Foto: IOM
Det er grusomme bilder vi nå ser, tusenvis av ukrainere som må flykte med de få eiendelene de får med seg. På grensene til Ukraina står mange klare for å hjelpe, og engasjementet er stort også her hjemme i Norge. Akkurat slik det var i 2015 da den såkalte flyktningkrisen eksploderte i Europa. De aller fleste vil hjelpe og dele av det de har når mennesker i nød trenger det.
Ikke en forutsetning for å få hjelp å være hvit
Men vi har også sett flere eksempler på hvordan mennesker behandles ulikt når krisen rammer. I flere SoMe-rapporteringer kommer det frem at enkelte synes det gjør mer inntrykk å se vestlige mennesker flykte. Personer med mørkere hudfarge stoppes på grensene og havner bakerst i køen for å komme seg ut av Ukraina. Sylvi Listhaug og Hege Storhaug har tatt til orde for å åpne dørene for mennesker fra Ukraina fremfor mennesker fra Afrika og Midtøsten.
Nå må vi minne oss selv om at det aldri har vært et poeng i verken lovverk eller avtaleverk at et menneske på flukt skal måtte ligne noen andre for å be om hjelp eller få hjelp.
Ordet «migranter» brukes for å skape avstand
Menneskerettighetene er helt tydelige: dersom man søker beskyttelse fra krig eller forfølgelse skal man gis beskyttelse, helt uavhengig av hvor man kommer fra eller hvordan man ser ut. Dersom vi går bort fra det grunnleggende prinsipp om at disse rettighetene skal gjelde alle, er vi på ville veier. Om ikke menneskerettighetene forblir stående som vårt navigeringspunkt i kriser, står vi bare igjen med barbariet.
Personer med mørkere hudfarge stoppes på grensene og havner bakerst i køen for å komme seg ut av Ukraina
Stadig vekk hører vi skillet mellom «flyktninger» og «migranter». De som nå er på flukt fra Ukraina omtales her korrekt som flyktninger, mens de som har flyktet fra Syria, Afghanistan eller Eritrea, som i årevis har sittet fast i leirene i Hellas, ofte omtales som migranter, selv om over 90% av dem har beskyttelsesbehov – med andre ord er også de flyktninger. Benevnelsen «migranter» blir slik brukt som et bevisst retorisk grep i et forsøk på å skape avstand og et bilde av de fleste av disse menneskene som nettopp ikke flyktninger, derimot «lykkejegere». Da blir det lettere å vende dem ryggen.
De som trenger hjelp må hjelpes – uansett utseende
Når det offentlige ordskiftet fra flere hold bidrar til budskapet om at det har høyere prioritet å hjelpe en gruppe flyktninger fremfor en annen, skapes lett farlige ringvirkninger. Når det mer eller mindre skjulte narrativet som til stadighet trykkes frem fra ulike hold er at noen er mer verdt enn andre, festes sakte, men sikkert, holdninger som bidrar til å frata disse menneskene vår empati og oppmerksomhet. Det er farlig fordi det i siste instans vil kunne etterlate tusenvis av mennesker alene i nøden, kanskje i en torturleir i Libya, kanskje på Middelhavets bunn. Fordi de ble dehumanisert, glemt, fordi de ikke var så viktige å hjelpe.
I 1945 sa vi «aldri mer!». Menneskerettighetskonvensjonen ble født og vi tenkte at Europa var på en bedre vei. Nettopp fordi vi ville forebygge nye folkemord og sikre at humanismen stod sterkt.
Vi er kommet til et knekkpunkt hvor vi aktivt må velge å opprettholde konvensjonen, ikke gradvis la den forvitre. Vi må stanse nyrasismen. Vi må stanse dehumaniseringen av våre medmennesker. Vi må finne tilbake til – og holde knallhardt fast ved – det humane, solidariske og mellommenneskelige. Folk flest vil hjelpe andre mennesker i nød, men europeisk flyktningpolitikk har de siste årene gjort det svært vanskelig.
Mørke menneskefiendtlige holdninger har kommet frem i lyset. Men de skal ikke få fotfeste.
Europa og Vesten må hjelpe ukrainere og afghanere og syrere og andre mennesker som trenger vår bistand. Uansett hva de flykter fra. Uansett hva de tror på. Uansett hvordan de ser ut.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
