Foto: Stortinget, Morten Brakestad
«Husk å stemme», sier jeg og strekker ut armen med en løpeseddel i hånden. Det er en lørdag i august, og valgkampen er godt i gang. Vi har plassert oss strategisk til utenfor T-banestasjonen, mellom kjøpesenteret og bussholdeplassen på Furuset i Groruddalen. Ikke langt unna står brakka hvor man kan forhåndsstemme ved stortingsvalget.
Tillit er surstoff for folkevalgte
Det er ventet at rekordmange kommer til å forhåndsstemme, dels fordi det har vært tendensen de siste valgene, og enda mer fordi vi fortsatt er midt i en pandemi. Valgkampen spisser seg til dag for dag, tidligere enn ventet fordi så mange forhåndsstemmer.
Så vi skrur til innsatsen for å be om tillit fra folk. Vanlige folk som jobber og sliter og henger i for å få hverdagen til å gå rundt. Vanlige folk som er opptatt av de nære ting. Trygghet i hverdagen, en god skole for alle, helsehjelp når man trenger det, et arbeidsliv å leve med og av, med håp for framtida.
To år tidligere, kommunevalget i 2019, var første gang jeg sto ute med løpeseddel i hånda og ba om tillit til å bli valgt som representant for folket. Jeg husker fortsatt hvor nervøs jeg var, hvor mye tid jeg brukte på å sette meg inn i saker, lese meg opp slik at jeg kunne svare godt på alle spørsmål folk måtte ha, og formidle hva jeg og mitt parti står for. Det var det minste jeg kunne når jeg skulle be om tillit, følte jeg selv.
Høsten 2021 står jeg igjen ute med løpeseddel i hånda for å be om tillit. Jeg er fortsatt like nervøs, ikke minst like ydmyk for den tilliten jeg ber om på både egne og partiets vegne. Og det er mange hundre, ja tusen, som i likhet med meg bruker all fritid i fem-seks uker til valgkamp.
For ikke å snakke om all den fritida som går til politisk arbeid utenom valg, resten av året. Til å diskutere saker, argumentere, mene og ikke minst lytte. Min personlige opplevelse er at det siste, å lytte, er noe av det viktigste jeg og vi gjør i møte med de vi søker tillit hos.
Men ja, tillit er stikkordet. Det er en politikeres eneste kapital. Det er alt en politiker og folkevalgt egentlig har. Tillit er surstoff for folkevalgte, manifestert i Gerhardsens bok «Tillitsmannen».
Når det moralske kompasset svikter
Mitt første møte med ordet var på barneskolen da klassen skulle velge en tillitselev, en som kunne tale elevenes og klassens sak, på vegne av og som representant for resten av klassen. Senere ble tittelen endret til elevrådsrepresentant, men jeg må si at tillitselev både klinger bedre og er mer presist for hva jobben faktisk innebærer. Kanskje vi også skulle kalle våre folkevalgte tillitsvalgte, ikke representanter, bare for at de ikke så lett skal glemme hva de faktisk forvalter. Den siste høsten har vist at noen av de fremste blant oss trenger en påminnelse om hva de har fått. Nemlig tillit.
Så en av disse dagene jeg og mange andre sto ute og deltok i demokratiet, i valgkampen, ba om tillit fra folk i gatene, kom nyheten om at statsråd og Krf-leder Kjell Ingolf Ropstad hadde ordnet seg til ikke å ha noen boutgifter i det hele tatt, og at dette skulle ha foregått over flere år. På min og din regning.
Det ble starten på en valgkamp og en høst som skulle vise at Ropstad ikke var alene. Og for hvert nye tilfelle, hvert nye eksempel på en politiker som har ordnet seg fordeler vanlige folk kan se langt etter, sank tilliten noen hakk.
Og den vil fortsette å synke for hver nye avsløring. Og for hver gang den som har blitt avslørt vil gjøre iherdige forsøk på å forklare det bort eller skylde på regler som var misforstått, eller min favoritt, at man handlet i den tro at man ikke gjorde noe galt.
Da må jeg stille spørsmålet; hvor fjern er du fra de livene folk flest lever hvis ditt indre moralske kompass ikke får deg til å stille spørsmål ved de privilegier du gir deg selv, og attpåtil planlegger aktivt for å kunne bruke de privilegiene? Svaret gir seg vel selv; rimelig fjernt.
Hvert tilfelle som undergraver tilliten, bryter den også ned
Norge blir ofte kalt et tillitssamfunn, og like ofte trekkes nettopp dette fram som en av årsakene til at det norske samfunnet både fungerer godt og er effektivt. Nettopp fordi vi har tillit til hverandre som individer, og fordi vi har tillit til institusjonene, trenger vi ikke å bruke store ressurser på for eksempel å få folk til å betale skatt. Vi har tillitt til at skatteinnkrevingen er rettferdig, at skatteinnbetalingen vår blir brukt fornuftig, og ikke minst stoler vi på at også naboen betaler sin skatt. Da styrkes tilliten.
I enkelte andre land er dette mye vanskeligere fordi tilliten er fraværende. Velferdssamfunnet vårt er avhengig av høy tillit. Ikke minst har vi fått illustrert graden av tillit i det norske samfunnet de siste årene når vi har vært herjet av Covid-pandemien. De aller fleste av oss har stor tillit til myndighetenes håndtering av pandemien, og har pliktskyldig akseptert nedstengninger og svært inngripende tiltak.
Stort sett, må jeg kanskje legge til, for selv om det har rådet høy grad av tillit, har ikke folk vært helt ukritiske heller. Det er også et sunnhetstegn.
Men tilliten som er bygget opp i det norske samfunnet, over lang tid, er skjør. Hvert tilfelle som undergraver tilliten, bryter den også ned.
Men tilliten som er bygget opp i det norske samfunnet, over lang tid, er skjør. Hvert tilfelle som undergraver tilliten, bryter den også ned. Hver gang en politiker skaffer seg pendlerbolig på uriktig grunnlag, eller sender inn reiseregninger for reiser som enten ikke har funnet sted, eller ikke har vært tjenestereiser, svekkes tilliten. Og jeg forstår ikke at de tør. De som lever av tilliten de har fått, forstår de ikke selv hva de gjør?
I sterk kontrast til Groruddalen
I tillitssamfunnet og velferdssamfunnet har vi mange ordninger og velferdsgoder som er basert på tillit. Men når et gode blir misbrukt, eller om en av oss urettmessig skaffer seg tilgang til et gode, er straffen hard, og staten står ikke tilbake for å kreve tilbakebetaling for tort og svie.
Men etter avsløring på avsløring, gjennom lengre tid, synes det ikke som at stortinget og stortingsrepresentantene har hastverk med å slå hardt ned på ukultur for å rydde opp eller vise handlekraft. At det ikke ble flertall i presidentskapet for å få en slutt på dobbelt opp med feriepenger til stortingsrepresentantene er nok et eksempel på manglende vilje og evne til å få bukt med privilegieblindheten som hersker på stortinget.
Vi som bor i Groruddalen er ikke vant til slik treghet når noe kriminelt skjer i våre nabolag. Da er som regel en god håndfull politikere raskt på banen med tiltak og mer penger til politiet. Kontrasten kunne ikke ha vært tydeligere. Så jeg venter fortsatt på at konsekvenser skal komme, at rettferdighet skal skje.
Når partilojaliteten er større enn lojaliteten til velgerne
På kort sikt svekkes tilliten til den enkelte folkevalgte, men på lang sikt bidrar mangelen på handling fra institusjonens side, mangelen på kontroll som tydeligvis har vært betydelig, en svekkelse av tillit til institusjonene og deres evne til å ta vare på folkets interesser. Det er verken bra for tilliten til politikerne eller de folkevalgte institusjonene. Spørsmålet er: hva kan gjøres for å forhindre politikere i å leve i sin egen parallelle virkelighet, blind for privilegier de bevilger seg selv, fjernt fra resten av samfunnet?
Det første må være å gi mer makt til velgerne når det gjelder hvem som blir valgt inn som stortingsrepresentanter. I dag har de politiske partiene absolutt makt over hvem som blir valgt inn på stortinget. Partiene bestemmer hvem som skal stå på valglista og partiene bestemmer rekkefølgen på kandidatene. Velgerne kan endre rekkefølgen eller stryke enkeltkandidater, men i praksis har det ingen betydning. Det gir velgerne kun en illusjon om at deres omprioritering på valglista vil gjøre en forskjell. Det eneste som betyr noe er hvor mange stemmer partiet får. Flere stemmer gir flere mandater.
Når det er partiet som bestemmer hvem som har reell mulighet til å bli folkevalgt, gjelder det for den som vil opp og fram å holde seg inne med partikamerater. Partilojaliteten vil da kunne være større enn lojaliteten til velgerne. Selvfølgelig bør man være en som kan sanke stemmer og hente velgere til partiet, men det er partiet som bestemmer om du står på såkalt «sikker plass» eller ikke.
De som får tillit bør også kunne fratas tillit
Hvis velgerne hadde større makt over hvem som faktisk blir valgt inn på stortinget hadde det kanskje vært en kraftigere påminnelse om at det er velgerne man til syvende og sist må svare til.
For eksempel slik det er ved valg til kommunestyre, da man kan gi personstemmer og såkalte «slengere» til de kandidatene man ønsker høyere opp på lista. Det har en faktisk innvirkning på hvem som får tillit. Partiene kan forhåndskumulere topp ti, så helt fritt er det ikke, men velgerne har helt klart mer påvirkning på hvem som blir valgt inn i kommunestyre sammenlignet med stortingsvalg.
I tillegg er det en smule ulogisk at en stortingsrepresentant er valgt som person, samtidig som velgerne ikke har noen innflytelse over at akkurat hen blir valgt. Og om vedkommende skulle melde seg ut av sitt parti blir hen likevel sittende ut perioden. Eventuelt melder overgang til et annet parti, da blir hen en del av sitt nye partis stortingsgruppe.
Derfor har jeg kommet til at en som har fått tillit må også kunne miste denne tilliten midt i en periode. Det må selvfølgelig være helt klare og objektive kriterier for når en stortingsrepresentant kan miste setet sitt. Fusk med reiseregninger og å skaffe seg pendlerbolig på urettmessig grunnlag virker som helt åpenbare grunner til at man bør miste privilegiet det er å være stortingsrepresentant, eller tillitsvalgt som jeg vil kalle det.
Bør være unødvendig med yrkespolitikere
Det siste man kan gjøre er å sette en begrensning på antall år en kan være stortingsrepresentant. Et noe radikalt forslag muligens, men jeg mener det kan ha mange fordeler, ikke minst at noen skal bli så vant til ekstraordinære goder at de mener seg fortjent til både det ene og det andre. Noe man kunne få inntrykk av etter at Eva Kristin Hansen måtte trekke seg som stortingspresident etter å ha blitt avslørt for pendlerboligjuks.
Men hvis man skulle hatt en begrensning på la oss si 12 år, eller tre perioder, ville det kunne motivere partiene til å ha enda sterkere fokus på nyrekruttering. Det vil nærmest tvinge partiene til å løfte fram grupper som ellers ikke slipper til.
Noen vil innvende at erfaring er også viktig. Ja, erfaring er viktig og bra, erfaring fra frivilligheten, fra organisasjonslivet, fra arbeidslivet ikke minst. Men hvis det er slik at vårt politiske styre har blitt så innviklet og vanskelig at man må være yrkespolitiker, da har vi faktisk et enda større problem.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
