Foto: Privat
Red.anm. Det er i dag 21 år siden Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia i Oslo. Denne appellen ble holdt av Anine Bråten, på Torgalmenningen i Bergen, under minnemarkeringen for et år siden, i 2021, for de 20 årene som var gått siden drapet på Benjamin Hermansen den 26. februar 2001.
Benjamin
Dette er for Marit Hermansen. Dette er for Arve. Dette er for Johanne. Dette er for Eugene. Dette er for Victor. Dette er for de 77 menneskene som ble drept den 22. juli 2011. Dette er for de brune barna som nå er brune voksne. Dette er for de brune barna som ikke fikk lov til å bli voksne. Dette er for de brune menneskene som ikke fikk lov til å bli gamle. Dette er for meg selv som barn. Dette er for mine brødre og mine søstre. Min far, farfar, farmor og deres foreldre. Dette er for mine venner, og uvenner. Dette er for mine bekjente og ukjente. Dette er for alle Benjamins kjære.
Dette er for Benjamin Hermansen.
For 20 år siden ble en ung gutt på bare 15 år knivstukket og drept på Holmlia på grunn av sin hudfarge. Hans navn var Benjamin Hermansen. Han var halvt norsk og halvt ghanesisk. Hans far var her ikke lenger, og han var sin mors eneste barn. Han gikk ut en skjebnesvanger kveld for å møte en venn og kom aldri tilbake igjen. Det ble hans siste dag på denne jorden. I dag ville Benjamin ha vært 35 år. Men han fikk aldri lov til å bli det. Han vil for alltid bare være 15 år.
Jeg var ikke sikker på om jeg skulle komme her i dag. For jeg visste ikke om jeg ville klare å snakke. Jeg har grått i flere dager. Jeg har unngått å lese om det, fordi hver gang jeg gjør det så bryter jeg sammen. Det var da jeg innså, at den dagen da et uskyldig brunt norsk barn ble drept, mistet en hel generasjon med brune norske barn sin uskyld. Dette er et traume.
Jeg hadde slektninger på Holmlia, og var der jevnlig i oppveksten. Det var bare ett ledd mellom oss, da han var venn med min kusine. Hun var en av de siste som snakket med ham før han døde. Min far hadde også vært med på å bygge bygget han døde utenfor. Jeg vet ikke hvor ofte mine og Benjamin sine veier må ha krysset hverandre, men det må ha vært ofte.
Hvor ofte var vi i samme rom? På samme sted? Jeg kan ikke erindre å noensinne ha snakket ham, men allikevel treffer det så hardt. Det er så altfor nært. Og du sitter igjen med en slags survivor’s guilt. Hvorfor ham og ikke meg? Det kunne jo ha vært det. Det kunne vært hvem som helst av oss. Men det ble ham.
Jeg var 13 da han ble drept, og han var stor. To år eldre enn meg. Det slo meg ikke før nå nylig at når jeg ser på ham, ser jeg på ham med mine øyne som barn, ikke som voksen. Men faktum er at han var bare et barn, og nå er jeg mer enn dobbelt så gammel som det han var da han døde. Det er jeg som er stor nå. Mens han er 15 for alltid.
Men hva gjør det med et barn å vite at det kunne vært deg? Hva gjør det med et barn å se noen som ser ut som deg på nyhetene fordi de har blitt brutalt drept for hvordan de så ut? Hva gjør det med et barn å vite at det bare var ett ledd mellom oss? Hva gjør det med et barn å bli fortalt at du ikke er av verdi, at du ikke er ønsket, for noe så trivielt, overfladisk og uviktig som din hudfarge? Og hva gjør det med et barn å allikevel stadig bli fortalt at det hele er i hodet ditt?
Benjamin ble stukket tre ganger. Et av stikkene var i hjertet, det var det som tok livet av ham. Det stikket kjente vi alle den dagen, og vi som fikk lov til å fortsette å leve, kjenner det fremdeles. Og for hver gang noe lignende skjer, så vris den kniven litt mer og stikker litt dypere. Vi får ikke lov til å lege.
Uansett hvor mye Norge ønsker å tro at dette bare var et unntak fra regelen – «Dette er ikke slik nordmenn er, dette er ikke slik Norge er» – så stemmer det ikke. Dette var ikke et unntak. Brutaliteten var et unntak, men holdningen? Nei. Årsaken? Nei. Roten? Røttene? Nei.
De røttene er overalt og brer seg utover hele Norge, ja, selv på Holmlia. Og de når så dypt ned i jorden og går så langt tilbake og er så gamle, at det er ikke et eneste sted i Norge de ikke rører. Og for hver gang Norge benekter at de eksisterer, så vokser de seg litt større og de får spre seg litt mer. Til røttene atter en gang strammer en løkke rundt et uskyldig menneskes hals.
Mennesker som gjør ting som dette kommer ikke fra ingen steder. De blir ikke født, de blir laget. Så hvem er det som lager dem? Ikke vi. Ikke vi. Det er ikke oss dere skal se på. Det er dere selv. Nordmenn liker å si «hvordan kunne dette skje?»
Hvordan kunne dette skje? Det kommer ikke som noen overraskelse på oss. Vi har fortalt dere hvordan dette skjer, hvorfor dette skjer. Men dere nekter å høre, fordi det involverer dere, og ikke bare de som utfører disse groteske handlingene – men også de og det samfunnet som har skapt dem. Over 40 000 mennesker demonstrerte etter Benjamin ble drept, men alt de demonstrerte var at det betyr noen ting der og da, men ikke senere. Og hvis kostnaden er at du må se på deg selv, så er ikke det en pris du er villig til å betale. Men vi har ikke et valg, ingen spør oss, og vi må betale prisen for dette uansett. Om ting virkelig skal bli bedre, så må nordmenn tørre å se på seg selv. Virkelig se på seg selv.
Kjære Benjamin
Du skulle ha vært her. Du skulle fremdeles ha vært her. Det kunne vært hvem som helst av oss den dagen, det skulle ha vært ingen av oss, men det ble deg. Jeg lurer på hva du ville bli. Hva var dine håp, dine drømmer? På alle bilder jeg har sett av deg så smiler du. Hva er det du ville bli? Hvordan var det dine drømmer så ut? Hva var det du tenkte på før du la deg om natten? Da du trodde du skulle få flere dager enn du fikk? Hvor hadde du vært i dag om du hadde fått lov til å leve? Det er spørsmålene jeg aldri kommer til å få svar på. Ikke du heller.
Hver gang jeg ser deg, så ser jeg noen jeg kjenner. Det gjør meg så dårlig. Når jeg ser deg, ser jeg meg selv, jeg ser så mange jeg kjenner fra Oslo. Du er meg, jeg er deg. Og det er sant, fordi det kunne vært hvilken som helst av oss den dagen, bare fordi vi ligner.
Jeg er så utrolig lei meg for at du ikke fikk lov til å bli eldre. Jeg er så utrolig lei meg for måten du døde på. Du fortjente det ikke. Det var ikke din skyld. Du var ikke problemet. Vi har aldri vært problemet.
Jeg lurer på hvordan det må ha vært for moren din, som hadde båret deg i kroppen sin. Gleden og kjærligheten hun må ha følt da hun så deg for første gang, og sorgen hun må ha følt da hun så deg for siste gang, denne gangen båret i en kiste. Og jeg har alltid lurt på hvordan det må ha føltes å vite at hennes eneste barn ble tatt fra henne fordi han ikke så rett ut. Av mennesker som så ut som henne selv. Av hennes egne – som de ville sagt.
Benjamin skulle vært her. Han og alle andre som ikke er her mer. Jeg tror Benjamin ville stått her nå om det var noen andre som hadde blitt drept den dagen enn ham selv. Det tror jeg virkelig. Han har ikke en stemme, så vi som har en stemme må snakke. Han har ikke et valg, så vi som har et valg må ta det rette valget. Vi har feilet i forhindre at dette skulle skje igjen. Vi har feilet i å holde dette løftet. Vi har sviktet Benjamin og alle andre som fikk livene sine brutalt tatt fra dem på grunn av rasismen som fremdeles eksisterer her i Norge.
Det er vår plikt og det er vårt ansvar, å sørge for at de aldri glemmes. De skal aldri glemmes. Men ikke bare skal de aldri glemmes, og minnes, vi må sørge for at dette ikke skjer flere ganger – og hittil så har vi feilet. Vi har feilet. Og så lenge ting er akkurat som de var før, så har disse unge menneskene mistet livene sine forgjeves. Det aksepterer jeg bare ikke.
Ad libitum:
Så Benjamin, jeg er ikke religiøs, men om du er der ute, om du hører meg nå, så vil jeg at du skal vite at jeg gir dette løftet til deg:
Så lenge jeg har min pust, så lenge jeg ånder, så jeg får lov til å ha livet i behold, så skal jeg snakke. Så skal jeg kjempe. Og jeg kommer aldri til å gi opp før ting er bedre. Og jeg håper alle dere som hører dette nå, gir det samme løftet.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
