Foto: NSW Police Force
Jeg husker det klart. En høstnatt for noen år tilbake slapp jeg og en kamerat av en venn i Kjølberggata, like før den nedlagte Esso-bensinstasjonen. For å slippe å kjøre helt inn til bensinstasjonen, hoppet han av litt før. Jeg og kameraten min kjørte videre, og i øyekroken la jeg merke til en patruljebil som kom rullende ut av bensinstasjonen. Den la seg etter oss i lyskrysset.
Det skulle ikke handle om min bakgrunn
Først tenkte jeg ikke noe på det, og kjørte videre. Jeg hadde da ingenting å bekymre meg for. Men da politipatruljen tok etter oss i hver eneste sving, begynte jeg å bli urolig. Til slutt kjørte jeg med vilje inn i en blindvei, og ventet. Patruljen satte på blålys, og i mellomtiden ba jeg kameraten min i passasjersetet om å filme det som så skjedde i skjul.
En politibetjent kom opp til døra mi, spurte rutinemessig om vogn- og førerkort. Jeg ga det fra meg, og forholdt meg rolig. Unnlot å fortelle at jeg var journalist. Jeg var rett og slett blitt nysgjerrig på hva som hadde gjort at de hadde kjørt etter oss.
Ikke hadde jeg drukket, ikke var det noe feil med bilen. Så hva var det? Etter alle historiene jeg hadde hørt om minoriteter som blir stanset, ville det enkleste vært å hisse seg opp for den urettferdigheten jeg plutselig kjente på. Men jeg holdt meg rolig. Man kommer seg aldri bedre ut av en situasjon med politiet, enn å bare gjøre som man blir bedt om.
Etter å ha sjekket vogn- og førerkort, fikk jeg spørsmål om hvor jeg var på vei, hvorfor jeg slapp av kameraten min, og hva jeg hadde gjort tidligere på dagen. Jeg ble satt på prøve, ville spørre om de ikke hadde noe bedre å gjøre enn bare å stanse tilfeldige. Jeg hadde jo ikke gjort noe galt, og hvor degraderende ville det ikke føles hvis forbipasserende så meg nå, tenkte jeg. Men jeg holdt meg rolig og rasjonell. Jeg ville ikke på noen måte la dem få inntrykk av at deres oppfatning av meg, skulle handle om min bakgrunn. Jeg var en brun nordmann. Ikke bare brun.
Unge minoritetsgutter stoppes oftere
På tampen av utspørringen oppga jeg omsider at jeg var journalist. Med ett ble maktforholdet melloms oss jevnet ut. Uten at jeg hadde spurt, begynte betjenten selv å forklare at det var en rutinemessig kontroll. Det var som om han prøvde å unnskylde seg for at jeg hadde blitt stanset, men ikke kunne si det direkte. Jeg nikket forståelig, og vi tok farvel. Det skjedde ikke noe mer. Likevel satt hendelsen spor i meg.
På tampen av utspørringen oppga jeg omsider at jeg var journalist. Med ett ble maktforholdet melloms oss jevnet ut.
En nordisk undersøkelse fra 2019 slo fast at minoritetsungdom oftere blir stoppet av politiet uten å få forklart hvorfor. Undersøkelsen viser at det oftest skjer gutter i alderen 16 til 25 år. I år kommer det en etterlengtet ordning i Oslo som skal se nærmere på politiets personkontroller. Ordningen innebærer at alle som blir kontrollert, skal kunne få en kvittering som sier hvorfor man ble stoppet. Vi skal aldri forhindre politiet fra å gjøre jobben sin, men med ordningen vil det ikke oppleves som om man blir stanset i tilfeldige kontroller på bakgrunn av sin hudfarge eller etnisitet. Det skal ligge en grunn bak, og den er viktig å gi.
Den viktige farsrollen
Samtidig er det en annen side av denne saken, som jeg synes burde fått mye større oppmerksomhet enn det som har vært tilfellet. Det handler om oss minoritetsspråkliges møter med politiet. De aller fleste kommer seg pent ut av slike situasjoner, oppfører seg saklig, men for enkelte er det ikke like lett. Spesielt minoritetsspråklig ungdom med svakere kulturell kapital, som ikke klarer å skille hvite nordmenn fra hvite rasister, og som av ulike grunner ikke klarer å slå av fight-or-flight-knappene, ender opp med å agere. Deres sinne overfor politiet er deres måte å si «Fuck You!» til følelsene de sliter med å sette ord på og daglig må undertrykke.
Hvordan kan vi endre på denne holdningen? Jeg vil starte med å rette fingeren mot den usunne maskulinitet som rår blant disse ungdommene. Det er her kjernen til problemet ligger.
Disse ungdommene har fra barns av, ikke fått de redskapene som gjør at de kan samtale sivilisert i situasjoner som blir tilspisset. Deres agering er deres måte å si ifra på. Og spesielt med politiet, som blir den naturlige motvekten i det daglige livet. Dette kommer blant annet av fedre som ikke har vært flinke nok til oppmuntre sønnene sine i livet. Noen er kanskje helt fraværende, og de som i livet deres kanskje er mer opptatt av å tjene til livets opphold og si «jeg sørger for mat på bordet. Det er min rolle som far». Det går ikke an å ta mer feil.
Unge menns egenansvar for å snu trenden
Barn går i sine foreldres fotspor, og når farsrollen reduseres til en som bare forsørger, blir det vanskelig å gi barna, spesielt sønnene, redskapene for å navigere i et samfunn som i dag krever så mye mer av oss. Våre barn skal ha følelser og vise dem. De skal gråte, og få lov til det. Å vise følelser gjør oss sterke. Dette bør barna lære seg allerede tidlig på barneskolen.
Med kvitteringsordningen får vi et umiddelbart svar fra politiet. Det er den riktige veien å gå for dem, men for de som blir stanset, er det desto viktigere å holde følelsene i sjakk. Jeg vet at det er lettere sagt enn gjort, for skaden skjer allerede idet man blir stanset av politiet og tilfeldige blir vitner til det. Men vi har ikke amerikanske tilstander i politiet. Man blir ikke skutt av politiet i Norge, og min erfaring er at unge menn kan eie situasjonen enda mer, hvis de gjør seg mer omgjengelige. Da kan også fordommene til de som ser på, som med en gang gjør seg opp egne meninger om hvem de som blir stanset er, få andre inntrykk opplevelser. Og det er viktig å gi. Og det er et ansvar vi alle her.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
