Foto: Screenshot, East is East (1999)
- Fra jobbsøknad til asylsøknad | Zafar Anjum - 26.02.2023
- Dette driver vi pakistanere med i Norge | Zafar Anjum - 14.08.2022
- Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge | Zafar Anjum - 20.03.2022
Jeg hadde mistet nattesøvnen over de hyppige, negative avisoppslagene som preget norske aviser. Jeg hadde bodd her lenge nok til å kunne søke om statsborgerskap, og det var akkurat det som kunne forebygge min frykt for å bli kastet ut av landet.
Skrytt på seg velstand
Voldsomme sammenstøt og slåsskamper blant pakistanere preget avisene. Jeg var helt sikker på at nå kommer statsministeren i Norge til å si det rett ut: «Dette gidder jeg ikke mer, nok er nok, ut med hele røkla, slik skal vi ikke ha det her i landet, kast ut alle sammen, punktum finale».
Slåsskamper var resultat av mislighold av private lån. Pakistanere hadde skrytt på seg en voldsom velstand i Norge. Dette fylte deres postkasser med brev fra hjemlandet med lange ønskelister. Penger til å gifte bort søster, kjøpe traktor, kjøpe jordflekken til naboen, sende syke mødre til privatklinikken – listen var lang og ble oppdatert etter hvert som behovene ble dekket og nye behov meldte seg.
Et glimt av naken hud
De stakkars pakistanske fabrikkarbeidere, trappevaskere og kjøkkenhjelpere stakk da hodene sammen og dannet en interpakistansk bank. Alle sparte det de kunne ved å dele seng på skift, koke linser og ris i tekoker og jobbe ekstra skifte. De sykemeldte seg aldri når de ble slitne, slik trenden er nå blant de hardtarbeidende.
Når det ble 10 000 kroner i felleskassa, ble hele summen sendt til en av familiene for å oppfylle ønsker. Et slikt system var sårbart for mislighold og inkasso foregikk med knyttnevene. Det oppsto slåsskamper med høyrøsta lyder utenfor kinolokaler i Oslo og dette skremte vekk publikum i gata.
Kinolokaler der det ble vist pakistanske filmer for å fore borteboende sjeler med et snev av deres egen kultur.
Jeg husker spesielt en gammel sort hvit-film hvor den dansende piken gjorde et hopp over kameralinsa mens hun danset. Når den ble vist på kino i Oslo, satt publikum helt stille gjennom filmen og ventet kun på den ene scenen. Scenen hvor danserinnen skulle foreta et langt hopp over kamera og lande på den andre siden. Under hoppet ble en hvit flekk synlig. Flekken var en del av låret hennes. Å få et glimt av naken hud var høydepunktet i hele filmen. Publikum hylte av glede. Denne filmen ble sett gjentatte ganger av de samme menneskene.
Det løste seg
Det å bli syk var noe ganske annet. Ble jeg syk, ville jeg miste jobben, mistet jeg jobben, ville jeg bli kastet ut av landet. Jeg fant aldri en løsning på situasjonene hvor jeg våkner syk og skulle oppsøke lege, hente legeattest og så levere den inn til sjefen før klokka 07. Legen åpnet jo ikke før klokka 08.
Jeg gikk i det hele tatt med konstant frykt for å bli kastet ut av landet. På denne tiden var det ikke etablert en hel bestand av asyladvokater som skulle livnære seg på å saksøke staten. Vi var overlatt til våre egne skjebner. Fikk vi statsborgerskap, kunne vi slappe litt mer av, men ulempen med statsborgerskap var å bli innkalt til førstegangstjeneste.
Å bli sendt til Nord-Norge for å ligge i telt i 49 kuldegrader var en dødsscenario for meg. Jeg var sikker på at en slik tilværelse vil jeg aldri overleve. Så for meg øverstkommanderende når de fant meg frosset i hjel i snøen. Hørte liksom hvordan de sa: «Ja, ja, han klarte vel ikke kulda, da.»
Jeg ventet til jeg ble 28 år. For gammel til å bli sendt noe annet sted enn til min fabrikk og min trygge hybel. Endelig var jeg ikke lenger redd alle slåsskampene utenfor kinolokalene i Karl Johans gate.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
