Foto: Kvinders læseforening
«Derfor har jeg rett og slett ikke det personlige behovet for å bli oppfattet som norsk lenger.» Dette sier debattredaktør i Avisa Oslo, Fawad Ashraf i den nå berømte artikkelen «Norsk nok for de svina?». Det var nok denne setningen, og ordene – jeg har ikke behovet for å bli oppfattet som norsk – som ikke var helt tydelig for Ashrafs meddebattanter på NRKs Debatten. Det er kanskje her de snakket forbi hverandre.
Mens motdebattantene Abid Raja og VGs Shazia Majid argumenterte for betydningen av at storsamfunnet ser på Ashraf som norsk, snakket Ashraf om sine egne behov. At han selv senker skuldrene betyr ikke at storsamfunnet skal gjøre det. At enkeltmennesker utdefinerer enkelte minoritetsnordmenn fra det norske fellesskapet kan vi håndtere, dersom et stort flertall ikke gjør det. Det er nemlig potensielt ødeleggende for vårt samfunn, vårt siviliserte samfunn, med denne typen polarisering og utdefinering av minoriteter. Det er ubehagelig for den enkelte minoritetsnordmann, og farlig for minoriteten og farlig for samfunnet.
«Noen andre» gjorde dette mot «noen andre»
Av og til hører jeg at de første innvandrerne kom til Norge på begynnelsen av 1970-tallet. Dette er i beste fall upresist. De første ikke-nordiske innvandrerne kom til den nye norske nasjonalstaten på 1860-tallet. Etter at forbudet mot jødisk innvandring ble opphevet i 1851.
Helt frem til annen verdenskrig kunne det ta rundt 30 år for en jøde å bli norsk statsborger. For den som oppfylte kravene. Den som ikke kjenner sin historie er dømt til å gjenta den, sa Harvard-professor George Santayana.
Det er derfor jeg nevner jødene i denne sammenhengen. Selv om jødene i Norge hadde fulle borgerlige rettigheter (jødene fikk ikke bli medlem av håndverkslaugene) ble minoriteten fortsatt betraktet som «noen andre», ikke norske. Helt frem til krigen, og det fortsatte etter krigen. Det var en grunn til at okkupasjonsmyndighetene lot nordmenn fange (arrestere) jødene før deportasjonene. Det gjorde de ikke med studentene og lærerne. Dem var det gestapo som arresterte. Tanken bak var at nordmenn ikke så på sine jødiske landsmenn som nettopp det, men så på dem som «noen andre». Dette må nyanseres. Trønderne så i større grad på de trønderske jødene som «sine jøder». Det fortsatte etter krigen med rettsoppgjøret. Tydeligst og lengst i vår historieskriving.
Det norske Holocaust var rett og slett ikke en del av den norske krigshistorien. Det var ikke en del av den store fortellingen om krigen. I historieverkene de første tiårene etter krigen sto det side opp og side ned om okkupasjonen, rasjonering, krigsseilerne, gutta på skauen og den norske motstandskampen. Og kanskje en setning eller to om det som skjedde med jødene. Og fortellingen var at det var noen andre som gjorde det mot noen andre. Det var tyskerne som «gjorde det» og jødene var tross alt ikke ordentlige nordmenn, ikke en del av «oss».
Samfunnet viktigere enn enkeltindivider
Det er naturligvis flere grunner til at vi hadde et norsk Holocaust, og at danskene ikke hadde det. En grunn er nok at det danske storsamfunnet så på jødene i Danmark som «sine jøder» i mye større grad enn det norske. Jødene hadde bodd i Danmark siden 1600-tallet. Jødene i Danmark fikk fulle borgerlige rettigheter i 1814. Det samme året som forbudet mot jøder i Norge ble skrevet inn i den moderne og liberale Grunnloven.
Men det var ikke bare jøder som ikke ble tålt i Norge i 1814. Den religiøse ensrettingen var tydelig. Den norske kirke (DnK) hadde monopol. Først med Dissenterloven i 1845 fikk kristne lov å organisere seg utenfor DnK.
Det er ikke lett å strukturere debattene om norskhet. Hvem er norsk? Når er man norsk nok? Hva er norske verdier? Norsk identitet? Integrering eller assimilering? Og nettopp fordi dette er vanskelig bør vi snakke mer om det, og ikke mindre. Ord er viktig. Ikke minst for å hjelpe oss å tenke. Selv om vi bør begynne med å definere, så er det alene ikke nok.
Enkeltmennekene er viktige, men samfunnet er viktigere enn enkeltindivider. Polarisering mellom grupper bidrar til å sykeliggjøre samfunnet. Enten det er snakk om by mot land, eller ulike etniske eller etno-religiøse grupper som blir definert som «den andre» og ikke en del av «oss», er samfunnsødeleggende. Derfor må vi som samfunn ta disse spørsmål på alvor.
Integrert, men ikke assimilert
Jeg trekker frem den jødiske erfaringen kun fordi den kan bidra til forståelse. Vi har som samfunn vært der før, og vi bør lære av historien, ikke glemme den. Jødene kan karakteriseres som vår eneste «profesjonelle minoritet», med en minoritetskompetanse som sitter i deres DNA – på godt og vondt. Dette naturligvis fordi jødene har levd som minoritet over hele Europa i to tusen år.
Når jeg i Norge blir omtalt som jødisk nordmann føler jeg meg mer inkludert i det store norske fellesskapet
Da de første jødene kom til Norge i andre halvdel av 1800-tallet kom de ikke fra samfunn der de hadde vært en del av majoriteten, men som en foraktet og ofte forfulgt minoritet. For jødiske immigranter tar det kort tid å identifisere hva som skal til for å bli integrert raskest mulig. Det første og viktigste er naturligvis språket. Lære seg flytende norsk. Om man ikke selv kan lære å snakke norsk uten aksent, så skal ihvertfall barna gjøre det.
Da jeg vokste opp i synagogen i Bergstien ble det sett ned på å snakke gebrokkent norsk. De neste elementene er å gå på tur, gå på ski, bærtur, delta på dugnader og melde seg inn i det lokale idrettslaget. For jødene var det et mål å bli både sosialt- og kulturelt integrert, men ikke assimilert. Det er man først når man gir avkall på sin egenart. Man er sosialt integrert når man funksjonerer godt i dagliglivet, både på jobb og i nabolaget. Kulturelt integrert er du når du følger med på norske nyheter, leser norske aviser, går i teater og kan din Torbjørn Egner og Anne Cath Vestly. Man kan være sosialt integrert uten å være kulturelt integrert.
Majoriteten bør omfavne voksende mangfold
Men det er ikke nok at jeg selv ser på meg som norsk. Storsamfunnet må også gjøre det. For at vi som samfunn skal klare å få til et stort vi, og ikke et polarisert oss og dem, må vi anerkjenne at vi alle er sammensatt av ulike identiteter.
Utfordringen til den enkelte er å være trygg i sine ulike identiteter, eller de ulike delene av ens identitet. Utfordringen for samfunnet er å erkjenne at vi alle er sammensatte mennesker og at samfunnet er i endring. Det er lett å tenke at alt var bedre før. Men det er skummelt og i beste fall upresist. Skummelt fordi vi har gitt fortiden en valør. Vi kan heller erkjenne at mye var annerledes før. I dag er kanskje ikke Anne Cath Vestly en helt sentral del av barnas kanon. I dag er ikke bærplukking i helgen like naturlig som på 1960-tallet.
I dag er ikke alle nordmenn lyse i huden, blonde i håret og lutheranere. Man behøver ikke å like det, men man må akseptere det. Som samfunn bør majoriteten omfavne dette større mangfoldet. Hvorfor? Fordi alternativet er farlig.
Hvilken slags nordmann er du?
Jeg er dobbelt-bindestreks-nordmann; Ungarsk-jødisk-nordmann. I gamle dager skrev vi norske substantiver med stor bokstav. (enkelte språk gjør det ennå) Hvorvidt jeg blir omtalt som norsk jøde eller jødisk nordmann er slett ikke likegyldig. Rent grammatisk er forskjellen hva som er substantivet og hva som er adjektivet. Adjektivet beskriver substantivet. Jeg er naturligvis begge deler. Ved besøk i Israel lurer folk på hva slags jøde jeg er. Da er det beskrivende at jeg er en norsk jøde. I Norge er spørsmålet hva slags nordmann jeg er. Jo, en jødisk nordmann. Når jeg i Norge blir omtalt som jødisk nordmann føler jeg meg mer inkludert i det store norske fellesskapet.
Vi har også noen kuriøse kortslutninger i dagligtalen når vi omtaler pakistanere som har gjort nordmenn av seg som norsk-pakistanere, mens vi omtaler nordmenn som har gjort amerikanere av seg som norsk-amerikanere. Det er helt klart at en nordmann som er blitt amerikansk statsborger er en norsk-amerikaner. På samme måte vil en nordmann som flytter til Lahore og blir Pakistansk statsborger en norsk-pakistaner. En pakistaner som flytter til Oslo og blir norsk statsborger må nødvendigvis omtales som pakistansk-nordmann. En norsk-pakistaner sier noe om hva slags pakistaner du er. En polsk-, italiensk- eller jødisk-nordmann sier noe om hva slags nordmann du er.
Hvor kommer du fra? – i kontekst
Av plasshensyn kan vi ikke berøre spørsmål som enkeltmenneskers manglende dannelse eller åpenbar rasistiske holdninger (ikke slemhet) slik som Ashraf opplevde på Torp etter retur fra Roma. Heller ikke problemet med etnisk profilering. Jeg har imidlertid lyst til å avslutt med spørsmålet «hvor kommer du fra»? Jeg vet mange unge lar seg provosere av spørsmålet. Det er viktig å huske at tekst står sjelden alene. Tekst kommer ofte i en kontekst. Hvilken sammenheng spørsmålet kommer i har betydning. Hvilken intensjon spørsmålsstilleren har, hvorfor han spør. Spørsmålet kan stilles som ren hersketeknikk, med mål om å utdefinere, eller det kan stilles i betydningen hva slags nordmann er du?
En person som er mørk i huden, eller er så lav som jeg er, må være klar over at man er en minoritet i et majoritetssamfunn. Majoriteten i Norge er ikke mørke i huden, og majoriteten av norske menn er over 166 cm. (Gjennomsnittshøyden på norske menn i 2008 iflg SSB var 180 cm) Da er det ikke så rart om folk lurer på hvor genene mine kommer fra. Men det behøver naturligvis ikke være det første man spør om. Dersom man lar seg provosere av spørsmålet kan det være ganske avvæpnende å svare med et spørsmål som f.eks.; Hvorfor spør du? Det kan hende vedkommende bare ville vite om du tok trikk nr. 19 eller 18.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
