Foto: College of policing
- Statsadvokaten bør vurdere Amundsens ytring - 14.04.2024
- Amundsens ytring kan helt klart være straffbar - 19.03.2024
- En seier for sovjetisk propaganda? - 27.12.2023
Magne Langseth, politioverbetjent og radikaliseringskontakt i Agder politidistrikt, imøtegår i Utrop den 13. januar min kritikk av politiets forebyggingsarbeid. Langseths tekst kjennetegnes av manglende begrepspresisjon og åpenbart uriktige påstander, og rommer dessuten grunnløse beskyldninger.
Begrepet ‘ytringsforebygging’ rammer godt
Langseths hovedpoeng er at formålet med politiets forebyggende samtaler ikke er å forebygge ytringer, men alvorlige straffbare handlinger. Han hevder: «’Ytringsforebyggende samtale’ er et oppkonstruert begrep, og blir misvisende for leseren.»
‘Ytringsforebygging’ er ikke en betegnelse politiet selv bruker, men som jeg har lansert for å beskrive en bestemt forebyggingspraksis som benyttes av etaten. Denne betegnelsen vil jeg si er rimelig presis fordi denne praksisen skal forebygge straffbare ytringer, noe jeg vil vise med en rekke eksempler.
Oppfordret til selvsensur
Først vil jeg imidlertid påpeke at politiet hadde som uttalt målsetting å forebygge straffbare ytringer allerede i 2016, slik det fremkommer i rapporten Hatefulle ytringer på internett: Omfang, forebygging og juridiske grenser: «Representanten fra Oslo politidistrikt understreker også at den forebyggende innsatsen må være rettet mot både straffbare og ikke-straffbare ytringer.»
Sør-Vest politidistrikt lanserte i fjor vår «Operasjon Nettroll» som media omtalte som «et eget prosjekt for å forebygge hatefulle ytringer og trusler i sosiale medier». Politiets pressemelding beskrev målet som «å forebygge, avdekke og etterforske straffbare handlinger, som har skjedd i kommentarfelt på innlegg til lokalpolitikeres sosiale medier». Selv om det ble vist til «straffbare handlinger», var det åpenbart straffbare ytringer politiet skulle forebygge.
I forbindelse med nevnte operasjon uttalte Grete Winge, politiinspektør og leder av felles enhet for kriminalitetsforebygging i Sør-Vest politidistrikt: «Eksempel på tiltak mot nettroll vil være å delta aktivt i kommentarfelt, eller oppsøke personer som oppfører seg på kant med loven for en forebyggende samtale.» Formålet med å oppsøke slike personer var helt åpenbart å få dem til å avstå fra lovstridige ytringer i fremtiden. Politiet skulle med andre ord få slike personer til å utøve selvsensur.
Ville ta kontakt ved fare for ‘straffbare ytringer’
Under bompengestriden på Jæren i 2018 oppsøkte politiet (for øvrig under ledelse av Grete Winge) flere personer som hadde ytret seg skarpt om ordføreren. I etterkant skrev politiet på Facebook: «Politiet har hatt lignende samtaler med flere personer som har ytret seg i bompengedebatten, og samtalene bekrefter inntrykket av at en del poster og kommentarer i sosiale medier er skrevet med høy puls. Alle må ta ansvar for sine handlinger, også i sosiale medier. Dersom man er opprørt, er en generell oppfordring å tenke seg om et par ganger før man hamrer på tastaturet». Det ble også kunngjort at politiet ville opprette egne «internettpatruljer». Om dette konseptet ble det rapportert: «Ett av målene med internettpatruljen er forebygging av sjikane på nettet i form av billeddeling og sårende ordbruk.» Hvordan kan det forsvares i et liberalt samfunn at politiet skal forebygge ‘sårende ordbruk’?
I forbindelse med den angivelige hetsingen av Lan Marie Berg sist vår kunngjorde en politiadvokat i Oslo at flere «kan bli kontaktet i forebyggende øyemed selv om ytringene deres ikke er å regne som straffbare». Videre: «Det er aktuelt å ta kontakt med personer som beveger seg på grensen, og som vi frykter at kan komme til å tråkke over i det straffbare». Med «det straffbare» menes her åpenbart straffbare ytringer. Konteksten tillater ikke så mange andre tolkninger.
Grunnlovsstridige samtaler
En tilsvarende formulering som politiadvokatens ble benyttet av justisministeren i Stortinget sist måned. Statsråden uttalte: «Når formålet er forebygging, må invitasjonen til frivillig samtale nødvendigvis rette seg mot fremtidige handlinger og ytringer, ikke ytringer som allerede er fremsatt. Men allerede fremsatte ytringer, særlig de som er i randsonen av straffebestemmelsen om hatefulle ytringer, kan gi indikasjoner som gir politiet grunnlag til å invitere til en frivillig samtale. Hensikten vil være å forebygge at personen trer over i det straffbare.»
Som min utheving av ord viser, er formålet (i hvert fall delvis) å forebygge ytringer – straffbare ytringer som kan komme til å bli fremsatt. Slike «samtaler» har altså et ytringsforebyggende formål og er dermed grunnlovsstridige.
Utfordret pressefriheten
Jeg vil igjen sitere lensmannen i Indre Salten som ordla seg slik tilbake i 2016: «Erfaringen til nå viser at folk modererer seg etter at vi har vært på døra. Flere skjønner alvoret. Dette viser at det har en forebyggende effekt.»
Han sa i tillegg: «Ytringene på nett kan i verste fall få andre til å gjøre straffbare forhold. Det kan være med på å oppfordre, påvirke og skape miljøer hvor dette kan spre seg.»
Ytringsforebygging skal ikke forsøkes kamuflert som forebygging av radikalisering, voldelig ekstremisme, terrorisme og lignende.
Et formål med denne oppsøkende virksomheten var altså å få de oppsøkte til å «moderere seg»; man skulle forebygge en bestemt type (straffbare) ytringer.
Jim Kristiansen, tidligere lensmann i Indre Salten, har fortalt om sin erfaring med ytringsforebyggende virksomhet. Olav Østrem skriver i sin bok Hatefulle ytringer. Lov og rett i krenkingens tid på s. 54: «Lensmann Kristiansen har flere ganger vært med på å oppsøke folk etter at de har postet meldinger som er på kanten. En alvorlig prat etterfulgt av en oppfordring om å ta det med ro, er resepten. (…) Oppsøkende virksomhet er da en av politiets løsninger i hans distrikt. Mulige grep kan være at avisredaksjoner kontaktes med beskjed om at kommentarfeltet må røktes, eller at politiet tar direkte kontakt med avsenderne.»
Her handlet det ikke bare om å forebygge ytringer fremsatt av enkeltpersoner, men politiet oppsøkte tydeligvis også avisredaksjoner i forsøk på å instruere pressen. Det gjør det hele enda verre, da pressefriheten ikke respekteres av ordensmakten.
Ingen rettslig dekning for å forebygge ytringer
Det kan også være greit med et eksempel på hva Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har foretatt seg. Trond Hugubakken, kommunikasjonsdirektør i PST, er sitert på følgende: «De som ytrer seg innenfor ytringsfrihetens grense, blir ikke pågrepet. Men ytringene deres er gjerne i grenseland og de er plagsomme for dem de uttrykker seg til. Disse kan vi konfrontere og så kan vi be dem om å slutte med det.» PST har altså oppsøkt personer på bakgrunn av ytringer, som ikke engang oppfattes som straffbare, for å få dem til å avstå fra å fremsette nye ytringer som mottakeren finner «plagsomme». PST har like lite som resten av politietaten rettslig adgang til å forebygge ytringer, «plagsomme» eller ei.
Ytringsforebygging kamuflert som forebygging av radikalisering
Eksemplene over viser hvor uholdbar følgende påstand fra Langseth er: «Personer som benytter sin rett til fri meningsytring er ikke målgruppen for forebyggende samtale.» Gang på gang har politiet oppsøkt personer som bare har brukt sin ytringsfrihet. Dette bør Langseth være kjent med, og han fremstår for meg dermed som uredelig.
Langseth skriver: «Jeg vil sterkt hevde at det blir feil å påstå at politiets forebyggende samtaler har likhetstrekk med autoritære politistater.»
Vel, jeg vil sterkt hevde det motsatte – det er likhetstrekk mellom slike stater og politiets forebyggingspraksis. I en politistat står politiet fritt til å gripe inn mot borgernes ytringsfrihet, for eksempel ved å foreta plutselige hjemmebesøk hos borgere for å skremme dem til taushet.
Norsk politi har i de senere år fått (eller tillatt seg) samme handlefrihet: De kan oppsøke hvem de vil som har ytret noe politiet misliker (det behøver ikke å oppfattes som straffbart), for å få disse personene til å «moderere seg», «dempe seg», kort sagt til å begrense sin egen ytringsfrihet.
Og akkurat som i en politistat lar norsk politi seg på ytringsfeltet ikke tøyle av lovverket – vår egen grunnlov er helt opplagt brutt en rekke ganger. Når politimakt krenker borgernes grunnlovsfestede rettigheter, befinner vi oss i praksis ikke lenger i en rettsstat.
På noe forvirret vis trekker Langseth inn «beskyttelsen av friheten og rettighetene for andre» i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Han tilføyer: «I dette kan voldsoppfordrende ytringer eller ytringer som oppildner til større konflikter ligge.» Langseth mener altså det er riktig at politiet skal forebygge visse typer ytringer.
Voldsoppfordringer i seg selv er straffbare, og er noe politiet bør slå ned på gjennom straffesakssporet, men er likevel ytringer som ikke skal møtes med forebyggende forholdsregler som er forbudt etter Grunnloven. Hva «ytringer som oppildner til større konflikter» er for noe, er derimot ikke videre klart. Men jeg frykter at Langseth på nytt demonstrerer sin manglende sans for ytringsfrihet.
Formålet med forebyggende samtaler er «kriminalitetsbekjempelse», understreker Langseth. Jeg vil minne om at straffbare ytringer også er en type «kriminalitet». At politiloven pålegger etaten å forebygge «kriminalitet», betyr ikke at Grunnlovens vern mot forhåndskontroll av ytringer kan eller skal settes til side. Forebyggingsmessig skal politiet altså holde seg unna ytringsfeltet som er grunnlovsregulert. Og det er viktig å understreke: Ytringsforebygging skal ikke forsøkes kamuflert som forebygging av radikalisering, voldelig ekstremisme, terrorisme og lignende.
Grunnloven må respekteres av politiet
Langseth presiserer: «Samtalene er frivillige, og det er avgjørende at invitasjonen og samtalen også oppleves sånn.» De «bekymringssamtalene» som hittil er beskrevet i media, har åpenbart vært alt annet enn frivillige. Personer som er blitt oppsøkt, har slett ikke gitt uttrykk for en opplevelse av frivillighet; det er nok å minne om skildringene fra Gjesdal og Drammen jeg tidligere har omtalt. I alle tilfeller jeg kjennet til, synes politiet å ha unnlatt å informere den som oppsøkes, om at den forebyggende samtalen er frivillig og noe vedkommende når som helst kan avbryte.
På bakgrunn av alle eksemplene på politiets overtramp på ytringsfeltet ser jeg ingen grunn til å ha tillit til etatens fremtidige vurderinger på dette området – og både politidirektøren og en avdelingsleder i Politidirektoratet (POD) har da også åpnet for at politiet har «trådt feil» mer enn én gang. Å beskylde meg for «negativ forutinntatthet» og slik antyde at jeg er generelt politifiendtlig, er direkte usaklig. Mitt poeng er at Grunnloven og dens forbud mot forhåndskontroll reservasjonsløst må respekteres av politiet. Etaten skal holde seg innenfor fastlagte grunnlovsrammer, og hvis disse sprenges, beveger vi oss over i en politistatlig tilstand.
Avslutningsvis benytter jeg anledningen til å gjenta meg selv. Nå bør alle politiets (og PSTs) forebyggende samtaler kartlegges, så kan vi se hvor mange ganger Grunnloven faktisk er brutt av etaten. I tillegg bør justismyndighetene ikke la det herske noen tvil om at Grunnlovens ytringsfrihetsvern fra nå av respekteres, i hvert eneste politidistrikt.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
