Foto: The Columbus Dispatch
Torsdag 6. januar skriver NRK en artikkel om minoritetskvinners utenforskap i arbeidslivet og hvordan arbeidstrening kan bidra til å snu retning. I oppslaget blir vi kjent med eritreiske Selemawit Gebrekidan, i løpet av 12 år i Norge har hun aldri vært i fast jobb, men får endelig en mulighet takket være arbeidstrening hos sin lokale matbutikk.
Flere kvinner med minoritetsbakgrunn deler samme skjebne som Selamawit, men med dårligere prognoser. Forskning viser nemlig at kvinner med minoritetsbakgrunn er blant dem som ofte står uten jobb, og at flere går på arbeidstrening gjennom NAV uten å få tilbud om fast jobb.
Fra praksisplass til praksisplass – uten fast ansettelse
Arbeidstrening administreres av NAV, og er en ordning mellom arbeidssøker, NAV og arbeidsgiver. Hensikten er å tilby arbeidsledige mulighet til å tilegne seg arbeidserfaring gjennom plassering i en ordinær virksomhet med oppfølging fra NAV-Veiledere i en periode på opp til ett år.
Arbeidsgiver betaler ikke lønn, men deltakere får tiltakspenger fra NAV. I den forstand, er tiltaket et nyttig verktøy med potensial for en rekke positive effekter som; introduksjon til arbeidslivet, personlig utvikling, nettverksdannelse og integrering i samfunnet. Problemet oppstår derimot når deltakere blir sendt fra praksisplass til praksisplass uten ordinær lønn og tilbud om fast ansettelse.
Trening blir til sosial dumping
De siste årene vitner utallige historier om minoritetskvinner som sirkulerer i arbeidstreningsprogram i så mye som ni år uten å få tilbud om fast jobb. Når praksisperioden er over, forteller arbeidsgiver kvinnene at det ikke er ressurser til å ansette noen, og like etter sender arbeidsgiver søknad til NAV om å få ny praksiskandidat. Verktøyet som skal bekjempe utenforskap i arbeidslivet blir slik utnyttet som gratis arbeidskraft, samtidig som det fratar minoritetskvinner evnen til å hevde sin menneskerett til arbeid (og ja, det er faktisk en menneskerett å være i arbeid).
Verktøyet som skal bekjempe utenforskap i arbeidslivet blir slik utnyttet som gratis arbeidskraft
Misbruk av arbeidstrening er et tydelig tegn på sosial dumping, og sånn skal det ikke være. Sett i lys av Stortingsvalget 2021 der «innsats mot sosial dumping skal styrkes» sto skrevet i flere partiers løfter for arbeidsliv, bør det ringe en bjelle hos våre folkevalgte at det eksisterer et stort hull i systemet for hvordan arbeidsmarkedstiltak praktiseres i virksomhetene.
Må slå ned på grove utnyttelser
Frivillige organisasjoner som jobber tett med minoritetskvinner har slått alarm i flere år og etterlyst sterkere vern til bedrifter som tar minoritetskvinner på arbeidstrening uten tanker om å tilby videre arbeid. Likevel er det få tegn til endring fra det offentlige, men heller rosing a la «e for effort» til den arbeidsledige for et tappert forsøk på å komme seg ut i jobb.
Stakkarsliggjøring er til ingens fortjeneste. Det som trengs, er konkrete tiltak for innpass i arbeidslivet og forebygging mot denne type diskriminering slik at flere får en reell mulighet til å gå over i fast jobb og ikke brukes som gratis arbeidskraft. Dette innebærer særlig styrket oppfølging av arbeidsgivere som lar praksisplassperioder gå over for lang tid.
I Selamawits tilfelle er oddsen god. Med forbehold om at hun utvikler seg språklig slik at hun kan jobbe i alle funksjoner i butikken, forteller arbeidsgiver at han ønsker å gi henne fast jobb. Men alle er ikke like heldige. Derfor er det viktig å synliggjøre og slå ned på grove utnyttelser i arbeidsmarkedstiltak.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
