Foto: Josef Ottersen
Er det egentlig så viktig å gå til søndagsgudstjeneste eller fredagsbønn? Kan ikke buddhister, hinduer og jøder leve fint med at templer og synagoge er stengt i perioder?
Ekstra smertefull nedstengning for noen
Om man ikke selv besøker kirken eller moskeen på jevnlig basis er det kan hende ikke så lett å forstå betydningen av å besøke sitt gudshus og delta i religionsutøvelse i fellesskap med sine trossøsken. Likevel er det slik at mange nordmenn oppsøker guds- og forsamlingshus hver uke, faktisk flere enn dem som ukentlig drar på tippeligakamper. For de av oss som gjør det, er det vondt når dørene til vårt hjem utenfor hjemmet står stengt i uke etter uke.
Iblant kan bilder kommunisere følelser bedre enn ord. En prest i St. Olav kirke, Josef Ottersen, tok et foto av en kvinne som kneler i vinterkulden utenfor den låste kirkedøren. Dette bildet skildrer den smerten mange har kjent på under koronanedstengningen på en bedre måte enn noe jeg kan skrive.
Forskjellsbehandling
Tros- og livssynssamfunn i Norge er svært opptatt av sin rolle i samfunnet og vil til enhver tid gjøre det som er rett for det store fellesskapet vårt. Under koronapandemien har det innebåret en historisk nedstengning, så vel som lengre perioder med store begrensninger i antall besøkende.
Det gjør vondt, men vi gjør naturligvis det som må til. Riktignok er tros- og livssynsfriheten en menneskerett, men det er retten til liv og helse også. Står sistnevnte i fare, må førstnevnte vike. Det kan vi leve med.
Da samfunnet ble åpnet igjen etter nedstengningen kunne eksempelvis kinoer og teatrene ta imot mange ganger flere gjester enn guds- og forsamlingshus.
Det vi imidlertid ikke godtar er forskjellsbehandling. Da samfunnet ble åpnet igjen etter nedstengningen kunne eksempelvis kinoer og teatrene ta imot mange ganger flere gjester enn guds- og forsamlingshus. Teatre og kinoer er viktig det, men dette opplevde vi som urettferdig, noe en menneskerettslig evaluering av advokatfirmaet Wiersholm har bekreftet.
Urettferdigheten gjør vondt
Vi er ikke ute etter å peke nese til myndighetene. De gjorde – og gjør – en god jobb med å begrense smitten og vi kan leve med at det gjøres feil i en ny og vanskelig situasjon som denne pandemien er.
Vi vet imidlertid mer nå enn vi gjorde i mars for to år siden, og vi vil ikke godta diskriminering av tros- og livssynssamfunnene. Vi kan leve med antallsbegrensninger, og til og med en ny nedstengning, om nødvendig, men da skal disse begrensningene være noe som er strengt nødvendig for alle aktører, og ikke ramme tros- og livssynssamfunn særlig hardt.
Vern av kroppen kan gjøre vondt i sjelen. Forskjellsbehandling får det i tillegg til å verke i rettferdighetsmuskelen.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
