Foto: Firuz Kutal
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
«Mangfold er det nye gullet». «Vi må være mangfoldige for å være innovative». «Vi trenger i større grad å favne bredden i vårt mangfoldige samfunn». Dette er i og for seg gode poenger, ja til og med på grensen til floskler, som vi kan få høre fra den ene etter den andre lederen eller toppsjefen.
Klisjeene som fortsatt er realiteten
Jeg kunne vel ganske lett ha spilt alle rollene i en serie der vi gjenskaper et panel som snakker, og snakker, og snakker om at de vil ha mangfold i sin bransje eller arbeidsplass. Ja, jeg er mest sannsynlig skyldig i å ha servert disse setningene uten noen reell oppfølging selv. Likevel vil jeg løfte diskusjonen om hvor vi er i arbeidet med å bli mer mangfoldige på tvers av hele samfunnet vårt.
Jeg har selv aldri kunnet glemme at utseendet mitt er annerledes enn majoriteten i landet jeg er fra. For jeg er en ekte Oslo-gutt, med alt det gode det innebærer. Likevel så har jeg aldri kunnet glemme at mine foreldre innvandret til Norge for noen tiår siden, og jeg er annerledes enn majoriteten. Jeg kan av og til i min komfortable og privilegerte boble glemme at for noen så er jeg ikke like god som de jeg har vokst opp sammen med.
Det er dessverre slik at om du har et navn som Mansoor Hussain, så må du overkompensere i jobbsøknaden for å vise at du ikke er som stereotypiene til vedkommende som leser søknaden tilsier. Det er slik at du mest sannsynlig ikke blir dytta opp og frem av noen som ser seg selv i deg, for det er kanskje bare du som ikke er etnisk norsk på arbeidsplassen. Dette som jeg ramser opp nå, er også til dels utslitte floskler oss som er opptatt av mangfold bruker, men uansett hvor slitt ut de er så er det fortsatt realiteten.
Det er ikke så mange av oss som har klart seg
Jeg er i en heldig posisjon der jeg ofte får møte unge folk med minoritetsbakgrunn som har et ordentlig talent for det de driver med. Selv om de er helt fremragende i det de gjør, pleier jeg alltid å fortelle dem at de må jobbe dobbelt så hardt, og dobbelt så raskt som de andre for å bli lagt merke til. For når man starter flere meter bak startstreken, må man overkompensere.
Det er i tillegg en sånn rar forventning som man fort kan møte i denne verdenen der vi heier frem mangfoldet som tidenes trendbølge. Vi forventer på en måte at alle skal gjøre det bra, og være den ene personen som trosset alle odds og klarte det. For vi elsker løvetannbarna, vi elsker en historie der alt ser så mørkt ut at det bare er et under at man har klart å blomstre. Først da kommer jo heiaropene, det er først når alt er i orden og den flotte avslutningsmusikken på vår romantiserte mangfoldsfilm spilles at plutselig alle er på lag. Det er først når man har klart det, at det kommer.
En ting jeg fort innså etter hvert som jeg fikk verv og posisjoner, var at jeg var en rollemodell. Jeg var ikke en rollemodell fordi jeg hadde bedt om å være det. Jeg hadde ikke hatt en lang valgkamp for å vinne tittelen rollemodell, men likevel så satt jeg igjen med den.
Vi trenger å virkelig forstå, og ta innover oss styrken i representasjon.
Det er ikke spesielt for mitt vedkommende, for dette gjelder de aller fleste av oss som har minoritetsbakgrunn. Det betyr noe for de små kidsa som vokser opp med alle odds mot seg, enten de er bevisst på det eller ei, at de ser noen som har gjort det før dem selv.
For meg var det viktig å se at Hadia Tajik kunne være statsråd da jeg meldte meg inn i AUF. Jeg vet ikke om hun noen gang ba om å være en rollemodell, men hun ble det likevel. Så kan man spørre seg hvorfor det er slik, hvorfor jeg kan ramse opp de aller fleste som ser ut som meg og har klart seg i sine respektive bransjer. Det er ganske enkelt, det er ikke så himla mange av oss.
Tøffere mot fordommer
Så jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold der alt ser ut som forsida på en «Religion og etikk»-fagbok. Jeg trenger ikke dine krav om å rive statuer i hytt og pine, for å understreke en skyld som du mener burde ligge i samfunnet. Jeg trenger ikke din medfølelse, og at du deler en Instagram-post for å vise at du bryr deg veldig mye mer enn alle andre som ikke gjør det. Jeg trenger resultater. Jeg trenger at noen folk legger fra seg roperten sin, og setter seg ned for å gjøre en reell endring.
Jeg trenger at alle oss som sitter i posisjoner med makt, og snakker om mangfold, faktisk gjør noe. Jeg trenger at man jobber enda hardere for å legge fra seg sine fordommer når man skal ansette noen til den ene stillinga. Uansett om det er butikkmedarbeider, sykepleier, saksbehandler eller toppsjef. Jeg trenger at vi er flinkere til å dytte frem og heie på de som har klart det. Folk som Hadia Tajik, Shazia Majid, Noman Mubashir, Camara Lundestad Joof, Kadafi Zaman, Abid Raja og mange fler som de. Vi må heie på de like mye som vi heier på den ene nyansatte med minoritetsbakgrunn som nettopp turte å søke på grunn av noen av de navnene jeg nevnte.
Mangfoldsromantikken
Vi trenger å anerkjenne i mye større grad alt de har stått imot, og alt de har stått i for å komme så langt som de har gjort. Vi trenger å virkelig forstå, og ta innover oss styrken i representasjon. For det hjelper ikke å ha den ene token-minoriteten på arbeidsplassen for å kunne krysse av boksen. Det hjelper ikke å skrive i jobbannonsen at man ønsker et mangfold av søkere, om hele toppledergruppa ser ut som om de alle kom rett ut av skiløypa.
Vi må spørre oss selv om hvor vi står i arbeidet med å fremme mangfold i dag, og hvordan vi kan komme oss fremover. Hvordan vi kommer oss fremover sammen, og ikke på ryggen til enkeltpersoner som har trosse oddsene og klart seg helt til avslutningsmusikken i den romantiserte mangfoldsfilmen.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
