Foto: PIA – Pakistan International Airlines (1976, reklame)
 Kunsten å være pakkis er en sakprosabok skrevet av Assad Nasir og første gang utgitt i 2017. Forfatteren skriver om det å være norsk-pakistaner med både humor og alvor, og dekker ulike temaer fra familieorganisering, slektskap og ekteskap til hjem, status og det å være norsk-pakistaner i dag. |
Jeg er født pakkis. Eller pakistaner. Eller norsk-pakistaner. Eller, hva er jeg egentlig? Foreldrene mine kom til Norge for over tretti år siden. De reiste fra et lite sted på slettene i den pakistanske delen av Punjab. Fra et område omtrent midt mellom den gamle byen Lahore, hvor mogulimperiet hadde et av sine viktige politiske seter på 1600-tallet, og Islamabad, den konstruerte byen som ble tegnet og bygget opp fra grunnen av på 1960-tallet.
De reiste fra det som senere har fått tilnavnet «Little Norway», som egentlig ikke er ett sted, men flere; nemlig Kharian, Lalamusa og Gujrat, tre byer som ligger relativt tett langs Grand Trunk Road som strekker seg fra Bangladesh i øst, tvers gjennom nord-India, gjennom nord-Pakistan, over Khyberpasset og ender i Kabul i Afghanistan. De aller fleste norsk-pakistanere i Norge kan spore sin opprinnelse tilbake til en av de nevnte byene Kharian, Lalamusa og Gujrat, eller landsbyene rundt.
Min egen familie har opprinnelse i Lalamusa, en liten by som i dag har rundt 90 000 innbyggere. De fleste av mine slektninger bodde en gang i en og samme gate i denne byen, i en liten bydel som kalles Hajipura. I dag har jeg ikke mange slektninger igjen i Pakistan, blant annet fordi en god del har flyttet til Norge. Noen ble selvfølgelig igjen i Hajipura, og en del av dem har senere vandret videre til den neste verden.
Bestefar kom først til Norge. Han jobbet på hotell, etter hvert på fabrikk. Skaffet seg bolig. Hentet familien. Moren min kom til Norge etter å ha giftet seg med faren min. Begge foreldrene mine var da i begynnelsen av 20-årene.
*
En varm sommerdag i 2014 gikk jeg tilfeldigvis inn i en bokhandel på Grønland i Oslo. Butikken lå litt bortenfor allfarvei, og selv om jeg hadde passert den tidligere, hadde jeg ikke lagt merke til den før, min ivrige interesse for bøker til tross. Kanskje fordi den ikke så ut som en typisk bokhandel i våre dager, kommersialisert, strømlinjeformet og karakterløs.
Men denne dagen, som forøvrig var ekstra varm, oppdaget jeg altså denne bokhandelen som syntes å ha dukket opp fra ingensteds. Jeg gikk inn i lokalet som lå på gateplan i en bygård, trolig fra tidlig i det forrige århundret, om ikke før. Den gule murpussen hadde falmet, og enkelte steder smuldret opp og blottet den røde mursteinen. Men bygget så likevel ut til å stå støtt, forankret i tid og rom. Bygget med kjærlige og varme hender. Det var stille i gaten. Jeg gikk inn døren.
Butikklokalet sluttet like innenfor, i et hjørne satt en eldre mann bak et stort skrivebord og døset. Han våknet, som fra dvalen, i det jeg kom inn. Han hilste assalam-o-aleikum. Jeg gjengjeldte hilsenen hans og så meg rundt. Alle vegger var dekket av bøker, fra gulv til tak, og på noen bord lå stabler med blader. Vakre, unge kritthvite pakistanske kvinner prydet forsidene. På bladene et tynt støvlag som vitnet om at butikken kanskje gikk litt trått.
Ser du etter noe spesielt, spurten han. Nei, egentlig ikke, jeg gikk bare tilfeldigvis forbi, svarte jeg. Er du fra Pakistan? la jeg til. Den gamle mannen nikket, og pekte på stolen ved siden av skrivebordet sitt, et taust tilbud om å sette seg. Han var gammel, kanskje i 70-årene. Det grå håret var gredd pent bakover, og på nesen hvilte store sorte briller. Han så nesten ut som en av de store forfatterne fra Midtøsten eller subkontinentet, som Yasar Kemal eller Saadat Hasan Manto.
Den gamle mannen satt først tilbakelent i stolen, og spurte om jeg ville ha noe å drikke, chai kanskje. Han rykket litt fram, som for å reise seg, men jeg takket høflig nei, unnskyldte meg med at jeg ikke kunne bli så lenge. På skrivebordet foran seg hadde han en gammel datamaskin med en stor klump av en skjerm, som jeg ikke kan minnes å ha sett på ti år, minst. Han så meg inn i øynene og spurte hvem jeg var. Blikket var fast, og klart, nesten ungdommelig nysgjerrig, samtidig som han utstrålte en bestefaderlig tillitsvekkende aura.
Selv om jeg bare skulle se hva slags butikk dette var, denne bokhandelen som plutselig var der, ble jeg sittende i langt over en time og snakke med den gamle, men livlige, mannen. Vel, han sto for det meste av praten, men jeg lyttet, overveldet av alt han hadde å fortelle.
Da jeg gikk videre kunne jeg ikke la være å tenke på mannen i bokhandelen, Muhammad Anwar Soofi, som siden han kom til Norge i 1974 hadde vært aktiv og engasjert, både i arbeid og foreningsliv. I motsetning til en del andre menn på hans alder, som jeg har truffet i løpet av livet, var han glødende opptatt av norsk-pakistanere i Norge, i dag.
Han snakket om hvor langt norsk-pakistanere hadde kommet siden 1970-tallet, men også at det fortsatt var en del utfordringer. At den norsk-pakistanske identiteten var uklar for unge i dag, fordi de ikke vet hvem de er. Jeg hadde i grunn ikke tenkt på det før.
Da jeg fortalte ham at jeg hadde studert sosialantropologi, klappet Soofi begeistret i hendene, og jeg ble enda mer fascinert av den aldrende mannen med en ungdoms evne til å la seg rive med.
Det er nemlig ikke så ofte, heller aldri vil jeg si, at noen klapper i hendene av glede når jeg forteller at jeg har studert sosialantropologi. Men Soofi gjorde nettopp det, og uttrykte stor glede over at en norsk-pakistaner, slik han så meg, utdannet seg til noe annet enn lege eller advokat.
De fleste andre pakistanere og norsk-pakistanere, uansett alder, sverger etter min erfaring fortsatt til at det kun finnes tre utdanningsveier. Man kan bli lege, advokat eller ingeniør. Alt annet er ambisjonsløst. Men der var en mann, gammel nok til å være min bestefar, som snakket om at norsk-pakistanere bør bli statsvitere, sosiologer og filosofer, folk som bygger samfunn, ikke bare faktisk, men også ideologisk. Jeg var rett og slett bergtatt.
I krysset ved Grønland Torg sto en rekke biler og ventet på grønt lys. Jeg krysset gaten og gikk over torget. På benkene satt menn og snakket, røyket, noen spiste mat som så ut til å være fra en av mange små restauranter i området. Et lite øyeblikk tenkte jeg tilbake på alle de gangene jeg som barn hadde tatt T-banen ned hit for å gå på koranskole i moskeen. Hver ettermiddag hadde vi gått over dette torget på vei til moskeen, i flere år. Jeg var nesten lommekjent, selv om jeg aldri hadde bodd på Grønland. Den gangen var flere av butikkene og restaurantene drevet av pakistanere. I dag er det etniske mangfoldet større enn jeg kan huske fra barndommen, og jeg prøvde å speide etter noen norsk-pakistanere mens jeg gikk over torget.
Ikke at det er så lett å se på folk hvilket land de har sin opprinnelse i, og jeg klarte heller ikke å peile ut noen. Jeg gikk ned trappene til T-banestasjonen og gjennom undergrunnspassasjen hvor det også lå noen innvandrerbutikker. Flere nå enn da jeg var barn. Hele veien hjem kretset de samme spørsmålene rundt i mitt hode. Hvem var norsk-pakistaneren? Var jeg en norsk-pakistaner? Finnes det en egen norsk-pakistansk kultur og identitet?
Les del II her.
Les del III her.
Les del IV her.
Les del V her.
Les del VI her.
Les del VII her.
Les del VIII her.
Les del IX her.
Les del X her.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
