Foto: Africa Briefing
- Hawla – et misforstått marked | Mohamed Abdullahi - 09.12.2021
Pengeoverføringssystemet Hawla er noe som med jevne mellomrom omtales i norske medier, ofte med negativt fortegn. Men hva er egentlig Hawlavirksomhet? Reguleres dette i Norge? Og hvorfor trenger man et slikt system når det allerede eksisterer velutviklede banktjenester?
Migrasjon øker behovet for å flytte verdier globalt
Senest i sommer publiserte VG en artikkel om en oslomann som ble stoppet på vei ut av landet med 13,5 millioner kroner i kontanter, og en kjøpekontrakt på en luksusklokke til en verdi av cirka 2 millioner kroner. Mannen ble siktet for hvitvasking. Videre i artikkelen ble det klart at oslomannen var en «betalingsagent», og drev et Hawla-firma i hovedstaden.
I artikkelen beskrives Hawla-virksomhet som «et system for betaling og pengeoverføring over landegrenser. Systemet er basert på tillit og islamske tradisjoner, og fungerer som et bankvesen.» Det artikkelen imidlertid unnlater å svare på, er hvor utbredt denne ordningen er i Norge, hva samfunnsnytten av et slikt system er, eller hvorfor mannen valgte å handle som han gjorde. Generelt sett forutsetter artikkelen at man allerede har god kjennskap til Hawla-næringen for å forstå den.
Hawala-virksomheten ble i tidlig startfase definert som «uformelle verdioverføringssystemer» og er en næring som kom til Norge med migrasjonen tidlig på nittitallet. I en mer globalisert verden, med økende grad av migrasjon melder behovet for å flytte og plassere verdier rundt i hele verden seg.
Betalingsforetak med enorm betydning
Dette muliggjøres både ved hjelp av etablerte og formelle finansielle systemer, eller mer uformelle finansielle systemer. Hawala-virksomheten ble i sin tidlige fase definert som «uformelle verdioverføringssystemer», og brukes i dag blant annet for å overføre penger til Somalia, Irak Iran, Afghanistan og Sri-Lanka.
Hver måned mottar personer bosatt i Øst-Afrika mellom 89 og 116 millioner gjennom Hawla-systemet. I en artikkel publisert av verdensbanken konstateres det at pengene som kommer inn til Somalia gjennom betalingsforetak tilsvarte 23 prosent av BNP i 2015.
Betalingsforetak som dette har en enorm betydning for østafrikanske land og deres innbyggere. Pengene som sendes, blant annet fra Norge, gir mat på bordet til mange millioner mennesker, bidrar til å opprettholde små næringer, øker kjøpekraften i de respektive landene, støtter utdanningssektoren og muliggjør at mange unge jenter og gutter tar høyere utdanning og ikke minst bidrar til nødhjelp og gjenoppbyggingen av landene.
Hurtig, rimelig og til å stole på
Personlig har jeg bidratt til to innsamlinger hvor det ene var nødhjelp til flomofrene i Somalia og det andre prosjektet var støtte for å bygge opp et universitet. Begge prosjektene ble gjennomført i Somalia og innsamlingsmidlene ble sendt gjennom Lex og Nordic Finance kostnadsfritt. En slik service hvor innsamlingspenger til veldedighetsprosjekter blir sendt kostnadsfritt til den gitte destinasjonen, er et tilbud man ikke finner andre steder.
Systemet er tillitsbasert og er forankret i lange kulturelle tradisjoner. Mange steder i verden er det de uformelle systemene som blir benyttet til verdioverføringer – noen steder fordi de er eneste alternativ, andre steder opererer de parallelt med etablerte formelle systemer.
Fordelene med et slikt system er blant annet at pengene når destinasjonen øyeblikkelig, akkurat som Vipps, rimelige i prisen, til å stole på, enkle å bruke og de klarer å levere tjenestene sine i områder der etablerte finansielle systemer ikke eksisterer eller er tilgjengelige. Dette skjer ved at betalingsforetakene her har et samarbeid med
betalingspartnere i de ulike landene som forskuddsbetaler til mottakerne når betalingen til kunden bekreftes av betalingsforetaket.
En enorm næring
Dette er ofte en enkel prosess når kundene ønsker å få flyttet verdiene sine fra a til b uten å måtte gå gjennom lange prosedyrer. Uformelle verdioverføringssystemer blir brukt til å støtte familiemedlemmer med livsopphold, støtte sine nære og kjære med blant annet penger til sykehus, regninger, byggeprosjekter i sine hjemland og/eller drive forretningsvirksomhet med enkelte land.
Fram til 2009 var det ingen regulering av dette systemet i Norge. Dette gjorde at denne næringen sto fritt til å operere slik de ønsket og syntes var passende for deres drift. Ofte var personene som var involvert i denne næringen registrert som frivillige organisasjoner eller drev fra sine private kontoer.
Med tanke på at det ikke eksisterte noen lover eller regler som regulerte denne næringen var det vanskelig for statlige institusjoner å kontrollere uformelle verdioverføringssystemene som eksisterte i landet.
Norge kan lære mye av det internasjonale markedet, og hvordan de håndterer det uformelle pengeoverføringsmarkedet.
Ulemper med systemene er de ofte er svært lite gjennomsiktige, opererer uten tilsyn og mulighet for kontroll. Dette har også gjort at det var vanskelig å stadfeste omfanget av aktiviteten, identiteten til aktørene som driver virksomheten og kundene som benytter tjenestene. I en rapport fra Økokrim i 2009 med tittelen «Uformelle verdioverføringssytemer i Norge – En strategisk analyse» blir det lagt fram at totalsummen ført ut av Norge gjennom de ni etterforskede systemene i perioden fra 1999 fram til 2009 var på om lag 6000 millioner kroner.
Det systemet som hadde vært lengst i drift hadde operert i rundt fire år, det som hadde kortest driftsperiode i fem måneder. Det er viktig å merke seg at disse 6000 millionene kommer fra de ni etterforskede systemene, noe som indikerer at omfanget og størrelsen denne næringen har i Norge er ufattelig stort, og man må regne med at det i tillegg til systemene som ikke er etterforsket, finnes mørketall.
Mangel på gennomsiktighet
Mitt inntrykk er at de store aktørene i denne næringen er fra generasjoner der mangel på formell utdanning, og språkbarrierer kan være en utfordring. På tross av dette er det interessant og fascinerende at denne generasjonen har driftet en næring som har innkassert flere millioner kroner månedlig samtidig som de har skapt tillit til kunder og levert tjenester fra øverste hylle. På den ene siden er viljen og gjennomføringskraften til disse aktørene beundringsverdig, og på den andre siden er det uforståelig hvordan personer med en slik bakgrunn har dominert i et norsk finansmarked med et stort og rigid, byråkratisk system.
En stor og blomstrende Hawla-næring er ikke unikt for Norge. Systemet er utbredt blant minoritetsbefolkninger i hele Europa, og resten av verden. Først i 2010 ble et EØS-direktiv som regulerer adgangen til å tilby betalingstjenester vedtatt, også i Norge. Samme år vedtok Stortinget en forskrift om betalingsforetak, som slo fast at «Ingen kan drive virksomhet som betalingsforetak i Norge uten tillatelse av departementet» Myndigheten til denne tillatelsen ble delegert til Finanstilsynet den 01.07.2010.
Utfordringene de statlige myndighetene lenge har strevet med er at disse næringene operer i lukkede miljøer som vanskeliggjør en god kommunikasjon, og fører til mangel på gjennomsiktighet.
Norge kan lære mye av det internasjonale markedet
I dag er det er nærmest umulig å spore transaksjoner gjennom disse systemene, og systemene kan være sårbare for utnyttelse og misbruk – særlig med tanke på hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme. Jeg har selv opplevd at penger er blitt sendt i mitt navn, uten at jeg først hadde samtykket til det. Hvitvasking og terrorfinansiering er også to lover som direkte berører denne sektoren.
På den andre siden har betalingsforetakene hatt store utfordringer, myndighetene har lagt klare og vanskelige føringer for å oppnå en konsesjon. En av utfordringene er at aktørene, på tross av at de oppfyller alle krav fra Finanstilsynet og gjennomgår jevnlige kontroller, likevel ikke får innpass i etablerte banker i Norge.
Hovedutfordringen til aktørene i betalingsforetakene er med andre ord det manglende samarbeidet fra bankvesenet i Norge. Bankene er rett og slett ikke villige til å ta den risikoen som betalingsforetakene eventuelt skulle medført for dem. Selv om Finanstilsynet gjør en grundig jobb for å minske risikoen for bankene, er samarbeidsviljen fremdeles ikke på plass, på tross av at risikoen de løper ved et samarbeid i dag er minimal.
I dag er selskapene Lex Finance As & Nordic Finance As de mest troverdige innenfor Hawla-systemet. Min erfaring er at disse betalingsforetakene tar samfunnsansvaret på alvor og har arbeidsmetodikk som sikrer etterlevelse av ulike lover og plikter.
Norge kan lære mye av det internasjonale markedet, og hvordan de håndterer det uformelle pengeoverføringsmarkedet.
Nødvendig med større åpenhet
Store selskaper som Worldremit, Transfer Wise og Money Transfer er nylig blitt verdivurdert til mange milliarder US dollar. TransferGalaxy, som er et selskap fra nabolandet vårt Sverige, har nylig blitt verdivurdert til to millioner. Denne sektoren er en sektor som kommer til å eksistere så lenge innvandrere og deres etterkommere bor i Norge. Det er mye å hente fra denne sektoren når det gjelder skatter, avgifter og ikke minst inntjening for aktørene.
En ordentlig tilrettelegging fra myndighetens side og finansvesenet i Norge samt tette relasjoner og samarbeid vil være helt nødvendig for å reformere denne sektoren til et felles gode. Skal man lykkes med dette i Norge, må finansmarkedet møte denne sektoren med større åpenhet og vilje til samarbeid.
Aktørene i betalingsforetakssektoren må i større grad komme seg ut av sine korridorer, være mer åpne og transparente og komme med forslag til fornyelse, for eksempel ved å gi finansnorge mer innflytelse og invitere de til posisjoner i deres styrer og aksjeposter som investorer.
Fra et nøytralt og utenfraperspektiv kan jeg fastslå med sikkerhet at betalingsforetak er misforstått marked.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
