Foto: Karpes nettsider
- Barn og krig hører ikke sammen | Avin Rostami - 22.10.2023
- Barneoppdragelse i Norge trenger en revurdering | Avin Rostami - 02.10.2023
- Flere bør bli like modige som Karpe | Avin Rostami - 04.08.2023
Helt siden den norske rapgruppa Karpe, tidligere kjent som Karpe Diem, slapp sitt siste verk, som er en kombinasjon av kunst og musikk i en helt egen klasse, har stadig flere delt deres sanger, tekster og musikk i sosiale medier. Jeg ser daglig story-oppdateringer på Instagram og leser kronikker om deres siste utgivelser. En kombinasjon av rap og et mangfold av musikk og tekst som bærer historie til flere millioner mennesker, tør jeg å påstå. Med tekster som omfavner både historie og politikk.
Vi søkte tilflukt under broene
For selv om Karpes medlemmer selv, i sitt siste intervju på talkshowet Lindmo den 28. januar, sier at de «ikke kan politikk», er deres tekster og sanger preget av mange viktige samfunnsrelaterte temaer og politikk som især flyktninger gjenkjenner seg i – herunder meg selv – og som er en viktig anerkjennelse av deres bakgrunn og historie.
Fra sangen IBN ADAM:
Mens du var i Disneyland
Sto jeg mellom Kuwait og Irak
Bak en mineryddebil
Bak oljebrønn og himmelbrann
Dette tar meg rett tilbake til barndommen i krig og i flyktningleir. Jeg minnes en sen kveld jeg satt og gjenfortalte krigen mellom Kuwait og Irak for min far og hans venner, vi satt på gulvet med beina i kors under oss og en liten parafinlampe som lyste svakt. Jeg var en stolt 4-5 åring som allerede hadde fått med meg så mye historie at jeg kunne fortelle videre.
Jeg hadde ikke hørt annet den siste tiden på radio enn innslag om denne krigen. Krig, bomber og uro var blitt en integrert del av vår hverdag som barn. Jeg tror ikke vi hadde evnen eller kapasitet til å forstå hva vi levde i da. For oss var dette den eneste realiteten vi kjente til. Vi våknet, var alltid på vakt, vi lekte, men hadde alltid lyttende ører og så stadig opp mot himmelen. Dersom vi kunne se skyggen av et fly, løp vi hjem til våre foreldre, og sammen med dem søkte vi tilflukt – ofte under broene.
Livsnysgjerrighet og frykt
I samme sang, andre vers, synger Karpe noe som har rørt mange flyktninger med kurdiske røtter.
Mens du var i Disneyland
Intervjua vi Saddam
Til han hørte baba si
Gassangrep i Kurdistan
De fire linjene forteller historien om over 10000 mennesker. Dette gassangrepet mot den kurdiske byen Halabja i 1988, som først i mars 2010 ble anerkjent som folkemord av Iraks høyesterett, kostet over 6000 liv. Mange tusen flere ble også skadet og enda flere døde senere på grunn av komplikasjoner og ettervirkninger.
Karpes ord tar meg rett tilbake til 1991, da det var jeg litt over tre år gammel, og jeg husker godt hvordan mamma tredde på oss hjemmelagde, tunge stoffmasker med straks vi gikk ut av huset. Min mor og mødrene i flyktningeleiren hadde fått opplæring av noen frivillige organisasjoner i å lage masker som skulle beskytte oss mot et eventuelt gassangrep.
På det tidspunktet var det mange trusler om nytt gassangrep. Jeg husker spesielt en episode, da mamma trakk på meg og min yngre søster maskene våre og vi løp ut døra for å leke med pinner og det vi ellers fant i naturen. Vi møtte noen nabobarn, og så fort vi hadde kommet oss bak huset, tok vi av de plagsomme maskene og fortsatte å leke i skjul.
For oss som var barn, var nysgjerrigheten på livet og gleden i å være sammen i øyeblikket større enn å klare å skape en forståelse for frykten som eksisterte rundt oss. Og våre foreldres trygghet og stabilitet skapte en indre trygghet i oss. Vi fikk lov til å fortsette å være barn og utforske verden, selv i en ganske så begrenset, ustabil og livstruende tilværelse.
Skyggehistorier
Det er det som er fint med minnene vi lagrer, ikke bare de vonde og skumle minnene, men vi har grunnleggende minner som skaper indre glede og trygghet i våre indre liv.
Ett av mine fineste kjerneminner er hvordan min far pleide å lage skyggehistorier med hendene sine når strømmen gikk på kveldene. Vi pleide å sitte rundt en parafinlampe, og han pleide å holde hendene foran lampa og lage skygger på veggen og fortelle historier rundt skyggene. For oss var det ikke lenger skummelt at strømmen gikk hver kveld og at mørket entret hjørner og kroker i huset, men vi kjente på gleden vi hadde over at vi visste at far var klar med sine skyggehistorier.
Kampene kjempes fortsatt
Dette er bare en liten del av historiene som Karpe sine tekster og deres musikk omfavner – musikken rører ved oss med flyktningbakgrunn. Andre som ikke har denne livserfaringen vil kanskje ikke forstå tekstene på samme måte eller relatere til innholdet, men for oss som har levd i krig, på flukt og stadig søker etter svar for å finne de riktige brikkene i vår identitet er disse sangene som plaster på ugrodde sår. Som en anerkjennelse av vår historie, våre tragedier og vår fryktfulle, men også vakre barndom, levd i krig.
Disse sangene forteller om kontrastene i livene våres. Kampene vi har kjempet pågår dessverre i høyeste grad fortsatt, mens jeg stresser med å rekke fotballtrening med mine gutter, kjøre dem til bowling, bursdag og svømming. En annen mor, et annet sted, forsøker å holde liv i sine barn i en ny flyktningleir, et sted ikke så langt fra vårt trygge Norge. I mellomtiden diskuteres i Norge hvor mange flyktninger vi har rom til å ta inn i varmen. Alt mens grusomhetene som har vært en del av livene til noen av oss nordmenn gjentar seg og gjentar seg.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
