Foto: Screenshot, My Beautiful Laundrette (1985)
| Kunsten å være pakkis er en sakprosabok skrevet av Assad Nasir og første gang utgitt i 2017. Forfatteren skriver om det å være norsk-pakistaner med både humor og alvor, og dekker ulike temaer fra familieorganisering, slektskap og ekteskap til hjem, status og det å være norsk-pakistaner i dag. |
Pakistaner, pakkis, innvandrer, fremmedarbeider, gjestearbeider, svarting, utlending og sikkert mye mer. Kjært barn har som kjent mange navn. Hva vi kaller folk sier mye om hvordan vi ser på dem og hvilke holdninger vi har til dem.
Da innvandrere kom til Norge på 1960- og 70-tallet for å jobbe, ble de kalt gjestearbeidere. Ordet ga uttrykk for en forventning om at disse menneskene skulle dra tilbake når det ikke lenger var behov for dem. Noe senere, når folk forstod at arbeiderne ikke hadde planer om å reise tilbake, ble de kalt fremmedarbeidere. Enda litt senere, når det ikke lenger var snakk om bare arbeidere, begynte man å kalle folk fremmedkulturelle. Også i disse betegnelsene uttrykkes avstand og mistro. Det fremmede eller ukjente er noe som ikke hører til. Det forstås som en potensiell fare, og derfor er det tryggest å holde avstand. Det virker logisk nok det, men dessverre er det også disse redslene for det ukjente som hindrer oss fra å bli kjent med nye mennesker, nye tanker og nye perspektiver.
Norsk-pakistaneren virker så selvsagt for oss i dag, særlig hvis man bor i Oslo eller nærliggende områder. Men det har vært en lang prosess fra pakistaneren som kom for 50 år siden, til norsk-pakistaneren i dag. Betegnelsene som allerede er nevnt taler for seg, men veldig mye har skjedd de siste 15 årene, og jeg skal skrape litt i overflaten på noe av det.
Da jeg ble tenåring og kom ved bevissthet mot slutten av 1990-tallet, var begrepet andregenerasjonsinnvandrer et mye brukt ord. Det ble sett på som helt uproblematisk å bruke om slike som meg, vi som er født og oppvokst i Norge, men med foreldre som er født i Pakistan (eller andre land). Som de tidligere begrepene, er også dette innvandrerbegrepet et uttrykk for avstand og utenforskap. Det er som å si; du er ikke innvandrer, men så er du på en måte det likevel. Selv om man er født i Norge får man begrepet innvandrer heftet ved seg. Jeg husker å ha tenkt mange ganger, selv om jeg kun var femten eller seksten år gammel, at det var et litt merkelig logisk resonnement fra enkelte politiske partier som hisset seg opp over innvandrere som ikke ville integrere seg i Norge (ifølge dem i hvert fall), samtidig som de gjennom språket ekskluderte en stor gruppe norskfødte ungdommer ved å si at de hadde innvandrerbakgrunn. For meg er det i hvert fall nesten barnelærdom at hvis man over tid forventer noe bestemt fra noen, vil de leve etter de forventningene. Hvis man forventer at «innvandrere» ikke skal integrere seg, så vil de kanskje ikke integrere seg.
Den første generasjonen norsk-pakistanere, og da tenker jeg på de som var unge på 1980-tallet, følte nok utenforskapet i større grad enn senere generasjoner. Derfor kan det også virke naturlig at de tidlige norsk-pakistanerne har isolert seg til en viss grad. Med det mener jeg at man har kanskje ikke opprettholdt sosiale relasjoner med etniske nordmenn utenfor arbeidsplassen. Pakistanerne kom til Norge for å jobbe, og de jobbet så å si til alle døgnets tider. De bodde trangt, sparte så mye som mulig av det de tjente fordi familiene hjemme i Pakistan var økonomisk avhengige av sønnen eller faren som hadde reist til utlandet for å prøve lykken. På en måte kan man si at pakistaneren ble isolert fra det norske samfunnet i det han kom inn i landet. For å kunne klare seg var han avhengig av sine landsmenn som hadde kommet før ham. Sosiale relasjoner oppstod mellom pakistanerne og etniske nordmenn, men for den første generasjonen var de likevel preget av en viss distanse. En distanse som forsterket seg etter hvert som årene gikk. Innvandrerne dannet sine egne organisasjoner, noe også pakistanerne gjorde. Dette bidro til å forsterke samholdet blant de pakistanske innvandrerne, men det bidro også til å skape en større distanse mellom nordmenn og pakistanere, særlig hvis man skal snakke om graden av sosial integrasjon.
Den senere tiden har begrepet andregenerasjonsinnvandrer gått litt av moten. Særlig etter at statistisk sentralbyrå (SSB) tok i bruk ordet etterkommer om de som er født i Norge med minst en utenlandsfødt forelder. Det virker med andre ord som at det er større bevissthet rundt begrepsbruk, også hos majoritetsbefolkningen, ikke bare hos minoritetene selv. Sakte, men sikkert, går vi mot et offisielt språk som er mer inkluderende, og som faktisk også erkjenner at sosial integrasjon finner sted, selv om det tar noen generasjoner. Det er også fint å se at flere etter hvert erkjenner at en innvandrer ikke er en sekk fylt med ballast hvis innhold aldri vil forandre seg, men et menneske som påvirker og blir påvirket av sine omgivelser.
Jeg har sett litt nærmere på noen av begrepene som blir bukt, og søkt i avisdatabasen ATEKST som drives av Retriever.
Søkeordet norskpakistaner ga totalt 495 treff. Det tidligste treffet er fra 1984, da det stod en artikkel i VG 16. mai med overskriften «Norskpakistaner tatt med heroin for 50 mill. kroner». Mannen dette gjaldt hadde ifølge VG både norsk og pakistansk statsborgerskap, og ble tatt ved en rutinekontroll på flyplassen i Karachi da han var på vei til Paris. Med andre ord var det første oppslaget om norskpakistaneren det som senere ble relativt vanlig, nemlig om den kriminelle norskpakistaneren.
Men jeg har også gjort et søk på norsk-pakistaner (merk: bindestrek) og da kom det opp totalt 453 treff. Her var det tidligste treffet en artikkel fra 1986 i VG om boken «Pakkis» av Khalid Hussain. I dette tilfellet er det Hussain, som da var 17 år gammel, som omtaler seg selv som norsk-pakistaner, og ut ifra hva jeg kunne finne i ATEKST, var intervjuet med Khalid Hussain det eneste oppslaget i 1986 hvor begrepet norsk-pakistaner stod på trykk.
Neste oppslag med begrepet norsk-pakistaner kommer ikke før i 1990, og da er det en artikkel om Ghufoor Butt som er skuespiller i Pakistan, men til daglig bosatt i Norge. I dette tilfelle er det journalisten som omtaler Butt som norsk-pakistaner, noe som kan tyde på at fremmedarbeideren fra 1970-tallet har i 1990 blitt norsk-pakistaner. Men det kan også være fordi saken er positivt vinklet, og det er vel etter hvert allmennkunnskap at hvis en nyhetssak om minoriteter er positivt vinklet legger mediene fokus på at de er norske.
Den senere tiden har bruken av begrepet norsk-pakistaner gått ned i norske medier. Noe av forklaringen på nedgangen kan være at mediene i senere tid har skiftet fokus fra å skrive om etniske minoritetsgrupper til å skrive om norske muslimer. En annen grunn kan være at mens det på 1990- og 2000-tallet var såkalte talsmenn som snakket på vegne av for eksempel norsk-pakistanere, er det i dag mange flere stemmer i offentligheten, fra forskjellige minoritetsmiljøer, som er samfunnsdebattanter. Man kan kanskje si at talsmennene (og kvinnene) har blitt individualiserte. Disse snakker og skriver på vegne av seg selv, og blir også i media i mye større grad presentert som individer fremfor som representanter for en bestemt gruppe. Det i seg selv kan være noe å glede seg over, men kanskje er det mer en ønsketenkning enn et reelt virkelighetsbilde.
Rundt tusenårsskiftet fant det sted et generasjonsskifte blant norsk-pakistanske talspersoner. Den mest kjente fram til da var kanskje Aslam Ahsan, som var sin generasjons mest profilerte norsk-pakistaner. Men rundt år 2000 kom en ung Abid Raja på banen som talsperson for World Islamic Mission, moskeen i Åkebergveien i Oslo. Etter ham fulgte flere andre unge menn og kvinner, ikke nødvendigvis som talspersoner, men som klare og tydelige stemmer i norsk offentlighet, i samfunnsdebatten. Man kan tydelig se en utviklingslinje fra talspersonene før 2000-tallet til dagens samfunnsdebattanter som representerer seg selv og sine synspunkter. En annen forskjell er at mens miljøene, enten det norsk-pakistanske eller andre, tidligere støttet opp om «sine» stemmer, må man i dag nesten regne med å få høre at man ikke representerer norsk-pakistanere. Jeg har selv fått høre det utallige ganger. Det kan virke litt rart fordi jeg aldri har påstått å være talsperson eller representant for noen andre enn meg selv. Noen norsk-pakistanere oppfatter alle norsk-pakistanere som deltar i det offentlige ordskiftet som representanter for hele miljøet. Det er litt trist for da flytter man fokus fra sak til person, og ingen debatter er tjent med det.
Les del I her.
Les del III her.
Les del IV her.
Les del V her.
Les del VI her.
Les del VII her.
Les del VIII her.
Les del IX her.
Les del X her.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
