Foto: Firuz Kutal
- Fra jobbsøknad til asylsøknad | Zafar Anjum - 26.02.2023
- Dette driver vi pakistanere med i Norge | Zafar Anjum - 14.08.2022
- Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge | Zafar Anjum - 20.03.2022
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Advarsel: Jeg har skrevet følgende med et snev av ironi. Faktajuks kan ha sneket seg inn, grunnet min høye alder.
Innvandring fra Pakistan hadde pågått ei stund. De som hadde bolig og fast inntekt fikk tildelt importlisenser av myndighetene til å realisere drømmen om å forenes med sine gjenværende familier. Perioden før gjenforening var ganske annerledes enn den etter gjenforeningen. Følgende er et unikt historisk tilbakeblikk – hittil ufortalt. Grunnen er «hva-vil-folk-si»-fenomenet.
Var med på alt
Vi var nykommere og svært nysgjerrige på det norske levesettet. Vi likte ekstra godt alle de lettkledde kvinnene, rene gater uten søppel og rennene kloakk, oppvarmede oppholdssteder, matvarene som ikke var blitt tuklet med av uærlige matprodusenter, og i det hele tatt et velfungerende samfunn. Harmonien og gleden var lett synlig: Vi var landet i et trygt og godt samfunn. Vakkert landskap ga følelsen av å befinne seg midt i et prospektkort. Herlig!
Vi var i utgangspunktet ukritiske til alt og alle, sugde inn alle nye inntrykk, fra språk til kultur (diskoteker). Vi var i Europa, vi måtte snakke norsk. Vi var engelskmennene og de var Norwegians. Vi delte vestlige verdier vi hadde lært fra kolonitiden av våre herrer, lords and ladies. Vi hadde mange fag som ble undervist på engelsk på skolen, nå hadde vi kommet dit hvor livet skulle startes for alvor. Akkurat i det øyeblikket glemte vi litt våre kjære der hjemme, langt borte.
Vi ble med på alt av feiringer, jul, Holmenkollen, Frognerparken, Vikingskip, badestrender, Kalvøya-festivaler og mye mer.
Vi datt på rumpa, gjentatte ganger, helt til vi måtte gi opp. For vi hadde undervurdert hvor krevende det var å stå oppreist på ski. Vi spydde da ingen hadde fortalt at en ølkasse var beregnet til mer enn én. Vi fikk kjærester, ble stormforelsket, helhjertet. Gikk sammen på Club 7 hver fredag. Vi fortærte haram-kjøtt med enorm appetitt, ingen så oss, heldigvis. Ingen moské, ingen Mullah. Åh, så deilig å befinne seg utenfor synsfeltet til samfunnets øyene.
Da konene våre landet
Nå er disse kritiske øynene overalt: drosjer med muslimske sjåfører, trikker, innvandrerbutikker, «alle kjenner alle nettverk», som en spindelvev hvor unge jenter og gutter fanges opp som småkryp.
Vi gomlet i oss varme pølser i deilige lomper med sennep og ketchup. Spiste kilovis med smultringer, kjøttmiddager, kaffe og kaker, alt gikk ned i stor fart. Livet var herlig – den beste tiden i livet! Følelsen av være frittgående haner i gården til en miljøbevisst, snill, økologisk bonde med rikelig tilgang til mat og drikke. Vi la på oss flere kilo på kort tid. Vi passet alltid på å sitere de hellige setningene mens harammaten var på vei mot tykktarmen og smaken fortsatt satt i munnhulen.
Så kom selve dommedagen. En helt annen type enn den Greta Thunberg beskriver. Konene våre landet, i sine tynne sommerklær, snublende nedover rulletrappene på flyplassen. De ga aldri avkall på sine fargerike sommerdrakter. Flotte, myndige damer, bærere av flere tusen års kulturarv og et verdigrunnlag som fortjener all ros og respekt. De gjenopprettet orden i kaoset som hadde oppstått i deres fravær. Det skapte hyggelig hjem og kledde vegger med medbragte kalendere. Unike kalendere med påskrift av Allah og Muhammed i vakre arabiske fonter.
Vi fikk kjeft for til de grader å ha sklidd ut, og ble fort dratt inn. Dette hadde de regnet med på forhånd, siden ryktene hadde blitt videreformidlet av utro venner.
Mer halalkylling og mindre øl
Reparasjonsarbeidene pågikk i månedsvis etter. Det ble straks reist krav om å skaffe til veie ferskt halalkjøtt, noe som var totalt fraværende fra de bitte bitte små kolonialbutikkene, drevet av de trofaste ektefellene med livslange ekteskap bak seg, oppvokst under streng kristen tro.
Vi brukte fantasien og fant til slutt løsningen. Bønder er per default snille og godtroende mennesker – noe som skyldes deres nære forhold til et mangfoldig dyreliv. Vi oppsøkte omkringliggende småbruk, eid nettopp av slike innovasjonsrettede bønder. Bønder som var tvunget ut i jakt etter produktutvikling, etter å ha stått i mot mye mas og kjas fra selve landbruksministeren over lang tid. Ministeren fra Senterpartiet som hadde gått temmelig lei alle inntektskravene fra illsinte bønder gjennom flere stortingsperioder.
Det nye produktet som ga bønder noe å skryte av, også til lederne for det lokale bondelaget, var nettopp slike halalkyllinger. Produktet ble en realitet i kraft av et samarbeidsprosjekt mellom muslimske slaktere og de godtroende kyllingbøndene. Muslimske slaktere sto for selve slaktingen. En gang i måneden ble kniven satt i strupen på bondens frittgående kyllinger. Alt mens bonden var opptatt med å telle penger.
Våre svigerdøtre er våre kokker og senere våre sykepleiere. Derfor håndplukker vi dem selv.
Konene ble straks medgjørlige bare ved tanken på overfylte frysebokser med nyslaktede kyllinger. Den gode tilgangen på krydret mat og lykkelig samliv fikk oss til å glemme alt av det vi hadde lært om nordmenn, norsk mat og norsk kultur. Vår kultur var mye bedre og sterkere. Vi sluttet og drikke øl, begynte å forakte haram-kjøtt og mistet respekt for de lettkledde kvinnene som gikk og bar på våre unger i den syvende måned. De som ble gravide med oss, inngikk vi et forlik med. Et forlik om en evig taushet.
Et land i landet
Kvinner skal søren meg ikke vise kroppen sin til vilt fremmede menn, dette står i klartekst i våre hellige skrifter.
Hvor hadde vi vært hele tiden? Vi hadde syndet.
Vakre kvinner med gyllenbrun hud og lange svarte hår levde konstant i fare for å pådra seg uønsket oppmerksomhet fra de unge norske menn med vakre blå øyne. Vi menn gjorde da det som måtte til: «A man’s gotta do what a man’s gotta do.»
Vi skrapte litt her og litt der, mest fra araberne med ambisjoner om å innlemme hele Europa i eget kongerike på sikt. Med disse pengene reiste vi den største moskeen i hjertet av hovedstaden.
Vi pekte på våre demokratiske rettigheter til religionsutøvelse og hentet inn mullaene fra vårt eget hjemland. Med moskeen kom også innvandrerbutikker, innvandrerfrisører, «your beauty is our duty»-skjønnhetssalonger, «Punjab Sweet House» med sine kaloribomber, gullsmeder og klesbutikker – ikke langt unna Anders Skomaker og Olsens Dagligvare.
Men vårt lille land, land i land, så å si, var i ferd med å ta form.
Vårt Lille Pakistan var best tjent med mullaene som hadde klar oppfatning om hvordan de kan redde den muslimske minoriteten og deres avkom, som jo hadde vært på ville veier, mer enn lenge nok, i et land bestående av 0≈.
Vi klarer oss bra nå
Vi er, og har alltid vært, flinke som foreldre til å forme våre barn. Våre barn er som voks. Vi har eldgamle metoder for å holde dem i sjakk. Vi gir dem dårlig samvittighet for at de er født i det hele tatt og for hvor heldige de egentlig er for å være født akkurat i det hjemmet. Vi minner dem om dette fra de er fylt ett år og frem til voksen alder. De er vår livsforsikring. Våre svigerdøtre er våre kokker og senere våre sykepleiere. Derfor håndplukker vi dem selv. Vi bruker enorme summer på brylluper, med hundrevis av vitner, for å sikre at ingen våger å skille seg. Det blir jo ganske uaktuelt med betydelig gjeld.
Vi staker ut kursen for våre barns fremtid med nøye valgte yrker. Yrker som gir tilstrekkelig status til å kapre ektefeller fra de øverste hyllene. Vi gir våre sønner det største av det aller helligste, ærefulle oppdraget om å vokte æren til søstrene 24 timer i døgnet, på alle årets dager, helt til de er blitt giftet bort og ikke er vårt ansvar lenger. Vi hisser opp våre sønner mot våre rivaler, til å ta hevn der det trengs for å opprettholde maktbalansen. Det er ikke uvanlig å arve æresrelatert gjeld fra tidligere generasjoner.
Når våre jenter når den alderen hvor den indre kampen mot egne hormoner er i ferd med å gå tapt, og den forbudte kontakten mellom kjønnene kommer til overflaten, blir de automatisk tvangssendt til hjemlandet, uten teskje i trusa.
Utløsing av flyplassens sikkerhetsalarmer på grunn av planlagte plasseringer av teskjeer i trusa – et ledd i barnevernets jakt på ufrivillige reiser – har vi avslørt som «dirty trick» for lenge siden. Eller, avslørt og avslørt liksom. Det er for lengst beskrevet i mediene som en av tiltakene for å motvirke mystiske forsvinninger av de norsk-pakistanske jenter hver bidige sommer. Ferie liksom. Nei, vi klarer oss fint i Norge uten innblanding fra det offentlige!
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
