Miles Davis besøkte Moldejazz i 1984 og 1985. Jazzfestivalene har fortsatt et stort potensial for å styrke representasjon – både i festivalledelsen, blant artistene og festivaldeltakerne, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Palumbo
Flere besøk ved landets jazzscener avslører utfordringer med å gi sjangeren representasjon i det mangfoldige Norge, skriver Valérie Maigret Berger i dette innlegget. 
Valentina
Latest posts by Valentina (see all)

Luften er kjøligere, temperaturen svinger mellom minus og høstens siste plussgrader. Flere levende der ute viser synlige tegn til ønske om å kunne pakke seg inn i tykke lag med tøy. Litt som på kulturarenaen, der tempen svinger mellom pluss og minus i takt med gjenåpning og nye tilfeller av smitte. Jeg tok selv temperaturen på noen arenaer. 

De viktige sanseinntrykkene

Gjenåpningen er et slags minnesmerke i samtiden. Kulturlivet fikk en brå oppvåkning, kom seg ut av hiet og gjorde seg bemerket på flere arenaer. Dette til tross for at flere av de ansvarlige, og av deltakerne, selv er en del av pandemiens lange liv med isolasjon og med begrenset sosial kontakt.

At mye av kulturlivet nå er blitt planlagt bak en skjerm, noe som er krevende, svikter også evnen og kapasiteten til å se, lytte og kjenne på kvaliteten gjennom sanseinntrykk.

Molde leverer

I Oslo har enkelte nå benyttet seg av sjansen til å være tilstede på ulike arenaer. Til tross uroen som den sosiale angsten bringer med seg når vi skal være sosiale igjen. Utenfor hovedstaden har jazzfestivalene strukket seg langt for å kunne gi lytterne noe å bryne seg på – også når smittetall har gjort det utfordrende.

På årets Moldejazz, arrangert fra 19. til 24. juli, fikk gjestene og deltagende servert en rekke konserter av ypperste klasse. En dedikert gjeng med musikere hyllet på en fin sommerdag den avdøde trommeslageren Jon Christensen (1943–2020).

Artistene var rause med både løse og røffe toner. Både yngre og eldre artister skapte ny nysgjerrighet rundt jazz-sjangeren.

Mellom rytmene inviterte Moldejazz til samtaler om Christensens tidligere musikalske liv med en rørende videopresentasjon med gamle klipp fra jazzklubben Herr Nilsen og Oslo og fotografier fra trommeslagerens storhetstid. Musikeren Gard Nilssen snakket varmt om  den gjensidige respekten mellom trommeslagere i samtale med journalisten Audun Vinger som var ordstyrer i den anledning.

Molde er i det hele tatt en høyt ansett jazzscene. Festivalen i byen har bemerket seg som en av de beste i Europa med blant annet Miles Davis (1984/1985), Carla Bley (1978/1993/1999) og Pat Metheny (2001/2016/2017) blant høydepunktene.

Det mangfoldige Norge usynlig i jazzen

Kongsberg Jazzfestival rommet ikke mindre enn Molde. Norske artister var naturligvis ekstra godt representert grunnet pandemien. Med unntak av konserten med den amerikanske artisten Dee Dee Bridgewater – som ble avlyst. 

Kongsberg hadde fine innslag for barn, og følelsen av stødig representasjon i ulike grupper av befolkningen ble forsterket av mange kvinnelige artister.  

Musikkscenen på jazzområdet har dog en rekke utfordringer med å finne musikere som representerer det mangfoldige Norge. Foruten få utdannede jazzmusikere på hjemmebane av annen etnisitet enn norsk, er det noe svakt i det å ikke kunne tilby eller be et litt bredere sjikt av samfunnet om å bidra med sitt nærvær når det passer inn programmet og sjangeren.

Utvidet sjanger kan gi større mangfold blant artister – og lyttere

Kommentarer om at festivaler ikke kan booke artister med bakgrunn fra andre land enn Norge grunnen det etterspurte kvalitetsnivået, slik uttrykt ved en pressekonferanse i år, kunne vi godt vært foruten. 

Inkluderende kunst- og kulturliv bringer mennesker sammen i et mer tolerant samfunn.

I jazz er også elementer av rock og pop, og jeg kan ikke se noen grunn til at man ikke kan spe på med god mangfoldighet bestående av navn på artister som ikke defineres rent og konkret i sjangeren samtidsjazz. Her er det for eksempel god plass til soul. Ville det kunne lokke en ny generasjon lyttere til å la seg eksponere for jazzen?

Hva med å by på en samtale med forfattere, skribenter, lyttere, dansere eller musikkinteresserte med akademisk bakgrunn – og med andre opprinnelsesland enn Norge? Mange er allerede vokst opp med gamle jazzlegender fra varmere strøk eller tradisjonell musikk som har sitt preg på sjangeren, og slik er jazzen tross ulike retninger viktig i et historisk perspektiv som bringer frem viktigheten i at flere kontigenter har satt sitt avtrykk på jazzhistorien gjennom tidene.

Kirken som musikkarena

Et godt eksempel på friske og mangfoldige tiltak og scener er Hallvardsdagen i Grønland kirke, arrangert i september og ledet av soknepresten Lars Martin Dahl.

Kirken presenterte frijazz, soul og tradisjonell musikk under Grønlands sakrale himmel. Scenen brakte alt fra konsert med  tablaspilleren Sanskriti Shresta til en samtale om immigranter og deres folkefortellinger, samt OsloMet-forskeren Ida Tolgensbakks historie om en kjent og beryktet gate i bydelen. I festivalprogrammet nevnes dog ikke minoriteter i det hele tatt – vel å merke. 

Grønland kirke representerer likevel den moderne kirkens tankegang. En åpen kirke. Det var ikke så mye av Gud på programmet – fokuset var på mennesker. Mennesker som lytter aktivt til musikk og som ønsker et løft i bydelen.

Ny tankesmie gir håp

Disse arenaene skaper nye ideer og stødige løft, og bør også få generøst med midler. Dette er viktig å reflektere over, med tanke på fremtidens kulturbudsjetter. Vel å merke så lenge vi har en kulturminister i spissen som ser forskjellen mellom rampelyset og det egentlige kulturlivet. 

Siste nytt fra kulturlivet er et viktig tiltak. Det er det nye initiativet Kraft – tankesmia for kunst og kultur, med musiker Solveig Slettahjell i spissen. Slettahjell har invitert en rekke  personligheter fra kulturlivet, alt fra dansere til kulturarbeidere, til å kunne diskutere kultur og kunsten i kjølvannet av koronakrisen. Kanskje kan denne tankesmien være et viktig ledd i å kunne snakke om fremgangsmåter for å skape inkluderende og mangfoldige kulturarenaer.

Et kulturliv som setter pris på menneskelig mangfold

Festivalene her i landet har vist kompetanse på høyt nivå i mange år med tanke på hvordan de møter tanker om mangfold og hvordan de handler basert på disse.

Men det er stadig rom for å være mer åpne for samarbeid med små og store aktører som kjenner til miljøer og nettverk med kompetente og dedikerte «third culture kids» – de som er vokst opp i en annen kultur enn foreldrene sine eller i en kultur som skiller seg fra landet de er borgere i.

Det kan være mennesker som er vokst opp mellom ulike kulturer, nordmenn som har påvirket Norge med arbeidskraft og uttrykk fra deres opprinnelsesland siden 1970-tallet og før.  

Inkluderende kunst- og kulturliv bringer mennesker sammen i et mer tolerant samfunn. Kanskje kan vi utfordre «oss»-bildet i møtet med et ofte dominerende «jeg». Det er slikt som gir næring og frigjør oss fra stereotypiene.

Gi oss et kulturliv som ser rikdommen i mangfoldet.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.  

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER