Foto: First Baptist Church
De fleste religioner har sine feiringer og høytider, og mange av dem er blitt vanlige i Norge etter som samfunnet er blitt mer mangfoldig sammensatt.
Den viktigste og mest synlige er fremdeles julen. Den feires når året er på sitt mørkeste og kaldeste, og når vi mest av alt trenger lys og varme.
Den norske versjonen av jul
Før kristendommen kom til Norge feiret man både vintersolverv, 21. desember, når solen «snur» og dagene gradvis blir lengre, og holdt en stor blotfest, en hedensk offerfest, ved midvinter den 12 .januar. På denne tiden litt ut i januar feiret man også «jul», navnet vi har beholdt selv om det ikke opprinnelig hadde en kristen betydning. Heldig for oss at markeringen av Jesu fødsel faller noenlunde sammen med dagene vi allerede hadde tradisjon for å feire.
Fortellingen om stjerner og engler på Betlehems marker har inspirert folk her i det mørke nord, og er som skapt for å lyse opp i vintermørket. Julen har vært tiden da vi har tent lys, spist mat vi ikke ellers hadde råd til eller hadde unnet oss resten av året.
Vi har gitt hverandre gaver som skulle minne oss på gavene de tre vise menn ga til Jesusbarnet i den fattige krybben langt borte. I tradisjoner, kunst og musikk, har vi dannet oss bilder av hendelsene for 2000 år siden, og skapt oss en versjon av høytiden som passer for oss, ganske forskjellig fra måten julen feires på blant kristne i land langt herfra.
Norge har ikke monopol på julefeiring
Nattemørket i Palestina er minst like intenst som her i den norske vinteren, men ellers er det nok ikke mange likheter. Likevel har vi utviklet et slags eierskap til stedet der vår dominerende religion begynte. Barn synger om Betlehem og Jerusalem og Davids by, om det lille barnet og de søte lammene og kamelene og esler, om vise menn og den store stjernen. Noen ganger tenker jeg på hvordan innholdet fra julesangene stemmer overens med dagens virkelighet, og hvilket inntrykk sangene våre gjør på folk som har flyktet fra stedene som omtales i sangene til Norge.
I Etiopia, dit kristendommen kom i år 300, er mer enn 60 prosent av befolkningen kristne. Likevel synger Bob Geldof «Do they know it’s Christmas?» i slageren fra 1984, noe de nok var smertelig klar over, selv midt i sultkatastrofen som rammet landet det året, og selv om de feirer jul i januar.
Vår vestlige jul er blitt normen for feiring, og har spredd seg til hele verden, i alle fall den kommersielle og materialistiske delen, men vi har allikevel ikke monopol på julefeiring.
God mat og lysere tider er noe alle kan samles om
Norge er nå et flerkulturelt samfunn, og påvirkes av dette. Muslimer har Eid etter fastemåneden Ramadan, jøder har sin påske, Pesach, og lysfesten Hanukka, Hinduer feirer Holi, lysfesten Divali feires av både hinduer og sikher, og sikhene feirer vaisiakhii med opptog i Oslos gater.
Vår vestlige jul er blitt normen for feiring, og har spredd seg til hele verden, i alle fall den kommersielle og materialistiske delen, men vi har allikevel ikke monopol på julefeiring.
Mattradisjoner spiller en stor rolle ved alle store religiøse høytider, enten det fastes eller spises. Ettersom vi blir vant til hverandres mat, låner vi gjerne fra hverandre, muslimske barn lager pepperkaker, i min familie har vi ofte hatt samosa til jul, etter at jeg lærte å lage dem av en somalisk venninne for mange år siden, de er så gode at de måtte inkluderes i feiringen.
Mat oppfattes ikke som spesifikt religiøs, og når det lukter pepperkaker i de fleste hus og disse hører til julestemningen, har skikken bredd om seg i alle miljøer.
At julemat i Norge i stor grad består av forskjellige svineretter, er selvsagt ikke så lett å godta, men så finner alle sin måte å feire på. Vi feirer, som nordmenn i førkristen tid, at vi går lysere tider i møte.
Felles behov for lys i mørket
Juletreet er heller ikke et religiøst symbol, for ikke lenge siden var det mange prester som ikke ville ha dem i kirken. Nå er de likevel vanlige, med stjernen i toppen som stjernen i Betlehem som alibi.
Plasttrær som kan slås sammen og brukes år etter år, har ikke samme sjarm som velluktene trær fra skogen, men så er de praktiske og kan kjøpes i butikkene sammen med all annen pynt, og lyser opp i stua, og etter hvert blir de installert hos folk med forskjellig religiøs bakgrunn. I denne årstiden trenger vi alt lys vi kan få.
Glede over gamle og nye tradisjoner
Tre religioner stammer fra Midtøsten. Jødedommen, kristendommen og islam. Alle tre har sin bok, og alle tre anser Abraham som sin stamfar.
Kristendommen kom til Norge rundt år 850, og ble landets offisielle religion for ganske nøyaktig tusen år siden, basert på bibelen, som inneholder Det gamle testamentet, også kalt det hebraiske testamentet – et hellig skrift for både jøder og kristne – og Det Nye testamentet, den andre og kristne delen av Bibelen, som er skrevet på gresk av de første kristne, og handler om Jesus Kristus’ liv og lære. I muslimenes hellige bok, Koranen, er Moses og Jesus omtalt som profeter.
Mye er felles, men religion er ingen garanti for fred. I selve Midtøsten, opphavsstedet til disse tre religionene, kriges det mer enn noen gang, og ellers i verden brukes religion som et påskudd for å gruppere seg og krige.
Fred på jord ser ikke ut til å være innen rekkevidde, men i vårt avsidesliggende og relativt fredelige hjørne av verden kan vi i det minste se fram til lysere dager, og, hvis pandemien tillater det, komme sammen og glede oss over det, med gamle og nye skikker og tradisjoner.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
