Foto: Firuz Kutal
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
| Samskrivingsprosjekt i klasse M1A
Denne teksten er skrevet av elever i klasse M1A, i grunnskoleopplæringen, også kalt forberedende videregående, ved Hersleb videregående skole. De er i alderen 16 til 19 år og kommer blant annet fra Somalia, Eritrea, Syria og Thailand. Elevene har i gjennomsnitt vært i Norge i to år. Teksten under er et produkt av et større prosjekt der temaet er kjærlighet. Elevene har blant annet lest utdrag fra Abid Rajas bok Min skyld og sett Lindmos intervju av Abid og kona Nadia. Elevene har også lest Et dukkehjem av Henrik Ibsen, der Nora og Thorvald er hovedpersoner. Hver elev har her bidratt med mindre avsnitt, hvorpå disse er satt sammen til følgende tekst. |
Kjære Abid Raja
Vi har hørt historien din. En veldig vakker minnehistorie. Og jeg tror at historien er eksempel på å overvinne problemer, slik at barn som føler seg alene, ikke gjør vonde ting. Og takk for den vakre historien.
Noe av det beste med boken din er når du skriver om kjærlighet. Når du møtte Nadia skjedde det at dere var av forskjellig kaste. Du skulle gift med kusina di. Det var dumt av dine foreldre å bestemme over deg.
Hvis vi var mammaen og pappaen til Abid, ville vi sagt: «Kom, besøk oss, Nadia, vi lager te og Macmacaan (dessert!). Vi skal spise og drikke og bli kjent med deg som skal gifte deg med vår sønn. Det er bra for deg at du kan bestemme hvem du skal gifte deg med. Og du har bestemt deg for at Nadia og deg skal gifte dere, og det er en bra ting.»
Men dere var forskjellige kaster, derfor var det vanskelig å finne hverandre. Faren til Nadia var streng fordi kulturen hans var pakistansk. Men så fikk dere gifte dere til slutt allikevel, og da blir DU den som er streng, Abid. Du kontrollerer hennes klær og hennes innetider. Var det kulturen din og religionen din som gjorde deg streng?
Men islam sier ikke at du skal være streng, men at hennes valg er mellom henne og Allah. Hun sa også til deg, at hun trenger frihet. Hun giftet seg med deg, fordi hun ville være fri! Og hun elsker deg, Abid Raja, og til sist gjorde du som Nadia ville. Torvald i Ibsens Et dukkehjem forandret seg ikke, han forstod aldri Nora, bare fortsatte å kalle henne lille lerkefugl.. Men du forsto til sist, Abid. Og da gikk ikke Nora, hun ble.
Hvis du elsker en jente, må hun også elske deg. Nadia elsket deg, men pappan hennes var streng. I mange land i verden er det også sånn strengt. Man kan ikke velge kjærlighet fritt, men må høre på mor og far. Vi syns det er urettferdig. Man kan ikke være sammen med noen man ikke elsker, derfor gikk også Nora fra Torvald i et dukkehjem. Hvis et dukkehjem var i Afghanistan, hvor skulle Nora gå?
Hvis Nora går fra Torvald i Norge, kan hun kjøpe sitt eget hus og gifte seg på nytt. Kjærlighet er mye bedre i Norge der man velger fritt og kan leve selvstendig. Vi kan forstå pappan til Nadia, for selv om du flytter til nytt land så kan du ikke bare glemme din egen kultur. Men vi er uenige med ham.
Det har også gjort inntrykk å lese om at du hadde det veldig dårlig, når du var ung. Du hadde en vanskelig sykdom, og du fikk ikke noe hjelp fra foreldrene dine. Det er bra hvordan du klarte deg etter du hadde sykdommen og du hadde ikke noen hjelp. Du hadde litt hjelp fra skole og barnevern, men du fikk dårlig venner. Du begynte å bli kriminell, men du likte også å diskutere på skolen. Kanskje var det dette som hjalp deg? Dere diskuterte likestilling. Du mente mye av det samme som andre pakistanske menn.
Jentene i klassen din mente at jentene skulle jobbe som vanlig som en mann gjør. Du og jentene i klassen var uenige. Vi er også noen gutter som ofte er uenige med jentene våre. Men det er gøy å diskutere. Kanskje diskusjonene hjalp deg med å komme inn på advokatstudier, og ikke være kriminell? Av deg lærer vi at selv om vi vokser opp dårlig, så kan vi velge bra. Og vi lærer at det er viktig å diskutere selv om man er uenige.
Vi skjønner det var litt vanskelig liv, og vi har også hatt det vanskelig som deg. Vi har også familie som kommer fra andre land. De er veldig strenge. Du ville være lydig og du vil også være norsk. Du måtte kjempe hardt for frihet. Det syns vi var tøft.
Vi håper at vi en dag kan bli som deg.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
