Foto: Poliisi
Stavekontrollen min reagerer med strek under ordet majoritetsskjørhet. Det er ikke så rart. Jeg har funnet på ordet. Både majoritetsprivilegier og majoritetsskjørhet er mine konstruksjoner (det er mulig jeg ikke er først) for å finne adekvate og relevante ord for norske forhold, for de amerikanske begrepene White privilege og White fragility. White fragility er også et ganske nytt ord i amerikansk sammenheng. Den ansvarlige bak akkurat dette begrepet er dr. Robin DiAgelo i 2011. Det betegner en skjørhet hvite mennesker kan oppleve i diskusjoner om rasisme eller hvite menneskers privilegier.
Det majoriteten ikke trenger å bekymre seg for
I Norge er det vel så relevant å snakke om majoritetsprivilegier. Dette er ikke privilegier i vanlig forstand, som inntekt, formue, eksklusive medlemskap eller diskriminerende fordeler. Majoritetsprivilegier kan beskrives som en usynlig og vektløs ryggsekk. Jeg har lånt uttrykket av feministen Peggy McIntosh som i 1989 skrev esseyet White Privilege: Unpacking the invisible Knapsack. Hun er feminist og kjønnsforsker, og viste at det ikke bare er hvite mennesker som bærer på slike usynlige og vektløse ryggsekker. Menn gjør det også. I et samfunn styrt og dominert av menn er det ikke rart at menn er privilegierte. Hva er det da om det ikke er åpenbare fordeler? Hvorfor er beskrivelsen «usynlig og vektløs» så god? Fordi det er fordeler i form av ting hvite mennesker i et hvitt samfunn, menn i et mannsdominert samfunn eller mennesker tilhørende majoritetsbefolkningen slipper å tenke på. Slipper å forholde seg til. Eller tar for gitt.
Ta for eksempel gruppen funksjonshemmede. Det er landets største minoritet – i hvert fall 15 prosent av befolkningen. Professor Jan Grue, Årets Osloborger, ble portrettert i Aftenposten på nyttårsaften. Han forteller at han aldri har tatt bussen. I en reportasje på NRK kunne han fortelle om spenningen han føler når han venter på trikken. Kommer det en trikk som jeg kan bruke? Dette er et mentalt spørsmål en funksjonsfrisk aldri ville stilt. Det er et majoritetsprivilegium. Å slippe å bekymre seg for om man kommer inn på trikken.
Når majoritetsblindheten dør, får mangfoldet verdi
Enkelte blir provosert når jeg av og til snakker om majoritetsprivilegier. Det er da jeg har opplevd majoritetsskjørhet. En følsomhet som blir til nærtagenhet, og som gir seg ulike utslag. Det er ikke uvanlig at man blir indignert og går i forsvar, eller i fornektelse. Mange opplever det som en fornærmelse, anklage eller bebreidelse. Jeg snakker om dette deskriptivt, ikke normativt. Det er ingen grunn til å benekte at majoritetsnordmenn har majoritetsprivilegier. Min ambisjon er bare at man blir bevisst at det er slik. Det er alltid bedre å være bevisst enn bevisstløs.
Bevissthet rundt dette fenomenet gjør oss til bedre medmennesker. Det gjør oss i stand til å bli mer empatiske og til å bli bedre kommunikatører. Bevissthet omkring majoritetsprivilegier kan også forebygge majoritetsblindhet. Like lite som majoritetsprivilegier dreier seg om privilegier i vanlig forstand, dreier majoritetsblindhet seg heller ikke om å være fysisk blind. Det dreier seg om å se bort fra at vårt samfunn ikke er homogent. At ikke alle er lik meg selv, eller lik majoriteten av befolkningen. Alle har ikke mine referanserammer. Når vi får bukt med majoritetsblindheten kan vi begynne å dra nytte av det verdifulle i et mangfold. Enten det dreier seg om mangfold i et nabolag, en organisasjon eller en nasjon.
Veien til et godt mangfold går via økt bevissthet
I vårt mangfoldige samfunn har vi mange minoriteter. Vi har nasjonale minoriteter, etniske minoriteter, religiøse minoriteter, kjønnsminoriteter, funksjonsminoriteter, sosiologiske minoriteter og kombinasjoner av disse. Majoritetsprivilegier og majoritetsblindhet har ikke alltid så store konsekvenser, men av og til. Nå har vi for eksempel fått retningslinjer for universell utforming av offentlige rom og bygninger. Men av og til møter vi på heiser som er for trange, eller innganger som kun har trapper.
Det er alltid bedre å være bevisst enn bevisstløs
Dersom du tilhører en melaninrik minoritet kan du sikkert sette deg inn i situasjonen der to uniformerte polititjenestepersoner kommer mot deg. De går bare forbi deg, og du puster lettet ut. En majoritetsnordmann ville ikke pustet lettet ut. Fordi hen ikke hadde noen forventning om å bli stoppet. Det er et eksempel på et majoritetsprivilegium. Å slippe forventningen om å bli stoppet av politiet, eller passkontrollen, og bli stilt (nærgående) spørsmål.
I vårt heteronormative samfunn er det nok fortsatt slik at når for eksempel, en ung mann, som har fått seg kjæreste, blir spurt av sin bestemor om navnet, så er nok forventningen Kari mer enn Arne. Det er hetero-majoritetsprivilegier. Større bevissthet bidrar til endringer også her, med tiden.
Våre religiøse minoriteter vil nok i stort monn kjenne igjen både majoritetsblindhet, majoritetsprivilegier og majoritetsskjørhet. Det er et majoritetsprivilegium i Norge å forvente at man har fri på alle sine (kristne) helligdager. Det er et uttrykk for majoritetsblindhet at loven begrenser antall dager (kun to dager) en sikh, muslim eller jøde kan avspasere fra jobb ved en religiøs helligdag. Loven setter ingen begrensninger på arbeidsgiver til å være mer fleksibel, men gir ikke en ikke-kristen rettigheter utover de to dagene.
Denne majoritetsblindheten, denne begrensningen i Trossamfunnsloven, setter faktisk Norge i en situasjon der vi kan komme i konflikt med menneskerettighetene; religionsfriheten. En arbeidsgiver kan eksempelvis si at på vår arbeidsplass er det så vanskelig å avspasere, å innarbeide fridager, at en jødisk medarbeider ikke får fri på en jødisk helligdag med arbeidsforbud.
I den jødiske kalender har vi 13 slike i et kalenderår (i tillegg til lørdagene). Omtrent halvparten av disse vil i gjennomsnitt falle på en lørdag eller søndag. Det er ikke snakk om ekstra fri, men retten til å innarbeide og avspasere. Å tvinge en ortodoks jøde til å bryte helligdagsreglene er et klart brudd på artikkel 9 i den Europeiske menneskerettskonvensjonen (denne er i sin helhet inntatt i norsk lov).
På vår vei mot et mangfoldig samfunn, med mangfoldige organisasjoner, nabolag, bedrifter og institusjoner, er det viktig å gjøre de tre begrepene; Mangfoldsblindhet, Majoritetsprivilegier og Majoritetsskjørhet kjent. Å anerkjenne at bevissthet om disse tre begreper, i motsetning til bevisstløshet og fornektelse, vil bringe oss raskere mot mitt idealsamfunn; Et åpent og moralsk samfunn. Et liberalt, og moralsk, demokrati.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
