Foto: Firuz Kutal
- En hyllest til gjenbruksposen | Malgorzata Wild - 14.08.2023
- Det kommer til å gå bra med oss | Malgorzata Wild - 23.12.2022
- Bjørner sover ikke | Malgorzata Wild - 10.03.2022
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
– Du kan aldri komme hjem igjen. Hva hvis noen hadde sagt det til deg? Ville du ledd? Tatt fram det europeiske passet ditt og sagt: «Tøv. Klart jeg kan.» Tenkt i ditt stille sinn at det får være grenser for pessimisme?
Mindre og mindre ditt
Da jeg hørte det fra min kjæreste for første gang, var jeg hodestups forelsket, og tok det som enda et bevis på hans visdom og innsikt – uten å virkelig forstå hva han mente. Han var engelsk, bereist og vant til å ikke helt høre til. 17 år, 3 land og 3 barn senere, skjønner veldig godt hva han snakket om.
Så det vil jeg si til deg som skal ut i verden, til et annet land, til deg som elsker det så mye at du en dag blir der – du kan aldri reise tilbake, hjem. Du har riktignok ditt pass, språk, venner som er et tastetrykk unna, kanskje et studentbevis, kanskje en CV. Alt som gir deg både muligheter og mobilitet. Men fra nå av, når du drar hjem, blir det gradvis mindre og mindre ditt og til slutt står du der som en gjest.
Veien hit
På et vis skulle jeg ønske at jeg hadde forstått det mens jeg fortsatt tilhørte ett land og én kultur. At jeg kunne nyte følelsen av å være fullt og holdent med, uten aksenten, kulturreferanser og sosiale koder som kommer i veien. På samme tid vet jeg at hvis jeg kunne snudd tiden og spolt tilbake, ville jeg tatt akkurat det samme valget.
Noen erfaringer var vanskelige. Mange var gode. Alle har ført meg til det stedet der jeg er nå:
Den gangen jeg ble fortalt at jeg ikke kunne åpne en konto i en viss bank fordi de ikke visste helt hvordan det kunne gjøres med sånne som bare hadde utenlandske dokumenter.
Min første norsktime da jeg skulle undervise i norsk på videregående og fikk pustevansker av stress.
Den gode følelsen da jeg ble kjent med min første venninne her i Norge, ei jeg kunne ringe til midt på natta.
Begeistringen etter en skitur på fjellet der snøen glitret og lyset var akkurat så klart og rosaaktig det blir i Troms på veldig kalde dager.
Raseriet da jeg fikk avslag på en resteplass på et bittelite universitetsemne med begrunnelsen om at verken min mastergrad i norsk eller arbeidserfaring dekket opptakskravet.
Stoltheten jeg følte da jeg holdt 17. mai-talen i bygda mi.
Trivelige handleturer i min lokale Coop der halvparten av kundene er venner og bekjente.
Frustrasjonen over at mine barn helst svarer på norsk mens jeg prater polsk til dem. Og gleden jeg føler når vi besøker Polen og de slår om til polsk i samtaler med bestemor og tanter.
Maktløsheten når jeg leser nyheter fra hjemlandet, om radikalisering og politikerne som bruker religion som våpen i debatter. Den gnagende tanken om svikt, at jeg kanskje burde ha vært der og protestert, vernet om demokratiet i landet som fortsatt kanskje er mitt.
Mindre tydelige grenser
Det har gått 17 år med prøving, feiling og aha-opplevelser. Og nå har jeg innsett at jeg ikke kan reise hjem. Ikke på samme måte som før. Grenser for hva som er borte og hva som er hjem har blitt snudd om og er mindre definert.
Og jeg tror ikke at jeg noen gang kommer til å passe helt inn i det nye hjemlandet mitt heller – erklære meg selv for norsk, spise brunost til frokost, skaffe meg ei nett lita hytte på fjellet og humre over at «vi vet hvor vi bor» uten et snev av ironi.
Men det er kanskje like fint.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
