Foto: Arbeiderpartiet
Det gikk som det skulle gå. Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik måtte trekke seg som statsråd etter pendler-kaoset. Tajik fikk tildelt skattefri pendlerbolig basert på en leiekontrakt på en leilighet hun aldri benyttet. I stedet valgte hun å bo hos sine foreldre da hun var hjemme i Rogaland, og hun bidro med å betalte utgifter der. Kort sagt: Hadia Tajik måtte gå av fordi det fremsto skurkeaktig.
Vi levde i norsk fattigdom
Jeg skal ikke gå inn på det kritikkverdige ved dette. Det får andre ta seg av. Men det aspektet ved denne saken som ikke har kommet fram, er det kulturelle. Her kjenner jeg meg veldig igjen.
For en del år tilbake tok jeg opp lån for å kjøpe tilbake mine foreldres rekkehus fra kemneren som hadde tatt beslag. Mine foreldre evnet ikke lenger å betale på lånet. Jeg var vokst opp i rekkehuset, hadde alle barndomsminnene mine der, og jeg hadde ikke hjerte til å se at mine yngre søsken og foreldre måtte flytte inn en trang leie-leilighet. Rekkehuset hadde betydning for min familie, og mine foreldre hadde stått på dag ut og dag inn for å få endene til å møtes. Det er først i senere tid at jeg har skjønt at vi levde i norsk fattigdom.
«Etnisk norske barn bryr seg ikke om foreldrene sine»
Min mor kom til Norge fra Pakistan i en alder av 24 år, nesten helt uten skolegang. På kort tid lærte hun seg både språket, var med på dugnad i borettslaget, arrangerte bursdager for alle sine seks barn, og fikk lappen så hun kunne kjøre oss rundt i en godt brukt Mazda. Bilen benyttet hun for å ta oss med til Tusenfryd, Sverige (for å handle), til stranda og på Norway Cup. Til tross for at vi hadde dårlig råd, sto hun på for at barna hennes ikke skulle legge merke til at vi faktisk slet. For det gjorde vi, men ikke en eneste gang sa hun dette til oss. Selv med begrensninger, skulle vi få lov til å kjenne på å være barn på like premisser som andre norske barn.
Da kemneren tok rekkehuset, hadde jeg nettopp kjøpt min første leilighet. Men da jeg fikk muligheten av banken til å få et ekstra lån for å kjøpe tilbake rekkehuset fra kemneren, var jeg aldri i tvil om hva jeg skulle gjøre. Selv om jeg fikk gjeld opp til halsen, kjøpte jeg tilbake rekkehuset.
Blant veldig mange førstegenerasjonsinnvandrere er det en vedtatt sannhet om at etnisk norske barn ikke bryr seg om foreldrene sine.
Hadde jeg blitt for norsk?
«Norske kaster foreldrene sine på gamlehjem», var noe de eldre pakistanerne kunne finne på å si til oss yngre. Som liten trodde jeg på det, og kunne aldri se for meg «å kaste» mine kjære foreldre noe sted. Jeg skulle bli boende hos dem, passe på dem. De hadde jo gitt oss så mye jeg ikke kunne ta for gitt.
I dag har jeg fått min egen sønn. Han er ikke ett år gammel engang, men likevel minner jeg meg selv på at jeg bare har han til låns.
Men jeg flyttet ut tidlig. Jeg kjente på at jeg måtte stå på egne bein, kjenne på selvstendighet slik mine etnisk norsk venner kjente på og hvis det ikke funket, kunne jeg jo alltids flytte hjem igjen. Jeg flyttet aldri hjem igjen.
I nesten alle andre pakistanske familier vi er i slekt med, giftet den eldste sønnen seg med en kvinne fra Pakistan, og ble værende hjemme hos foreldrene. Dette var for å bevare den norsk-pakistanske generasjonsboligen, et normalt familiefenomen i Pakistan, og før Norge fant oljen, var dette heller ikke uvanlig her til lands.
Personlig kjente jeg på et sterkt ubehag da jeg flyttet ut. En sterk takknemlighet for at foreldrene mine hadde stått på for å gi meg og mine søsken de mulighetene de selv ikke hadde. Hvordan kunne jeg bare late dem i stikken? Jeg kunne til og med høre det fra andre norsk-pakistanere som mente at jeg burde flytte hjem. Ikke fordi det var behov for meg hjemme, men fordi foreldrene mine var alene. Det var ikke mulig for dem å se for seg at det var nok at ektepar kunne ha hverandre, og likevel klarte disse utspillene å få meg til å kjenne på en skam. Hadde jeg blitt for norsk? Hadde jeg glemt mine røtter og kulturelle forventninger til familiens førstefødte?
Min måte å takke foreldrene mine på
Men ikke en eneste gang fikk jeg beskjed av foreldrene mine om å flytte hjem igjen. Muligens gjorde det vondt for dem at jeg flyttet ut, men spesielt min mors støtte om at jeg skulle følge mine drømmer, gjorde det enklere for meg å holde skammen på avstand. Hennes velsignelse var mer enn nok til at jeg i dag er den jeg er.
Så da jeg faktisk hadde råd til å kjøpe tilbake rekkehuset, gjorde jeg det uten å blunke. Det var min måte å takke foreldrene mine på, for at de hadde latt meg være norsk-pakistansk på mine egne premisser. Før hver gang jeg reiser hjem til foreldrene mine, ringer jeg for å spørre om jeg skal handle inn noe. Hver gang jeg tar med mamma ut for å spise, ber jeg henne om å glemme prisen. Hun trenger bare å peke på det hun vil ha, og så får hun det. Hun bestiller alltid det billigste så jeg ikke betaler for mye.
Gjør opp med kjærlighet
Alle søsknene mine (vi er seks), har enten blitt eller holder på å bli noe enhver norsk forelder (og pakistanere i skjul) nikker anerkjennende mot min mor til. De pakistanske familiene i slekta har mer enn nok svin på sin egen skog, til at deres meninger betyr noe for oss. Nå som pakistanerne har vært her i femti år, skulle det bare mangle at det kommer en generasjon som søker selvstendighet på lik linje med etnisk norske barn, begir seg ut på egne dannelsesreiser og har muligheten til å bli det de måtte ønske. Men de glemmer aldri hvor de kommer fra.
I dag har jeg fått min egen sønn. Han er ikke ett år gammel engang, men likevel minner jeg meg selv på at jeg bare har han til låns. Så lenge han vokser opp med å få respekt og verdighet, er jeg ikke redd for å føle meg sviktet eller glemt når jeg blir gammel. Han kommer til å gjøre opp, med kjærlighet.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
