Foto: MTA
- Barn og krig hører ikke sammen | Avin Rostami - 22.10.2023
- Barneoppdragelse i Norge trenger en revurdering | Avin Rostami - 02.10.2023
- Flere bør bli like modige som Karpe | Avin Rostami - 04.08.2023
Et nytt år, det andre på rad hvor vi fra tid til annen har måttet utsette planer, sette livet på vent og holde avstand grunnet den pågående pandemien. Vi holder avstand til kjente og kjære, til ting vi liker å gjøre, vi velger en annen type reiser som kanskje gir oss ny input, nye opplevelser og nye perspektiver på livet.
Ser etter mening i håpløse situasjoner
I skrivende stund var planen at jeg skulle være et helt annet sted. Det skulle være en helg med nye input, impulser og en pause fra en travel og til tider trist desember måned. Men her sitter jeg, og skal forsøke å bruke tiden på å reflektere og se litt inn i meg selv, grunnet koronatiltak som fortsatt preger hverdagen.
Jeg klager ikke, selv om det er lov å være skuffet over å bli forhindret i å reise. Ei klok venninne sa at det kanskje var meningen at jeg ikke skulle reise, vi er jo alltid på utkikk etter å finne mening i ting, selv i håpløse situasjoner som en pandemi bringer. Det er mitt håp at også du vil sitte igjen med noen nye tanker og perspektiver når du leser dette.
Å jobbe for den kollektive harmonien
Jeg vil si noe om nyttårsforsetter, de er jo et kjent fenomen i de første ukene av året. Man lager nye planer og mål, og blåser støv av gamle drømmer. Planer om å trene, spise sunnere og drømme større. Det kan virke litt klisjeaktig og oppblåst med måten alle blir opptatt av nyttårsforsetter på, men så er det kanskje naturlig at man, ved inngangen til det man kanskje tenker kan bli en ny epoke, vil fornye og forbedre seg. Det kan være en fin påminnelse om at vi kan har mer fokus på det som virkelig betyr noe for oss, for vårt liv og våre mål.
Jeg vil likevel utfordre oss kollektivt også, som samfunn. La oss ha nyttårsforsetter som handler om å være mer inkluderende. Om å vise mer varme, om å se hver enkelts styrker og iboende ressurser. La oss møte hver og en med nysgjerrighet fremfor fordommer. La oss lære barn om deres rettigheter og om deres unike sider, uavhengig av hudfarge, religion, nasjonalitet eller andre omstendigheter barna ikke har kunnet ha noen innflytelse på.
La oss møte hver og en med nysgjerrighet fremfor fordommer
La oss lære barna våre at pandemien er en påminnelse om hvor sårbare vi alle er, at livet kan være skjørt og vakkert samtidig. At vi kan finne styrke i sorg og nederlag, reise oss igjen og være samlet. La oss gi hverandre et løfte om å kjenne etter hvordan ensomheten føles når vi blir tvunget til å holde avstand – for så å bruke denne følelsen til å forstå de som er skjøvet ut på siden av samfunnet. De som sitter alene dag inn og dag ut, som mister sin stemme og verdighet som menneske.
La oss gi hverandre et løfte om at vi alltid vil utfordre hverandre når vi drøfter hva som er til det beste for barn, at vi tør å utfordre systemets definisjon av «til barns beste». La oss snakke høyt om tabubelagte temaer som kjønn og identitet.
La oss gi hverandre et løfte om å føre saklige diskusjoner som beriker samfunnet – vårt vakre, flerkulturelle samfunn.
Jeg håper at 2022 vil bli året vi redefinerer samfunnet, skaper et samfunn som har mer rom for det som er annerledes. At vi gir alle en sjanse, at vi ikke står på sidelinjen og sier «stakkars dem». At vi tar bevisste valg for å ta vare på de sårbare i samfunnet, at temaer som psykisk helse får større plass, også i kulturer der det fortsatt er et stigma.
Jeg håper at vi kan bruke dette året til å utfordre oss selv, til å gå ut av komfortsonen og ta mere bevisste valg som ikke bare gagner oss selv, men også samfunnet som helhet. La oss være mer bevisst i måten vi definerer samfunnet, slik at vi ikke er os-og-dem, men helt enkelt oss.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
