Foto: Sølve Sundsbø / Det kongelige hoff
Det er en selvfølge at Mustafa Hasan skulle få bli i Norge. Han kom til Norge som liten gutt, og kjenner ikke til noe annet enn det «norske». Den endelige avgjørelsen bør bli en vekker for saksbehandlerne av lignende saker.
Mustafa, jeg, Kari Bremnes og kong Harald
For alle som bor og lever i Norge er en del av dette landet. Selv de av oss som også er glad i et annet land, selv de som sier at de ikke er «norske», til tross for at de er født her og har norsk pass.
Jeg skal gi dere et eksempel på hvordan dette er mulig:
Se for dere at halvparten av Norges befolkning spiller for Real Madrid, mens den andre halvparten tilhører Barcelona. La oss si at av de som spiller for Barcelona, så har noen spilt der i ett eller to år, andre i flere år og noen har kanskje spilt der hele livet.
Men så melder alle som spiller for Barcelona sjokkovergang til Real Madrid.
Hvilket lag er det alle tilhører da? Er det ikke Real Madrid?
Men kan ikke de som byttet lag, de som byttet fra Barcelona til Real Madrid, fortsatt ha kjærlighet for Barcelona? Kan man ikke fortsatt være glad i Barcelona selv om man har byttet klubb?
Å, joda!
I Mustafas tilfelle var det riktignok litt annerledes. 19-åringen har bodd og vokst opp i Asker siden han var seks år gammel. De fleste familiemedlemmene ble sendt ut av landet, men ikke Hasan fordi han var under 18 år. Sagt på en annen måte:
Mustafa var ikke norsk, ifølge myndighetene.
Men hva vil det si å være en del av Norge? Ikke hva det vil si å være norsk, men hva det vil si å tilhøre dette landet. Er det å dra på fjellet hver påske? Eller kun dra til samme sted i Spania eller Hellas hver sommer? Er det å spise brunost?
Nei, det handler om noe mye større enn slike karikerte beskrivelser av hvite nordmenn. For kanskje kom man hit for fem år siden, kanskje er man ikke engang født her. Kanskje er man i ferd med å få seg norsk pass, nettopp fått seg norsk pass eller hverken vil eller kommer til å få det.
For uavhengig av hvor foreldrene våre kommer fra, og hvor lenge vi har oppholdt oss i landet, så kommer vi alle til et punkt hvor vi som oppholder oss her blir en del av Norge.
For uavhengig av hvor foreldrene våre kommer fra, og hvor lenge vi har oppholdt oss i landet, så kommer vi alle til et punkt hvor vi som oppholder oss her blir en del av Norge. Det viktigste er å bygge opp under lojalitetsfølelse til dette landet, dette laget som man nå har begynt å spille for. Det samme laget som Mustafa, jeg, Kari Bremnes og kong Harald spiller for.
Mustafa har holdt avtalen
Det er dette som forhindrer utenforskap. For vi mennesker er flokkdyr. Vi søker samhold og tilhørighet. Den grunnleggende holdningen er først og fremst å ha en tilhørighet til det stedet man bor, men når denne grunnmuren faller sammen, da søker vi tilhørighet andre steder. Det være seg en gruppe, en gjeng eller i verste fall radikale grupper som tilbyr omsorg, varme og en tillitserklæring til hverandre.
Politikerne som legger føringer for Utlendingsnemndas behandling av saker knyttet til utvisning av landets borgere, må bli mye mer grå i avgjørelser som fortsatt er «enten eller». Om Mustafa er norsk eller ikke, spiller ingen rolle. Det handler om hva han har blitt, at samfunnskontrakten knyttet til det egalitære Norge aldri har vært brutt fra hans side.
Og det finnes fortsatt mange Mustafaer igjen i dette landet. Og de skal få lov til å fortsette å skinne sammen med resten av oss. Som borgere av Norge.
Våre kommentarer og analyser er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
