
Dugnadssesongen i barneidrett-Norge er i full sving, og under innsamlingen i år har jeg opplevd noe rart, men samtidig rørende. Jeg har for første gang virkelig skjønt hva ordet dugnad virkelig innebærer.
Dugnadsånd møtt med smil og interesse
Noen av «oss utlendinger» kaller dugnadene som organiseres av idrettslag rundt om i Norge for tigging, og jeg kunne først heller ikke selv la være med å se likheten, for å si det helt ærlig. Og det at vi samtidig vet at dette prinsippet bidrar til at flere barn får være med på forskjellige aktiviteter, gjør opplevelsen ytterligere komplisert. Utover det har jeg ikke tenkt mer på fenomenet – på en god stund.
Men i år var støtten så bred og gleden så stor, også hos helt ukjente folk vi møtte på Manglerud-senteret – der vi sto og ba om støtte, og det gjorde undertegnede utlending klar over én ting: Tigging forutsetter ikke bare at noen ber om penger, men også at den som gir opplever det slik, altså at vi har med en å gjøre som er i nød og trenger hjelp. En man kanskje synes synd på.
Overraskende nok var det ingen som «syntes synd på oss». Tvert imot. De ville så gjerne høre mer fra en ikke så snakkesalig speider. De var glade for at det finnes slike aktiviteter, fortalte oss om det de var med på som barn, eller noe deres barnebarn er med på i helt andre deler av byen. Det var med andre ord folk som slo ring om oss og ville så gjerne hjelpe oss i mål. Siste gang jeg opplevde en lignende stemning var på Ski-VM i Holmenkollen. Og det sier jo litt.
Overraskende nok var det ingen som «syntes synd på oss». Tvert imot.
Når lokalmiljøet vil bidra
Det var da jeg innså at den kollektive viljen, forståelsen og, ja, kontrakten vi har med samfunnet om at vi som har barn, skal samle inn penger for barneaktiviteter på denne måten og at folk med småbeløp støtter oss slik at alle barn har like stor sjanse til å delta i aktivitetene de liker, er utrolig godt innarbeidet! Og at det at én har en pappa som tjener mye og en annen kanskje ikke har noen pappa i det hele tatt, ikke vil ha noe å si for hvem som får delta. For her stiller alle likt, og alle har noen naboer, venner og lokalbefolkning der vi bor som med glede, gode ord og klapp vil støtte oss på veien. Og det er ingen tigging det! Det er en dugnad som involverer alle: Meg som mor, mine barn, deg som giver eller deg som sprer ordet og den gode tanken.
Kall meg naiv
Dere er sikkert mange som vet dette fra før og kan hende denne tilståelsen høres naiv ut, men jøss, det er ikke alltid lett å være utlending og ikke skjønne hva man ikke skjønner, og da kan i hvert fall ikke andre rundt oss vite hvordan de skal forklare det heller.
Så fra nå av vil denne utlendingen aldri mer bruke ordet tigging om den fantastiske, rettferdige, humane dugnaden vår – og måtte vi aldri slutte med den, selv hvis vi en dag alle sammen begynner å tjene millioner. Det er så mye fint som en slik fellesskapsånd bringer med seg, som ingen verdens valuta kan spesifisere verdien av med tall.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
