Foto: IOM
I Frankrike er det større sosiale forskjeller enn i Norden. Forskjellene ses og høres tydelig – etnisitet og religion er de mest merkbare ulikhetene, og det å være fransk med afrikansk eller arabisk bakgrunn i Frankrike i 2022 er tøft.
Lite fokus på mangfold
Mye av grunnen til at det er tøft for minoriteter ligger i den franske integreringsmodellen. Til forskjell fra den norske, som er inklusiv og aksepterende overfor religiøse forskjeller, er den franske modellen ekskluderende.
I Norge er vi i hovedsak ikke opphengt i rase, kultur eller religion. Det er man i Frankrike. Den franske integreringsmodellen er eksklusiv og forlanger assimilering, og med det en sterk distansering fra religiøse, kulturelle og historiske forskjeller, hvis disse ikke passer inn i verdiene til den franske stat i 2022.
Dette er noe vi tydelig ser under den franske valgkampen i 2022, blant annet gjennom sittende president Emmanuel Macron sin politikk. Han kan, etter fransk grunnlov, gjenvelges for nye fem år. For han står det å skape et multikulturelt og mangfoldig samfunn ikke særlig sentralt, i alle fall ikke på samme måte som det gjorde i USA under valgkampen der.
Frankrikes George Floyd
Diskriminering i Frankrike foregår hele tiden. Det er vanskeligere å få en jobb hvis du har et nordafrikansk etternavn og en tredjedel av franske selskaper ansetter ikke personer med arabisk bakgrunn, ifølge det franske arbeidstilsynets undersøkelser.
Videre blir unge med afrikansk bakgrunn oftest stoppet av politiet og de blir da også ofte grovt diskriminert, slik vi så gjennom Adama Traore-saken. Traore-saken var en tragisk hendelse der en ung mann med afrikansk bakgrunn døde i varetekt på grunn av politiets kvelning – ganske likt George Floyd-saken i USA.
Mangler statistikk
Diskrimineringen og rasismen er svært reell i Frankrike, selv om den noen ganger skjules bak slagordet: ‘Liberté, Unité, Égalité’, der den franske staten mener at det er bedre å være såkalt fargeblind enn å poengtere ulikheter for mye – uten å ta hensyn til de sosiale problemene som likevel oppstår, ofte når man vender blikket vekk.
Det å snakke konkret om problemer som diskriminering i samfunnet er tabu, da rådende politikk er basert på at hvis man ikke peker på ulikhetene, så vil de heller ikke bli et problem. Som resultat av denne tankegangen finnes det heller ingen statistikk over hvor mange ulike mennesker som tilhører ulike etniske grupper i Frankrike, slik det gjør i USA.
Dette gjør det svært vanskelig å argumentere for at det er få med minoritetsbakgrunn i det franske parlamentet eller at diskriminering skjer på arbeidsplassen, da man ikke statistisk kan si hvor stor andel minoriteter som skulle vært representert i politikken eller i næringslivet. Altså hvis et mangfoldig sammensatt samfunn er målet.
Utdatert fransk terminologi
Når man har så tradisjonelle verdier i et moderne europeisk samfunn, og alle med utenlandske foreldre må bli «helt franske» før de kan ta del i samfunnet eller offentligheten, oppstår det konflikt. Det er en av grunnene til at mange unge søker til drabantbyer der de ikke trenger å konfronteres med «tvangsassimileringen» – der de heller velger å ekskludere seg fremfor å endre identitet.
Et eksempel å vise til er igjen i USA, der man gjerne kan si at man er «latino og amerikansk» – mens man i Frankrike ikke kan si at man er «araber og fransk» og samtidig jobbe i en offentlig etat, eller i næringslivet.
Det franske språket åpner for splittelse
Det franske språket åpner for splittelse, noe jeg nylig ble overrasket over, etter en kort tur til Paris: I Frankrike sier man «L’Afrique Noir» for å beskrive alle land som ligger sør for Sahara. På norsk blir det «Det svarte Afrika» og betegnelsen kommer fra kolonitiden da Frankrike koloniserte store deler av kontinentet og med det oppdaget etniske forskjeller mellom nord og sør. Språket splitter også mellom de som snakker «korrekt fransk», og de som snakker en mer avslappet fransk, eller en mer moderne, urban fransk.
Zemmour er Frankrikes Trump
Frankrike har nylig overtatt det roterende EU-formannskapet for det neste halvåret, noe som bekymrer mange franske muslimer. Ikke fordi franske muslimer er ekstremt opptatt av EU-formannskapet, men fordi den pågående valgkampen har brukt islam og til en viss grad islamofobi som en viktig valgstrategi.
Det har de siste månedene i Frankrike pågått en splittende politisk diskurs rundt islam og religion. Le Rassemblement National, ‘Nasjonal samling’, er det politiske partiet som ledes av høyreekstreme Marine Le Pen og som lover å eliminere islamistisk ideologi i Frankrike samt å forby hodeplagg i offentligheten.
President Macron, som forventes å bli gjenvalgt, innfører allerede i dag en ganske anti-muslimsk politikk, som inkluderer et lovforslag som skal ta sikte på å forhindre separatisme mellom muslimer og andre. Likevel virker det som om hans forslag på mange måter bidrar til økende separatisme mellom gruppene, og, strategisk nok, kun gagner hans gjenvalg.
Mange mener han har tatt til seg deler av Le Pen og høyreekstreme Éric Zemmour sin politikk for å vinne frem. Politikeren Zemmour, som sammenlignes med USAS tidligere president, Donald Trump, er blant annet allerede dømt for hat mot muslimer og rasisme – flere ganger.
I september 2020 sa han på fransk TV om enslige utenlandske mindreårige: «De er tyver, de er mordere, de er voldtektsmenn, det er alt de er. Vi må sende dem tilbake». Dette er den samme mannen som ifølge statistikk fra desember 2021, får 14 prosent av stemmene, til forskjell fra Marine Le Pen som da lå an til oppslutning på 16 prosent.
Ta syndebukkene!
Til tross for Le Penns noe større oppslutning, er det Zemmour som er den største trussel for Frankrikes millioner av muslimer. Han er nykommer og i opposisjon til den gamle traveren, Le Pen. Han er uforutsigbar og ekstrem, noe hans oppførsel og uttalelser vitner om – men mest skummelt av alt er det at han gjør sin entre på den politiske scenen i Frankrike i en veldig ustabil tid – både sosialt og økonomisk. En periode der samfunnet er splittet mellom de som er vaksinerte, ikke-vaksinerte, de ofte privilegerte etnisk franske – og de fattigere andre- og tredjegenerasjons innvandrere, og med store ulikheter mellom storby og periferi, og spesielt nå også mellom landsdeler i nord og sør.
Sør-Frankrike har sett seg lei av å bli bestemt over av Paris, spesielt ved Covid-relaterte restriksjoner som ødelegger økonomien: Landets fattigste bydel ligger i den sørlige byen Marseille.
Ifølge en fersk Ipsos-undersøkelse sier 25 prosent av franskmenn at Frankrike ikke utvikler seg på riktig måte, mens et stort flertall på 62 prosent sier at de ikke føler seg hjemme som de pleide. 64 prosent mente at det er for mange innvandrere i landet, og 79 prosent mente det finnes et behov for en sterk leder, for å «gjenopprette lov og orden».
Zemmour lover denne vinteren at han skal ta landet tilbake til ‘les 30 glorieuses’ – de 30 årene etter andre verdenskrig som brakte modernitet, vekst og økonomisk oppgang. Dette løftet er mange velgere begeistret over. Men retorikken er både skummel og primitiv, og sender farlige signaler til folket om tilstedeværelsen av syndebukker som forhindrer en ny periode fremgang – og at syndebukkene må tas. Det er bekymringsverdig.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
