Foto: European Union
- En hyllest til gjenbruksposen | Malgorzata Wild - 14.08.2023
- Det kommer til å gå bra med oss | Malgorzata Wild - 23.12.2022
- Bjørner sover ikke | Malgorzata Wild - 10.03.2022
I de siste dagene har jeg tenkt mye på en gammel barnelek vi lekte i Polen. En av oss la seg på gulvet og lot som om hun sov mens resten listet seg på tå rundt henne og sang «Bjørnen sover, bjørnen sover i sitt lune hi, det er ikke farlig, bare man går varlig». Og så våknet «bjørnen» og jaget oss med mye brøl og gjensidig glede.
Bjørnen fikk holde på
Politikken Vesten har ført mot Russland lignet egentlig på denne leken, bare at vi håpet at så lenge vi var ekstra flinke til å gå på tå, ville den russiske bjørnen forbli sovende. Vi listet oss gjennom Tsjetsjenya, Georgia, Euromaidan, drap av russiske journalister og dissidenter, indirekte forsøk på å destabilisere europeiske regjeringer og anneksjon av Krim-halvøya.
Bjørnen vokste seg stor og anerkjente rolig Luhansk og Donetsk som uavhengige stater. I god diplomatisk stil fortsatte vi å fordømme disse handlingene. Bjørnen forsikret oss på sin side om at blir han ikke provosert, kommer han ikke til å eskalere sin «fredsbevarende militære operasjon». Og vi lyttet til ham på tross at flere tusen russiske styrker holdt på å samles langs den ukrainske grensa – sunn fornuft ville kanskje råde oss til å gjøre det motsatte.
Det gikk såpass bra for bjørnen at han bestemte seg for å utvide operasjonen i hele Ukraina, et demokratisk land med 44 millioner innbyggere. Et land som overhodet ikke hadde behov for fredsbevaring fordi det var fredelig i utgangspunktet, helt inntil det ble angrepet av Russland, med en brutalitet og styrke Europa ikke hadde vært vitne til siden andre verdenskrig.
Skilles fra sine nærmeste
Den 24. februar 2022 innså vi at bjørnen ikke lenger sover og at det ikke lenger hjelper å gå varsomt for å avverge det verste. Det verste har skjedd. Kiev, Charkov, Mariupol og andre ukrainske byer er under angrep, sivile er skadet og drept og flere millioner sendt på flukt.
Vi har sett Ukrainas heroiske forsvar, presidenten Volodymyr Zelenskyj, som over natta ble en internasjonalt respektert leder og trolig en av modigste menn i Europa, den sivile befolkninga i Ukraina som plutselig måtte gå fra å være dataspesialister, kundebehandlere og lærere til eksperter i barrikadebygging og Molotov-kasting. De har også måttet gå fra å være sammen med sine koner, samboere og barn til å sende dem vekk til den polske eller rumenske grensa.
Vi sover heller ikke denne gangen
Hver natt siden 24. februar gikk jeg til sengs med redsel og håp om at jeg ikke våkner til et nytt kart over Europa der grenser mellom Russland og Ukraina er tegnet på nytt. Så langt har Ukraina levd opp til håpet mitt – og vel så det.
Og så kom det, blant annet på sosiale medier, blå og gule flagg og fredsduer. Sanksjon etter sanksjon kom som reaksjoner fra Vesten, først forsiktig og så mer og mer bestemt. NATO-styrker er blitt omplassert til Polen og de baltiske landene og polske innbyggere som bor 15 km fra den ukrainske grensa sier at det er betryggende å høre at NATOs fly er der ute og passer på.
Polen har i skrivende stund tatt imot omkring 1,5 millioner ukrainske flyktninger, Moldova, Romania, Slovakia og Ungarn har også åpnet sine grenser. Det kommer hyppige rapporter om private folk som stiller sine hus og biler til disposisjon.
Nå har USA og flere europeiske land, Norge inkludert, sendt våpen og militært utstyr til Ukraina, EU har vedtatt 450 millioner euro i militær hjelp, luftrommet over Europa er stengt for russiske fly og SWIFT avslått for russiske banker. Det er første gang siden 1945 at Europa har vært så enstemmig og vist slik handlekraft. Vi har lært at det europeiske fellesskapet betyr at vi faktisk står sammen.
Dette er et budskap som den tilfredse bjørnen i leken kanskje ikke var forberedt på. Han sover ikke, men nå sover heller ikke vi.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
