Foto: Collage, D. H.
- Ja, ytringsfriheten er truet - 24.04.2024
- Slik forsvinner Gazas 22.000 drepte kvinner og barn - 10.03.2024
- Rasisme, woke og fantasi - 02.01.2024
Forrige uke skjedde det igjen: Aftenposten publiserte et nytt innlegg fra en mann som påstår at noen er «stemplet som rasist» i utlandet. Og at selve ytringsfriheten i Norge dermed er truet.
Denne gangen var det medieviter Alex Iversen (PR- og medierådgiver i TV 2) som advarte på alarmistisk vis. Aftenposten publiserte hans lange Facebook-post under tittelen “Fortjente Kate Clanchy å bli stemplet som rasist?“. Iversen forteller her en anekdote om den britiske forfatteren Clanchy og kritikken hun fikk i fjor. Ett tilfelle på de britiske øyer sier uansett intet om situasjonen i Norge. Men i tillegg unnlater Iversen på typisk vis å fortelle at Clanchy havnet i hardt vær etter å ha benektet at kritiserte sitater ikke sto i hennes bok. For Clanchy hadde kommet med diskutable beskrivelser av autistiske og fargede barn, inkludert av en gutts “jødiske” (askenasi) nese.
Både hun og forlaget innrømmet til slutt å ha gjort feil. Men ingen synes å ha “stemplet” Clanchy som “rasist”, og noe slikt belegges da heller ikke i Iversens kronikk.
Snarere var det Clanchys fargede, kvinnelige kritikere som er blitt jaktet på av kanselleringskritikere og ytre høyre. Fargede, kvinnelige Clanchy-kritikerne mottok rasistisk hets, ikke Clanchy. Og Forfatterforeningens president sammenlignet kritikerne med Taliban og IS (Daesh). Iversen påstår at Orwell Foundation har «distansert seg» fra Clanchy, selv om det ikke stemmer. Iversen mener kritikken mot privilegerte Clanchy er «kansellingskultur». På et annet språk kan fremstillingen “kalles vrangtolkning, overfølsomhet og paranoia”.
For i fjor oppsummerte Index on Censorship de siste års påståtte “kanselleringstilfeller” i UK slik: “Alle truslene kommer fra statlige hold, ikke fra studenter.” (“All of the above threats, however, emanate from state powers – not from students”.) Et lignende mønster ser vi i USA, for ikke å si i Norge.
Så kulturkrigernes anklager mot antirasistiske studenter er mer fantasi enn virkelighet. Dessverre handler ikke utspillene om fakta og rasjonalitet, men om følelser og ideologi. Vi kan også bemerke at når hvite Clanchy får kritikk for hva hun har skrevet, så publiserer Aftenposten anklager om “kanselleringskultur”. Men når den afrikansk-amerikanske skuespillerinnen Whoopi Goldberg nå suspenderes fra en TV-kanal i USA grunnet uheldige uttalelser om rasisme og Holocaust, så er det plutselig kun uttalelsene som er problemet. Goldberg utsettes ikke for “kansellering”, kun Clanchy. I enkelte aviser synes det å gjelde andre regler for hvite og mørke på kronikkplass.
Ny utvikling med Knudsen og Linné
Bakgrunnen for Iversens kronikk var at han hadde lest i Lisa Esohel Knudsens nye, kritikerroste bok Det er personlig. Om rasisme og ytringsfrihet (Res Publica). I boken hennes vises det hvordan de norske ytringsfrihetsdebattene gang på gang er basert på uriktige premisser. Noe vi sist uke fikk dokumentert nok et eksempel på:
Da kunne nemlig Utrop fortelle at den mye omtalte benken til den svenske naturviteren Carl von Linné i Tøyen Botaniske Hage nå har fått et nytt, opplysende skilt om Linnés inndeling av mennesker etter hudfarge. «Vi har hatt et godt samarbeid med Naturhistorisk museum siden vi fremmet forslaget på vegne av unge innbyggere i bydelen», opplyser lokalpolitiker Hasti Hamidi (red. anm.: forrige to setninger lagt til 14.02.) Så det endte med at det faktisk gikk akkurat slik et enstemmig bydelsutvalg (BU) foreslo for to år siden.
Resultatet står slik i sterk kontrast til fremstillingen i en lang rekke medier, som siden 2020 uriktig har påstått at BU vedtok å fjerne Linné-benken. Benken ble så på ironisk vis omtalt som både «rasistisk benk» og «krenkebenk».
Men i første setning av BU-vedtaket, som det ble klart flertall for, står det kun at politikerne «sterkt oppfordrer» Naturhistorisk museum og UiO om “å fjerne dedikasjonen til Carl Von Linné på en benk (..)“. Det var altså dedikasjonen, ikke benken, BU oppfordret de ansvarlige om å fjerne. Det daværende informasjonsskiltet unnlot nemlig å gi vital informasjon om Linné som en grunnlegger av “den vitenskapelige rasismen” (red. anm.: info lagt til 14.02.) Andre og siste setning i BU-vedtaket var enstemmig, og dette var noe også Høyre og Frp stemte for. Nemlig at BU «oppfordrer» Universitetet i Oslo (UiO) til å opplyse om at Linné også «var blant de tidlig kjente vitenskapelige rasistene gjennom hans arbeid med å systematisere og klassifisere mennesker etter farger» (se denne Utrop-artikkelen for alle fakta).
For UiO hadde unnlatt å opplyse om Linnés rasistiske syn på ikke-hvite da de satte opp benken på Tøyen. Men det er nettopp slike fakta, som BU etterlyste, som nå står på det nye skiltet ved Linnés benk: «Han delte også menneskeheten inn i undergrupper etter hudfarge. Dette er feilaktig blitt brukt som et vitenskapelig argument for rasisme.»
Verdens fremste Linné-samfunn, The Linnean Society i London, har faktisk gått enda lengre: I en ny tekst på sine hjemmesider i september 2020 konkluderte de med at Linné la grunnlaget for vår tids moderne rasisme.
Myter om KHiO og Ytringsfrihetskommisjonen
Allerede i september 2020 oppklarte Dagsavisen faktafeilene i mediedekningen av Linné-benken. Hamidi uttalte da, på spørsmål om hva som bør skje med benken: «Benken må gjerne stå der den. Men dedikasjonen opplyser ikke om denne delen av hans virke.» I februar 2022 opplyser dedikasjonen/plakaten om Linnés hudfargeinndeling, etter at UiO har lyttet til befolkningen og demokratiet. Men nå er saken tydeligvis ikke interessant for klikkmediene lenger. I det minste unnlater de å opplyse om konklusjonen. Og de hundrevis av misvisende oppslag om «rasistbenk» blir heller ikke rettet opp (red. anm.: info lagt til 14.02.) Dermed lever mytene og usannhetene videre.
Slik kan kulturkrigere fortsette å spre vrangforestillinger om at Ytringsfriheten i Norge trues av antirasister, melaninrike eller kunnskapssøkende studenter. Disse unge idealistene får så en lang rekke skjellsord slengt etter seg. De beskyldes for å bedrive «kanselleringskultur». Og de skjelles ut for å være «woke» (opprinnelig «årvåken», et afrikansk-amerikansk uttrykk for å være på vakt mot undertrykkelse). Slike fremstillinger kommer ikke kun fra anonyme troll på sosiale medier, men også i avisene og fra mediefolk.
Slik kan kulturkrigere fortsette å spre vrangforestillinger om at Ytringsfriheten i Norge trues av antirasister, melaninrike eller kunnskapssøkende studenter.
Dette narrativet så vi for eksempel i saken om Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) rett etter Black Lives Matter-demonstrasjonene sommeren 2020. For da den svenske KHiO-rektoren Måns Wrange sa han støttet et opprop fra over 150 studenter for mer antirasistisk litteratur på pensumlistene, noe som jo burde være ukontroversielt, kom det kraftige reaksjoner fra urbane synsere. Betegnende nok var de eneste som ble gitt spalteplass i mediene, de fem (5) studentene som var uenige i pensumforbedringene.
Dagbladet skrev så på lederplass, under tittelen «Ikke gi etter for studentene», at det var “autoritært” med et slikt antirasistisk ønske fra studentene. Avisen konkluderte med at KHiO-rektoren “burde konfronteres” fordi han ikke tok avstand fra antirasistiske studenter.
Mediekampanjen mot rektoren og studentene fikk konsekvenser: Kort tid etter trakk Wrånge seg. Han forklarte at han ikke orket jobben mer på grunn av norske mediers «forvrenging av det foreslåtte arbeidet med mangfold, likestilling og antidiskriminering». Men ingen kalte dét kansellering.
Vi så et lignende mønster i debatten om Ytringsfrihetskommisjonen sist sommer. Etter at generalsekretæren i Salam Norge (foreningen for skeive muslimer), Begard Reza, hadde varslet om at hun trakk seg fra kommisjonen grunnet sterk ideologisk slagside, fremmet kommisjonen uriktige opplysninger om hennes oppmøte, noe som skjedde direkte på NRKs Dagsnytt 18. Og så gikk kommisjonsmedlem Kjetil Rolness ut i nettavisen Subjekt med upubliserte sitater fra Rezas innsendte VG-kronikk, uten at hun fikk komme til orde. Det var altså varsleren Reza, ikke de mektige i den statlige kommisjonen, som ble kneblet. Men også her var det de privilegerte som fikk fremstille seg selv som «ytringsfrihetsofre».
I sum har det de disse siste årene utviklet seg en hel industri av synsere som skriver sinte aviskronikker om at ytringsfriheten (deres) er truet. Dette er hva vi kan kalle ytringsfrihetsindustrien. Det er mange som tjener på å bevare denne industrien med alarmistiske utspill. Og påfallende ofte kopieres strategien fra Trump-bevegelsen og narrativene på Fox News: Som ved først å påstå at noen (hvite) er blitt kalt «rasist». Så at disse er blitt «kneblet» (les: kritisert). Og så at det er disse hvite som er de “ekte” ofrene (ikke melaninrike, samer, muslimer osv.)
Denne «offerstrategien» ble spesielt tydelig i kjølvannet av de fredelige Black Lives Matter-demonstrasjonene, som oppsto etter George Floyd-drapet i mai 2020. Også da fikk Iversen publisert en alarmerende kronikk i Aftenposten. Han påsto da at antirasistenes «identitetspolitikk» – antirasisme handler vel å merke om menneskerettigheter, ikke om “identitet” – «truer det åpne samfunnet».
En slik retorikk er som tatt ut av læreboken til USAs republikanere: De har nemlig utarbeidet valgkampstrategien «War on Woke». Her kan det være på sin plass å nevne at nevnte Iversen var en drivkraft for å få til et kosepratintervju med den høyreekstreme ideologen Steve Bannon, som nå straffeforfølges i USA. Den ukritiske Bannon-samtalen skjedde under Nordiske Mediedager i mai 2019, og den ble direktesendt på NRK TV.
Forbud mot antirasistisk litteratur i USA
De mange påstandene om at antirasister og studenter skal drive «kanselleringskultur» kan forstås som et røykteppe for å skjule en reell, realpolitisk kanselleringskultur. For høsten 2020 vedtok Trump en presidentordre mot den akademiske disiplinen «kritisk raseteori» (Critical Race Theory). Biden opphevet denne ordren noen måneder senere. Men til gjengjeld får Trump-bevegelsen nå forbudt antirasistiske og antidiskriminerede bøker på delstats- og skolenivå.
I 2021 ble det foreslått slike vedtak med bannlysninger av bøker i hele 24 av USAs 50 delstater (oppdatert liste her). Blant de bøker som nå forbys, er nobelprisvinner Toni Morrisons Elskede (1987) og Art Spiegelmans Pulitzer-prisvinnende tegnserie om Holocaust, Maus (1986). Sistnevnte ble, rett før Den internasjonale Holocaustdagen 27. januar, enstemmig vedtatt kansellert på en skole i Tennessee.
Trump-vekkelsen følger nå Texas-politikeren Matt Krauses forbudsliste på 850 bøker. Flesteparten av «de forbudte bøker» handler om rasisme, homofili eller LHBTQI. Og påfallende mange er skrevet av mørkhudede. Forbudene har til nå rammet mest skoler og biblioteker, men i 2022 er det spesielt universiteter som er målgruppen for politikernes vedtak, advarte PEN America 1. februar. Lærere, som afrikansk-amerikanske Matt Hawn, har allerede fått sparken av hvite skolestyrer for å gi elevene faglige tekster om rasisme. Dette er den reelle kanselleringskulturen, vedtatt av de med makt. Men norske medier, og Norsk PEN, har ennå ikke omtalt PEN America-rapporten. Isteden publiseres det anekdoter om at noen hvite ute i verden har fått kritikk på Twitter.
I november advarte ytringsfrihetsorganisasjonen PEN America sterkt mot de mange bokforbudene i USA. Dette kommer frem i deres rapport «Utdanningsmessige kneblingsordre» (“Educational Gag Orders“) (her oppdatert liste over politiske vedtak mot bøker i USA). I januar omtalte CNN hvordan denne Trump-ideologien kommer til Europa med full styrke i 2022.
Vi så allerede i fjor lignende anti-woke-utspill fra Macron i Frankrike, mens Folketinget i Danmark vedtok at “politik ikke forklædes som videnskap” på universitetene. Og Norges tidligere statsråd Henrik Aasheim (H) nedsatte et nytt Ytringsfrihetsutvalg med lignende anti-woke-premiss: Også hans største frykt var nemlig «kanselleringskultur» fra «politisk korrekte».
Trump-bevegelsens strategi er nettopp å advare mot «woke», kanselleringskultur og «kritisk raseteori». Og den virker vellykket for å vinne hvite, amerikanske velgere nå til høstens mellomvalg, samt til presidentvalget 2024. For frykt fungerer.
Ytringsfrihetsindustrien starter som regel med å påstå at en hvit person er blitt «stemplet som rasist». Slik Alex Iversen gjør i Aftenposten-kronikken nevnt over. Men som forfatter Lisa Esohel Knudsen så godt viser i sitt svar, har Iversens Clanchy-fremstilling begrenset rot i virkeligheten. Som hun konkluderer, er det «et større problem for ytringsfriheten at myten om ‘kanselleringskultur’ får spre seg gjennom saker som er så tydelig feilaktige».
Aftenposten og Klassekampen sammen om «woke-angst»
Så hvordan bør vi forholde oss til denne politiske anti-woke-bevegelsen som nå skyller inn over Norge? Som regel er det ytre høyre-nettsteder som Resett, Document og Human Rights Service (HRS) som først importerer Trump-bevegelsens kulturkrigsbegreper. Men kort tid etter dukker slike narrativer opp i Norges redaktørstyrte medier.
De papiravisene som de siste året hyppigst har brukt skjellsord som «woke» og «kanselleringskultur», er venstrevridde Klassekampen (tidligere tilknyttet AKP (ml)/Rødt) og høyrevridde Aftenposten (tidligere tilknyttet Høyre): I 2021 brukte Document-bloggen skjellsordet «woke» i hele 351 oppslag. Nummer to var Resett med 82 tekster. Den mest «woke-orienterte» norske papiravisen i fjor var Klassekampen med hele 50 artikler, altså i snitt én gang per uke. Aftenposten var nummer to med 24 papirtekster om begrepet.
I USA er det mest republikanske nettsteder som går til angrep på «politisk korrekthet» og «woke», altså i praksis antirasister og likestillingsorienterte. Men i Norge, som i Danmark, ser vi en ny allianse: Både venstre- og høyrevridde bruker nå ukritisk disse ideologiske slagordene fra USA. Her til lands advarer anti-antirasister, på begge sider av den politiske skalaen, mer mot antirasister enn mot rasister. Argumentet er at man skal lytte til SIAN og nynazister i ytringsfrihetens navn. Men man skal ikke lytte til antirasistiske advarsler. Og også dette sies i ytringsfrihetens navn. Slik fungerer ytringsfrihetsindustrien.
Argumentet er at man skal lytte til SIAN og nynazister i ytringsfrihetens navn.
For mange har noe på tjene på å opprettholde dette narrivet: Norske nettaviser sikrer seg leserklikk med «sinneåte» (rage-baits) for den store majoriteten av leserne. Mens mannlige synsere som Nobelkomité-nestleder Asle Toje, Aftenposten-kommentator Frank Rossavik, TV 2s Alex Iversen og skribenten Espen Goffeng har mye å tjene (ideologisk eller økonomisk) på at det er antirasister, og ikke rasister, som fremstilles som en trussel.
Venstrevridde Klassekampen følger noe av det samme narrativet mot antirasister og progressive stemmer: I høst brukte avisen tittelen «Woke Bond» på anmeldelsen av den nye James Bond-filmen. Hvorfor er Bond-filmen «woke», mener Klassekampen? Jo, filmen hadde vært så «vågal» at den lot en mørkhudet, britisk skuespiller (Lashana Lynch) ta over 007-nummeret. Her ser vi hvordan hvite og melaninrike kvinner forskjellsbehandles: Dersom hvite kvinner er suksessrike, brukes hedersbegrepet «likestilling». Dersom melaninrike kvinner lykkes eller krever sin rett, brukes skjellsordet «woke».
Woke-debatt, Sumaya Jirde Ali og Resett
Selv måtte jeg nylig ta stilling til hvorvidt jeg skulle delta i disse evigvarende kulturkrigene. For i januar ble jeg invitert til å delta i debatten «Har Norge blitt for woke?» på Litteraturhuset i Bergen, arrangert av Studentersamfunnet (lenke til Soundcloud-podkast). Den noe ladede problemstillingen til tross; jeg takket ja til å delta. Blant annet fordi samtalen skulle ledes av den kyndige journalisten Maria Sung Ae Lervik. Under debatten kom det også perspektivrike innlegg fra paneldeltager Ida Eliassen-Coker, redaktør i det nye og prisbelønte magasinet Altså.
Jeg ble likevel svært i tvil om jeg burde delta da jeg fikk høre at en fra ytre høyre-nettstedet Resett også skulle delta, uten at det skulle være noe spesielt kritisk fokus på denne bloggen. I mars 2018 gikk selv statsminister Erna Solberg ut mot Resett. Hun kalte dets publisering av hatefulle ytringer mot den da 19-årige, og nå svært prisbelønte, poeten Sumaya Jirde Ali, for «forkastelig». «Det er helt uakseptabelt at Sumaya utsettes for negativ sosial kontroll fra nett-troll på ytterste høyre», uttalte Solberg.
Likevel: Kort tid etter Solberg-uttalelsen inviterte Klassekampen så Resett-leder Helge Lurås til koseprat på scenen. Som om intet hadde skjedd med drapstruede Ali, som måtte begynne med voldsalarm grunnet sine ytringer. Senere på høsten gjorde Studentersamfunnet i Bergen noe lignende. Jeg ønsket ikke bidra til en slik ukritisk hvitvasking av Resett. Men jeg valgte, under sterk tvil, likevel å delta i Bergen i januar, via nettlink.
Årsaken til min deltagelse var blant annet at den Resett-tilnyttede representanten var kommentatoren Shurika Hansen. Og hun hadde like før, i januar, kommet med en nær beklagelse til poeten Ali. Hansen skrev for eksempel: «Innlegg om samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali fikk meg nesten til å gå på dagen. Jeg protesterte, men fikk ikke medhold.» Hansen innrømmet at Resett tidligere publiserte «helt grusomme kommentarer» om Ali. Og hun påsto at slik hatprat mot Ali nå ikke skal publiseres hos Resett.
Interessant nok gikk tidligere SIAN-medlem Ronny Alte i høst ut og tok sterk avstand fra den islamfiendtlige organisasjonen. Han beskrev SIAN slik: «Det er rent hat». Og Islam Nets talsperson Faroukh Qureshi har nylig gått tilbake på sine tidligere, fiendtlige uttalelser om homofile. Kan det være slike at de ekstreme ytterpunktene i Norge modererer seg?
Om ikke annet innrømmer Hansen følgende etter hatpratet mot Ali på Resetts nettsider: «Jeg tror det gikk opp for flere av oss da at det ikke nyttet å være fullstendig kompromissløs for ytringsfriheten.» Det kan virke som om Hansens erkjennelse ennå ikke er nådd frem til alle selverklærte ytringsfrihetsfundamentalister på kronikk- og kommentarplass i avisene.
Hvorvidt det ble en opplysende debatt i Bergen, er jeg noe i tvil om. Men i det minste ble det igjen bekreftet at det norske ordskiftet er mindre “woke” enn “anti-woke”.
Feil om Hellestveit-debatten
De siste årene har Klassekampens to siste sjefredaktører profilert seg på å bekjempe kritikk av «nasjonal konsensus». Lederspalten er ofte en oppvisning i «anti-woke». I Klassekampens leder «Ukultur» påsto redaktør Mari Skurdal i høst at «sanksjonering av meningsytringer tydeligvis er akseptabelt i akademia» i Norge.
Årsaken til denne påstanden var en sak med forskeren Cecilie Hellestveit, som rett før hadde kommet med noen oppsiktsvekkende uttalelser til Khrono. Men det eneste Skurdal opplyste sine lesere om angående kontroversen, var følgende:
«Cecilie Hellestveits uttalelser er ikke rettet mot utenlandske forskere som sådan, men handler om hvordan samfunnet skal innrette sine akademiske institusjoner slik at vi kan nå også andre mål enn høy forskningskvalitet.»
Slik villedes leserne av Klassekampens leder. Og igjen får vi i Norge en skinndebatt basert på uriktige premisser. Slik vi så i 2020, da avisen startet en Holberg-debatt ved å publisere uriktige påstander om at Holberg lenge var blitt anklaget for å være «slavehandler» (påstander som TV 2 beklaget, noe Klassekampen nektet å gjøre). I kontrast til Skurdals fremstilling, uttalte Hellestveit nemlig følgende til Khrono:
«De utenlandske forskerne kjenner jo ikke det norske samfunnet og er ikke her for å investere i det. De er her fordi de ikke får jobb på universiteter med størst prestisje, ennå.»
Ikke uten grunn har professor Christian Jørgensen, ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Bergen, omtalte disse uttalelsene som diskriminerende. I intervjuet med Hellestveit ble det også referert til påstander om at «flere og flere stillinger går til utenlandske forskere». Så det er åpenbart at Hellestveits uttalelser, som generaliserer om «utenlandske forskere», nettopp er «rettet mot utenlandske forskere». Altså i kontrast til Klassekampen-redaktørens fremstilling.
Hvorfor omfavnes og unnskyldes Hellestveit så voldsomt av Skurdal? Én årsak kan ligge i en annen uttalelse fra Hellestveit, nemlig: «Altså, hva er poenget med forskning som ikke først og fremst har det norske samfunn som utgangspunkt?»
Og denne formuleringen om «det norske samfunn som utgangspunkt» passer som hånd i hanske for Skurdals og tidligere redaktør Bjørgulv Braanens nasjonale prosjekt. Begge synes å representere nasjonalvenstre – en slags kulturkonservativ venstreside.
Rossavik avviser Camara Lundestad Joof
På det man skulle tro var motsatt fløy av Klassekampen, har vi Høyres gamle avis, Aftenposten. Der har Frank Rossavik markert seg som spesielt bekymret for «de identitetspolitiske aktivistene». Så mye at han skrev hele 10 artikler om temaet i 2021.
Av de mer oppsiktsvekkende utspillene fra Rossavik, var hans angrep på de som ønsker å anerkjenne mangfoldet i Norge. I Aftenposten 2. desember refererte han fra en paneldebatt med kulturminister Anette Trettebergstuen og dramatiker Camara Lundestad Joof. Sistnevnte skildret hvordan kolonimakten Danmark-Norge skapte et «verdigrunnlag for ekskludering, rasisme og forakt for svakhet» (Rossaviks gjengivelse).
Og hva er så Rossaviks kommentar til dette – etter halvannet år med dokumentasjon på utbredt rasisme både før og nå i Norge? Jo, han avfeier totalt Joofs og samiske Liisa-Ravna Finbogs samtidsrapport om diskriminering. Og dét med disse ord:
«For noen av oss passer en slik beskrivelse av et land en hel del bedre for Tyskland under Adolf Hitler enn for Norge i 2021, landet FN iblant kårer til verdens beste å bo i.»
Som om rasismen blir noe mindre av at Norge tjener gode penger på oljeutvinning. Men slikt kan man tydeligvis skrive hvis man er hvit, privilegert mann i en konservativ hovedstadsavis som var ukritisk til Hitler på 1930-tallet. Det er litt vanskeligere å avvise rasisme i dagens Norge hvis man har lest rapportene om hva samer, muslimer, mørkhudede og kvinner med skaut opplever daglig.
Problemet er ikke woke, men anti-woke
Som hvis man leser Barne-, familie- og ungdomsdirektoratets (BufDir) NIBR-rapport fra november. Den viser at halvparten av adopterte i Norge har opplevd forskjellsbehandling i barne- og ungdomsårene. 40 prosent av dem svarer at de er blitt mistenkeliggjort, oversett eller ekskludert grunnet sitt utseende. Når det gjelder melaninrike adopterte, kan altså ikke høyrevridde kulturkrigere bortforklare forskjellsbehandlingen med at problemet egentlig mest er personenes religion, «kultur» eller dårlige norskkunnskaper.
Som så ofte før: Det handler om hudfarge. Eller om at man tilhører en «ut-gruppe» som kan utdefineres som uviktig.
Som så ofte før: Det handler om hudfarge.
Problemet i dagens Norge er altså ikke woke, men anti-woke. Eller som den ledende, euro-amerikanske tenkeren Judith Butler uttalte i forbindelse med en Holbergpris-debatt om «identitetspolitikk» 4. desember:
«Den største identitetspolitiske bevegelsen i verden, den største og mest innflytelsesrike, er hvitt overherredømme og former for nasjonalisme som støtter hvitt overherredømme.»
- Dag Herbjørnsrud er idéhistoriker. Tidligere journalist i Aftenposten og tidligere ansvarlig redaktør i Ny Tid. Grunnlegger av Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI), www.sgoki.org
Våre kommentarer og analyser er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
