Foto: Gathered
Hva gjør du når du har fullført sømutdanning på videregående skole og ikke får lærlingplass så du kan få fagbrev? Gir opp?
Ikke denne dama. Jeg slo av en prat med Sulekha Awed. Hun er 51 år og fra Somalia. Hun kom alene til Norge i 2003, og etterlot seg mann og tre barn i hjemlandet. Ett år senere ble mannen drept, og hun begynte å jobbe så fort hun kunne, sparte penger og tjente til slutt nok til å oppfylle underholdskravet så hun kunne gjenforenes i Norge med de tre barna sine. Hun jobbet i flere år på posten, der hun blant annet kjørte truck, og har hatt jobb ved bofellesskap for enslige mindreårige flyktninger.
YouTube som lærlingplass
Nå er barna blitt voksne, har fått utdanning og jobber, og hun har selv gått på skole. Hun jobbet som fostermor, og samtidig gikk hun på videregående skole sammen med 16-åringer, på sømlinje, og lærte å sy. Hun vil begynne for seg selv, og som den gründersjelen hun er, satte hun i gang, registrerte enkeltpersonforetak, leide et lite rom i kontorlokaler på Grønland, og skaffet symaskin og utstyr. Hun har også reist til Kenya og gått på kurs og lært å trykke på t-skjorter og andre klær, og kjøpt utstyr til dette.
Lærlingplassen som skulle hjelpe henne å perfeksjonere seg har uteblitt. Men hun vet råd: YouTube. Her finner hun veiledning til det hun mangler, og lærer seg det på egen hånd. Hun planlegger å gå opp til prøve og ta fagbrev når hun føler seg trygg på at hun mestrer faget.
Syverksted som møteplass
I mellomtiden kaster hun ikke bort tiden. Da pandemien kom, sydde hun hundrevis av munnbind som ble distribuert i byen.
Rommet ble fort for lite, og hun leide to rom til i kontorbygget på Grønland der hun holder til. Her får hun bedre plass til å klippe og sy, trykke t-skjorter, og ta i mot kunder.
Statlige og kommunale integreringstiltak har vært, og er fremdeles, nyttige og viktige, men særlig kvinner i innvandrermiljøer skaper sine egne arenaer og engasjement.
Som de fleste somaliere er hun sosial, og kundene hun etter hvert fikk slo gjerne av en prat, enten de skulle diskutere stoff og mote, hente ferdige plagg, eller bare likte seg i hennes selskap. I det utvidede lokalet er det stor pågang av kvinner som vil ha klær til hverdag og fest. Blir det for avansert, har hun alliert seg med en mer erfaren skredder som hjelper henne med finesser og detaljer og legger siste hånd på verket.
Sulekha Aweds syverksted, med beliggenhet midt på Grønland, har en ekstra funksjon, det har blitt en møteplass. Yrkesaktive kvinner som ellers i uken er opptatt, har begynt å møtes her på lørdager. En krok i rommet har blitt møblert med sofa og stoler, forært av en venninne, og her går diskusjonen livlig om det som opptar dem, de utveksler erfaringer fra jobb og fra dagliglivet, tipser om ledige stillinger, diskuterer familie og barn, og støtter hverandre i glede og sorg. De drikker te, og deler mat noen har med seg, og symaskin og klippebord får stå i fred en stund.
Uten hjelp utenfra
De har dannet et uformelt nettverk, men vil gjerne utvide, ha et sted med bedre plass til flere deltakere, der de kan invitere folk til å holde innlegg om aktuelle temaer, ha et forum for diskusjon, erfaring- og meningsutveksling.
For å formalisere det som var et spontant tiltak har de registrert seg som en selvhjelpsorganisasjon, og har allerede deltatt på seminarer sammen med andre kvinneorganisasjoner i Oslo.
Dette nettverket har vokst fram uten hjelp utenfra, uten integreringsmidler eller kommunal støtte, de har simpelthen sett et behov, og tatt skjeen i egen hånd, og initiert noe som ellers har blitt lagt til rette for i mange forskjellige tiltak fra det offentlige. De ser selv hvilke behov de har, dette er ressurssterke kvinner, mange har vært lenge i Norge og har kommet forbi den første, vanskelige fasen med å tilpasse seg nye forhold. Noen har allerede oppdratt barn og er ferdige med småbarnsfasen. Nye situasjoner og utfordringer oppstår, og det er godt å kunne få og gi støtte til hverandre.
Er her for å bli
Statlige og kommunale integreringstiltak har vært, og er fremdeles, nyttige og viktige, men særlig kvinner i innvandrermiljøer skaper sine egne arenaer og engasjement. Og arbeidslyst inspirerer – og solidaritet og samhold gir styrke. Annen og tredje generasjon er her for å bli, og smelter sammen med resten av samfunnet. Dører er åpne, og de som kan og vil, kan bruke nøkkelen. Kvinner kan!
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
