Foto: karpe.no
- Også ble det stille: Nasjonale minoriteter som en usynlig størrelse - 10.06.2024
- Politiets rom-register er etnisk profilering - 24.03.2024
- Derfor er det viktig med rollemodeller - 15.12.2023
Den siste tiden har jeg kjent på følelsen av et fellesskap, samhold og tilhørighet som jeg ikke har kjent på før. Jeg har kjent noe av det tidligere, men ikke på denne måten. Det handler, ikke overraskende, om det å leve i Norge som nordmann med en annen hudfarge enn hvit. Eller ikke-etnisk norsk som mange liker å kalle det. Jeg er forbannet, rasende, lei og veldig lettet på en og samme tid. Jeg håper denne tiden kan være starten på en større bevissthet og et enda sterkere fellesskap blant melaninrike minoriteter.
Snakker med dem i eget hode når noe føles ugreit
Den nye følelsen av fellesskap startet allerede sent på høsten i fjor. Jeg satt i en panelsamtale i Holmlia kirke i forbindelse med at det da snart var 20 år siden Benjamin Hermansen ble drept. I panelet satt et par kvinner med afrikansk bakgrunn, som meg, og det samme var tilfellet med hun som ledet samtalen.
Jeg husker og føler samtalen som om den var i går. I hovedsak fordi det var første gang jeg snakket foran mange mennesker om rasisme og opplevelsen av å være melaninrik i Norge uten å måtte gjøre det spiselig og komfortabelt for de hvite i salen. Jeg kan ikke snakke for de andre i samtalen, men responsen jeg fikk av dem kommer aldri til å slippe. Dette er kvinner som er fire-fem år eldre enn meg, flere av dem er relevante navn i kulturlivet i Oslo og Norge. De følte meg. Jeg trengte ikke si noe mer eller legge til at «men Norge er et fint land, da».
De vet det ikke, men den kvelden fikk jeg en litt større familie. Haddy og Nosiszwe ble på stedet mentalt adoptert som to storesøstre. Jeg kan snakke med dem i eget hode hvis jeg hører noe ugreit, eller tenke at de to i hvert fall vil være enig med meg hvis jeg opplever ting som er helt ute.
Galvan «Jeg slutter med min hvite side»
Nå i februar har jeg blitt kjent med den norske rapgruppen Karpe på nytt. Det deiligste med dette er at det er så mange andre melaninrke som føler det samme. Da jeg første gang så at andre hadde skrevet om deres opplevelse av albumet Omar Sheriff, og hva det gjorde med dem, pustet jeg lettet ut. Det er faktisk ikke bare jeg som setter på albumet og blir cirka 34 ganger mer trygg på at det er OK at jeg er stolt av å være noe annet enn hvit.
Første gang jeg hørte refrenget på deres nummer PAF.no tenkte jeg: «Nå er jeg for alvor ferdig, ferdig med å hele tiden skulle passe inn og gjøre meg så jævlig spiselig. Særlig i samtaler om rasisme og inkludering». Jeg har lyst til å ta på meg min gambiske kaftan, hekte et par av mine «Afrika-kjeder» rundt halsen, rope ut refrenger fra gamle roots-reagge-sanger mens jeg går gatelangs å veiver med mitt etiopiske flagg. Ferdig, ferdig, ferdig. Eller som Galvan Mehidi i NRKs radioprogram Med all respekt sa etter at han hadde hørt albumet: «Jeg slutter med min hvite side».
Mange med stødig kompetanse i «norsk nok»-debatten
På toppen av disse opplevelsene, som har fungert som en slags melaninrik grunnmur på nyåret, har debatten om «norsk nok» kommet opp for jeg vet ikke hvilken gang i norsk offentlighet. Debattredaktør Ahmed Ashraf skrev i Avisa Oslo om hvordan han ikke lenger kjenner på trangen til å kalle seg norsk da han opplever at han uansett ikke får innpass hundre prosent, og i hvert fall ikke på sine premisser.
[…] Det var første gang jeg snakket foran mange mennesker om rasisme og opplevelsen av å være melaninrik i Norge uten å måtte gjøre det spiselig og komfortabelt for de hvite i salen
Til Ahmed vil jeg bare si tusen takk. Takk for at du setter ord på det mange av oss føler, og takk for at du tar et steg og et valg mange av oss gjerne tar etter deg. Vi er mange som føler og opplever det samme uten at det skjer endring. Derfor er det bedre for oss at vi endrer vår inngang til det norske, så lenge det norske ikke klarer være stort nok til å ramme oss. For det å være norsk er ikke viktig for meg lenger. Og jeg håper flere enn meg føler på denne tryggheten nå. Hvor mange ganger skal vi bli spurt om hvor vi kommer fra før det er akseptabelt å faktisk ikke føle seg hjemme i landet spørsmålet stilles?
La oss melaninrike minoriteter skape våre egne forbilder en gang for alle. En ting er hvem vi ser mot og inspireres av, men en annen ting er hvilke referanser vi er med å gjøre legitime. Jeg skulle ønske vi kunne forenes, organisere oss, og sammen skape et skikkelig grunnlag i samfunnet der våre premisser, referanser og erfaringer veies med tyngden de fortjener.
Om medier og andre aktører i samfunnet ikke ønsker å være med å løfte frem enkelte minoriteter som eksperter på for eksempel rasisme, inkludering osv, er vi nødt til å gjøre det selv. La oss bruke nettopp Ahmed Ashraf eller Guro Sibeko som våre referanser når «norsk nok» diskuteres. Eller Thomas Talawa Prestø, Abu Hussain, Sumaya Jirde Ali, eller Iselin Shumba. Jeg tror vi er tjent med å skape våre egne forbilder som selv vet hvor skoen trykker.
Takk
Jeg vil med dette takke Kamzy Gunaratnam og Usman Ali for en viktig innsats i debatten. Jeg vil takke Joshua King, Ruben Gabrielsen, Moi Elionossy, Mushaga Bakenga og Finn Badou Jor for å være flotte forbilder på fotballbanen. Jeg vil takke Seher Aydar, Sofia Rana, Thomas Haile og Umar Ashraf for å alltid løfte opp utfordringer som rammer minoriteter hardest. Jeg vil takke Lisa Aisato, Rima Iraki og Noman Mubashir for å gjennom sine virker utfordre synet på norskhet. Jeg vil takke artistene Arif, Isah, Hkeem og Myra for å representere svart popkultur på en strålende måte. Jeg vil takke Aki de Leon og Anita Rathore for å jobbe mot offentlig diskriminering. Jeg vil takke vennene mine Erik og Kim for å være to stolte fedre med minoritetsbakgrunn som samtidig er viktig forbilder for meg selv. Og jeg vil selvfølgelig takke Haddy Jammeh, Noziswe Backwa og Asta Busynge Lydersen for å kombinere kulturlivet med antirasisme.
Dere er alle mine forbilder og viktige deler av min mentale helse. Jeg håper flere kan kjenne seg igjen i det jeg skriver. Vi står nesten aldri alene selv om det ofte oppleves slik. La oss heller stå sammen.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
