Foto: All City Canvas
- Kjønn – predisponert eller en sosial konstruksjon? | Farid Shariati - 24.02.2022
- Reisen som aldri tok slutt | Farid Shariati - 07.11.2021
- Er jeg også en av dem som skremmer deg, «Erlend»? - 13.06.2020
Siden 2018 og frem til nylig, har jeg jobbet blant annet med å undervise om identitet, normer, seksualitet og kjønn på videregående skoler. Jeg har fordypet meg i kjønnsminoriteter og seksuelle minoriteter og hatt gode samtaler med elevene i plenum. Alltid med høy takhøyde, empati og respekt for dialog. Elevene forteller ofte at disse utvekslingene har vært verdifulle og bidratt til at de utvidet sine perspektiv. Jeg vil gjerne invitere deg inn i noen slike utvekslinger i et øyeblikk.
Iraner i Sverige og Norge – europeer i Iran
Jeg er født i Iran. Da jeg var tre år gammel kom jeg som asylsøker til Sverige og vokste opp i Lund. Siden 2008 har jeg bodd i Norge, altså stort sett hele mitt voksne liv.
Hvor kommer jeg fra? «Det bestemmer ditt statsborgerskap», sier noen av elevene. – Vel, jeg har tre stykk. «Det er der du er født», sier kanskje en annen. Hva da med min eldste bror som er født på ferie i Tyrkia, og min yngste bror som er født og oppvokst i Sverige? «Det bestemmer du selv», sier alltid noen, ganske romslig. Men hvordan skal jeg identifisere meg som for eksempel norsk, når de aller fleste anser meg som enten svensk eller iraner?
Sannheten er at min identitet er flytende. Jeg er svensk, norsk og iraner, hele tiden. Når Sverige spiller hockey, er jeg litt mer svensk. På Nowruz er min iranske tilhørighet litt sterkere. På 17. mai er det mange som føler seg litt mer norske enn de gjør 16. og 18. mai. Jeg trenger ikke å velge og derfor utelukke noe. Jeg bare er. Men jeg har også et helt liv der andre kjempet for å nekte meg disse identiteter og tilhørigheter. Jeg får til stadighet lese eller høre at jeg aldri kan bli svensk eller norsk. Drar jeg til Iran og snakker med jevnaldrende vil de kalle meg for europeer, ikke iraner.
Paradokset med stereotyper
«Hva er en typisk mann og kvinne?», er et av spørsmålene jeg utfordrer elevene på. Menn beskrives da som: hårete, mørke i stemmen, mye muskler, høye og med kort hår. Noen hvisker alltid til slutt det alle venter på: penis.
Kvinner på sin side beskrives nærmest motsatt: uten kroppshår, lyse i stemmen, lite muskler, korte og langt hår. Og selvsagt er det noen som til slutt sier: pupp og vagina.
Paradokset med stereotyper er at de blir så overdrevne at de ikke er typiske for det de skal forestille. I min ungdom gikk jeg i samme bokseklubb som Anna Laurell. Hun har vært verdensmester flere ganger. Hun ville kunne gi de fleste juling, og hun var større enn de fleste. Men tross at hun passer en mannlig stereotypi mer enn en kvinnelig, er hun like forbannet en kvinne. Og guttene i klassen er like mye gutter til tross for at de kan ha lys stemme og veldig lite muskler.
Kjønn som sosial konstruksjon
Diskusjonene koker ofte ned til kjønnsorganene våre. Penis og vagina. Biologi!
Men dette reiser en rekke spørsmål. Om kjønn kun er biologisk konstruert, hva er da folk som er født intersex, og som kan være født med to kjønnsorgan? Allerede her ser vi at den biologiske definisjonen i seg selv tvinger frem behovet for en tredje kjønnskategori. Men det viser også at den definisjonsmakt som biologer og medisinere har hatt over kjønn, har vært for stor, og definisjonene alltid vært for smale. Deres kart har aldri passet terrenget. Både blant mennesker og andre dyre- og plantearter, har et binært kjønnssystem vært for smalt.
Jeg er svensk, norsk og iraner, hele tiden.
De biologiske argumentene reduserer ofte kvinner til å være fertile vesener, med den kvalifiserende evnen, og forventningen, at de kan bringe frem barn. Er ikke sterile kvinner, kvinner, og hva mener alle som er i, eller har gjennomgått, overgangsalderen?
Likeså, er du ikke lenger en mann om din penis, eller testikler, blitt amputert etter en ulykke eller sykdom?
Det som er interessant er hvordan mange som er ikke-binære kan identifisere seg som både mann og kvinne, samtidig. For dem er ikke kjønn bare en biologisk, men fremfor alt en sosial konstruksjon. Det er ikke en radikal idé, om vi først tenker litt bredere rundt hva som faktisk er en mann og en kvinne. Samtidig må vi også tåle at disse ideer er ubehagelige og rare for noen, når de blir introdusert.
Undertrykkelse er undertrykkelse
Det vi derimot ikke må tåle, er at transpersoners helse- og levekår forringes. Når det kommer til stykket, trenger ingen av oss å forstå den andres opplevelse av livet, for at den også skal være reell. Nordens største forskning på feltet er foretatt i Sverige (2015), og viste at transpersoners livsvilkår er blitt dårligere sammenlignet med de forrige 10 årene.
Det er en trist lesing der transpersoner er overrepresentert i statistikk knyttet til selvmord, selvmordsforsøk, utrygghet i offentlige rom, utsatthet for vold og seksuell vold og mye mer. Statistikken er egentlig ikke sammenlignbar med noen annen gruppe. Og til tross for at det er svensk forskning, er det ingenting som tilsier at det står bedre til i Norge.
Jeg er en cis-mann. Men jeg er også en brun mann, i en hvit manns verden. Jeg har mange erfaringer som overlapper med den undertrykkelsen ikke-binære personer opplever hver eneste dag.
Språket som blir brukt i debatten, og særlig av cis-personer, er menneskefiendtlig, og vi glemmer at vi prater om faktiske mennesker og deres faktiske liv. Jeg likestiller den rasistiske retorikken som har blitt brukt mot meg i hele mitt liv, med retorikken som jeg opplever blir brukt mot ikke-binære mennesker, og deres rett til å eksistere.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
