Foto: Wikicommons (Hovedbilde: Pakkin Leung)
- Ja, ytringsfriheten er truet - 24.04.2024
- Slik forsvinner Gazas 22.000 drepte kvinner og barn - 10.03.2024
- Rasisme, woke og fantasi - 02.01.2024
Vi ble advart. Men vi lyttet ikke. Og for de mange drepte i Ukraina er det nå for sent. Den russiske stjernejournalisten Anna Politkovskaja (1958–2006) advarte mot Putin-regimet allerede i boken Putins Russland, som kom på norsk i 2005. Året etter ble hun skutt og drept utenfor sin egen leilighet i Moskva, på Putins 54-årsdag.
Rett før hun gikk bort, sendte Politkovskaja meg sin siste tekst, «Russlands nye middelalder». Jeg var da hennes redaktør i ukeavisen Ny Tid – den eneste avisen, bortsett fra russiske Novaja Gazeta, som hun da var spaltist for. Politkovskaja ble Putins fremste kritiker etter at han ble statsminister i august 1999. For Tsjetsjenias ønske om selvstendighet fra Russland skulle ikke etterkommes. Etter at Putin iverksatte en brutal utbombing av hovedstaden Groznyj, som minner om de siste dagers bombing av den ukrainske havnebyen Mariupol, sikret han seg presidentmakten. Titusener av uskyldige sivile døde i Tsjetsjenia. Hundretusener av kvinner, barn og menn måtte flykte.
Politkovskaja fikk rett
Politkovskajas siste politiske tekst ble trykket i Ny Tid åtte dager før hun, den 7. oktober 2006, ble myrdet. Hun skrev da: «På alle måter velsignet Kreml tsjetsjeniseringspolitikken i Tsjetsjenia.» Politkovskaja spådde nemlig at den putinske terror tsjetsjenerne hadde blitt utsatt for, skulle spre seg. Først utover resten av Russland – og så, underforstått, utenfor Putin-rikets grenser.
Hun advarte oss, men hvor mange lyttet? Nå er mye for sent: Putins ordre 24. februar om å invadere og bombe storbyer i Ukraina har gjort at millioner av mennesker nå er på flukt.
Dagens krig inntreffer 16 år etter at Politkovskaja kom med sine sannspådde advarsler. Og etter at Putin-kritiker Alexander Litvinenko, tre uker etter drapet på henne, ble forgiftet med plutonium av to russiske FSB-agenter. Før han i sin siste hilsen til Putin på dødsleiet i november 2006 uttalte: «Du har vist deg å være så barbarisk og hensynsløs som dine mest fiendtlige kritikere har hevdet.»
Dobbeltmoral viser seg i økonomien
Ukraina-krigen kommer også etter at Putin-kritiker og Politkovskaja-kollega Natalia Estemirova ble kidnappet og drept utenfor Groznyj tre år senere. Og etter at Putin-regimet invaderte Georgia under OL i Kina i 2008. Og etter at Putin okkuperte den ukrainske Krim-halvøya under OL i Russland i 2014, for så å gå inn i Donbass-regionen
For hver gang det har vært OL i Kina eller Russland, har Putin benyttet anledningen til å invadere et annet land. Så også i 2022, selv om Ukraina-krigen ble forsinket og startet først fire dager etter at OL-ilden ble slukket.
I årene etter drapene på Politkovskaja og Litvinenko fortsatte Norge og Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) å handle med Putins Russland, som om intet hadde skjedd. Mens Tyskland, så sent som i perioden 2018–2021, kynisk sikret sine gassleveranser fra Putin ved å bygge gassrørledningen Nord Stream 2 gjennom Østersjøen og frem til Leningrad-fylket.
Europeernes avhengighet av fossilt brensel har i over to tiår finansiert Putin, hans kriger og hans drap på opposisjonelle. Og selv etter to uker med Putins bombing av sivile mål i ukrainske byer, ble det 11. mars klart at EU ikke vil stanse kjøp av russisk olje og gass under Ukraina-krigen. Under den pågående krigen kjøper dermed Tyskland og europeiske land olje, gass og kull for 9 milliarder kroner daglig fra Putins regime.
Dobbeltmoralen viser seg ofte tydeligst innen økonomien. Det er lett å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.
Våre europeiske kriger
På flere måter speiler altså Putins Ukraina-krig vårt eget, sanne ansikt. For på den ene siden viser Norge seg nå som storsinnet ved å ta imot ukrainske flyktninger. Politikerne synes nå enstemmig enige om å ta imot flere enn de som kom fra de forrige Europa-krigene – som Bosnia-krigen (1992–1995), den første Tsjetsjenia-krigen (1994–1996), Kosovo-krigen (1998–1999) og den andre Tsjetsjenia-krigen (1999–2000).
For det er ikke sant, som mange i Norge nå påstår, at Ukraina-krigen er «den første større krigen» i Europa etter andre verdenskrig. Bare Bosnia-krigen alene tok livet av over 100 000 mennesker i Europas hjerte på 1990-tallet. Den brutale krigen medførte at serbiske ekstremister i over tre år beleiret OL-byen Sarajevo, som de i snitt skjøt over 300 bomber mot hver dag. Bosnia-krigen nådde sitt barbariske klimaks med Srebrenica-folkemordet i juli 1995, da omtrent 8000 bosnisk-muslimske gutter og menn ble brutalt henrettet av serbisk-kristne fanatikere under Ratko Mladics ledelse. Og over 13 000 europeere er blitt drept i Ukraina-krigen i årene 2014-2021.
Likevel fremstilles det som om krig er noe som kun foregår “på andre kontinenter.” Men den langvarige Ukraina-krigen er snarere en del av Europas lange krigshistorie.
Putin-regimets Ukraina-krig gjør også vår egen dobbeltmoral desto tydeligere. Justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) erklærte sist uke at hun vil ha en særlov for ukrainske flyktninger. Det skal nå bli lov for ukrainere å bo hjemme hos private. Og dette uten at de mister retten til økonomisk bistand og introduksjonsprogram, slik andre flyktninger da fratas. Ukrainere gis nå kollektiv beskyttelse. Dette gjør at de slipper UDIs og UNEs tidkrevende og ofte barnefiendtlige behandling – slik vi har sett i den skandaløse saken med Mustafa Hasan (19), som først vant frem gjennom domstolene. Ukrainere får også reise gratis på kollektivtrafikken i Oslo. Og ukrainske flyktninger får gratis tog både inn til Norge og over hele landet. Det holder for å vise frem pass eller ID-kort.
Isolert sett er det svært gode nyheter med denne overstrømmende gjestfriheten overfor ukrainere. Men hvorfor kan ikke flyktninger fra Afghanistan, Syria og Libya få tilsvarende medmenneskelig behandling? Disse kommer jo til og med fra konflikter som Norge selv har vært med på å bidra til. Har ikke de som flykter i båt over Middelhavet et minst like stort behov som de fra Ukraina?
Middelhavet blir siste utvei når millioner sitter i flyktningleire i Tyrkia, Libanon og Jordan, uten at Norge ønsker hente dem ut derfra heller. Senest fredag sank en båt med 61 mennesker ombord, på vei til Europa. Blant de døde er 16 kvinner og 7 babyer.
I skrivende stund seiler det norskregistrerte skipet “Geo Barents”, som drives av Leger Uten Grenser, rundt med 52 barn og en høygravid kvinne i Middelhavet. Ingen ønsker øyensynlig å gi en trygg havn til disse melaninrike flyktningene. Som Kristina Quintano (“Budbringeren fra Helvete”) påpeker: “Jeg føler at disse menneskene drukner to ganger, først i havet og så i medienes fravær av dekning.”
Mehls selektive «varme og omsorg»
Ja, det er en tid for alt. Og tiden for likebehandling, den er nå. Vi kan legge merke til hva justisminister Mehl uttalte om de ukrainske flyktningene 2. mars, noe hun også erklærte fra Stortingets talerstol: «Vi skal sørge for varme og omsorg til de som kommer til Norge.»
Men denne plutselige varmen og omsorgen for flyktninger var tydeligvis kun ment for europeere. For dagen etterpå la Mehls eget departement ut en pressemelding hvor de avslo å hjelpe de afghanske familier som nå trues av Taliban, etter at deres familiemedlemmer har hjulpet norske soldater i Afghanistan de siste tyve årene: «Av hensyn til likebehandling vil det ikke bli etablert en spesialordning for storfamiliene til tolkene som fikk komme til Norge fra 2012 og framover,» erklærte Mehls departement.
Som om «likebehandling» er et relevant argument når det ikke er andre i verden enn afghanske tolker som har risikert sine liv for Norge i krig, til og med i rene krigshandlinger. Det tok departementet åtte måneder å gi dette negative svaret, til tross for at Taliban etter maktovertagelsen i august 2021 har vært på dørene til tolkenes familier. En av de afghanske tolkene, som risikerte livet sitt for Norge i kampen mot Taliban, uttaler:
«– Det er veldig skuffende. De kunne sagt dette for åtte måneder siden, så vi kunne lett etter andre alternativer. Vi kunne sett etter andre måter å redde familiene våre på.»
Urovekkende nok kom Justisdepartementet med sin beslutning få dager etter at Taliban skapte tvil om det nå i det hele tatt er tillatt å forlate Afghanistan uten korrekte papirer. Talibans innstramming rammer nå spesielt kvinner og de som arbeidet for Nato-land som Norge.
Ironisk nok kommer de mange positive tiltakene for ukrainere samtidig med en rekke nye, negative tiltak for andre flyktninger. På Den internasjonale kvinnedagen, 8. mars, påpekte Bente Puntervold Bø og Asla Maria Bø Fuglestad at det våren 2022 kommer et nytt krav om at man må bestå norsk på B1-nivå for å få norsk statsborgerskap, en test selv mange nordmenn vil slite med å perfeksjonere. I fjor fjernet Stortinget ordningen som sikret flyktninger full minstepensjon. I tillegg ble det i desember 2020 krav om minst fem års opphold for å få permanent oppholdstillatelse. Og spesielt innvandrerkvinner rammes hardt av inntektskravet fra 2017 om å ha årsinntekt på 253 000 kroner før skatt for å få varig opphold – i tillegg til at søkeren da også må ha unngått å ha mottatt sosialhjelp de siste 12 månedene.
Norge har slik fått et nytt klassesamfunn basert på hvor man kommer fra. Alle er like, men hvite og kristne synes å være litt likere enn andre.
Hvilke flyktninger fra Ukraina?
For hvilke flyktninger fra Ukraina er det vi hjelper? Til nå har Norge ikke hjulpet de som har opplevd rasisme under flukten, både før og etter å ha krysset grensen fra Ukraina til Polen. Nemlig de omtrent 18 000 afrikanske studentene i Ukraina, hovedsakelig fra Nigeria, Ghana, Marokko og Egypt. Noen ble siktet på med våpen, andre ble kastet av toget.
Det måtte tre afrikansk-britiske kvinner («Black Women For Black Lives») til for å redde afrikanske studenter som var strandet i Sumy, like ved grensen til Russland. Og 11. mars var det Arise, Rødt Oslo Solidaritet og Antirasistisk Senter som arrangerte demonstrasjon mot at flyktninger i Norge og Europa nå «blir sortert etter hudfarge».
Men om ikke annet har Ukraina i mange år åpnet dørene og grensene sine for nigerianere, indere og kinesere – og så tilbudt dem å studere blant annet medisin og økonomi ved landets universiteter. Som en kontrast har EØS-land som Norge heller valgt å stenge sine grenser og utdanningsinstitusjoner for studenter fra Nigeria og andre afrikanske land. Men feilene fra i går er det ennå mulig å rette opp: Hva om de statlige, norske universitetene nå tilbyr studieplass til afrikanske studenter som får avbrutt sin utdanning i Ukraina, grunnet en krig initiert av «norgesvennen» Putin? For hovedutfordringen i Norge er ikke Frp og Hege Storhaug, men en statlig forskjellsbehandling som i praksis ikke bryter med deres retorikk.
På flere måter speiler altså Putins Ukraina-krig vårt eget, sanne ansikt.
Noen påstår at forskjellsbehandlingen kun skyldes at Ukraina er et «nærområde». Men flyktningene i Hellas «er her allerede». Norge vil bare ikke hente dem, slik vi gjør med ukrainere. Og 90 foreldre med utenlandsk bakgrunn ligger nå an til å bli sendt ut av Norge og splittet fra barn her, grunnet ofte bagatellmessige forhold. Regjeringen har til nå nektet å innføre tiltak, tross klare anbefalinger fra en arbeidsgruppe nedsatt av Mehls justisdepartement, advarte Redd Barna i februar.
De senere år har vi sett hvordan det er gått inflasjon i begrepet «nærområde». Begrepet brukes nå som om vi levde på 1800-tallet, uten fly, biler eller internett. “Nærhetsdebatten” handler slik sett ikke om «reell nærhet», men om «forestilt fremmedhet». Sannheten er krigens første offer, heter det. Men sannheten er også det første som åpenbarer seg under en krig. I krigen trer vårt sanne ansikt frem i lyset.
For Norge har heller ikke gjort noe for å redde de muslimske Krim-tatarene, som ble spesielt forfulgt og drept etter Russlands okkupasjon av Krim-halvøya i 2014. I ny-okkuperte Melitopol forfølges de nå systematisk av russiske styrker. Og hvor er justisminister Mehl når Danmark nå konsekvent stopper visse kvinner på flukt fra Ukraina, selv om de har visum til Norge? Danske Flensborg Avis skrev nemlig 10. mars:
“Det samme skjedde for to kvinner fra Odessa-området, som etter en 36 timers lang tur var nådd uskadde frem til (den danske) grensen med sine barn. Gruppen hadde visum til Norge. De blev avvist ved innreisen fordi mødrene kun kunne fremvise barnas fødselsattester, men ingen pass.”
Også denne justisministeren synes mer opptatt av å mele sin egen kake enn å sikre at Danmark og Polen følger de lover og verdier vi ellers påberoper oss å følge i dette landet.
De glemte i Moria
Danmark er et skrekkeksempel på hvordan det kan gå når Arbeiderpartiet skal kopiere ytterliggående høyrepopulister. Danskene skal nå vedta særlover for at ukrainere skal slippe å utsettes for den menneskefiendtlige «smykkeloven». For Danmarks Soscaldemokratiet og de borgerlige partier vedtok i januar 2016 en lov som ga grensevaktene rett til å frata flyktninger smykker, klokker og andre verdier over 10 000 kroner.
Denne nye loven rammet spesielt de som flyktet fra Putins bomber i Syria, for Russland hadde gått inn på diktatoren Assads side fra september 2015. Putins Russland, i samarbeid med Assad-regimet, begikk grove krigsforbrytelser for eksempel da de i én måned bombet storbyen Aleppo og drepte mer enn 440 sivile, konkluderer Human Rights Watch (HRW). Men først når Putin bomber ukrainere, og ikke tsjetsjenere og syrere, er det stortingsflertallet i Danmark og Norge reagerer med empati for de som rammes.
Om ikke annet omtales ikke Ukraina-krigen som en «flyktningkrise», selv om det er varslet at det kan komme ti millioner flyktninger fra Ukraina. Dette i kontrast til høsten i 2015, da de flyktende fra brutaliteten til Putin, Assad og Daesh (IS) i Syria skapte det man i Norge omtalte som «flyktningkrisen». For det ble presentert som en «krise» at flyktende syrere og afghanere syklet over grensen ved Storskog i Finnmark høsten 2015.
Allerede i november samme år inngikk imidlertid Norge en avtale med Putin-regimet om å stenge grensen og nekte asylsøkere å søke beskyttelse ved den norsk-russiske grense. Putin-avtalen var i strid med internasjonale konvensjoner, viser rapporter fra NOAS og Helsingforskomiteen. Om ikke annet tok Norge imot drøyt 30 000 mennesker fra Syria, uten at dét viste seg å skape problemer i samfunnet.
Men høsten 2016 vant Trump valget i USA. En ny høst kom til å prege retorikken mot de flyktende, også i Norge. Så da flyktende kvinner og barn høsten 2021 kom til Polens grenser, via Belarus (Hviterussland), ble disse igjen omtalt som «migranter», ikke som flyktninger eller asylsøkere. VGs emneord for situasjonen er nemlig «migrantkrisen i Europa».
Men denne retorikken endret seg igjen, som ved et trylleslag, da ukrainere begynte flykte noen uker senere i februar 2022. Med ett er det ikke måte på hvor mange hundretusener og millioner av ukrainere Norge og Europa kan ta imot. Som om ikke de som forsøker å flykte fra Talibans brutale styre i Afghanistan har vel så mye behov for hjelp. Som om ikke de tusener av flyktninger og barn som i flere år har vansmektet på den greske øya Lesvos, først i Moria-leiren, nå i Kara Tepe, trenger et annet sted å bo enn i en skadelig teltleir i EU.
Skammelig nok strakk Stortinget seg, etter 2020-brannen, ikke lengre enn til å hjelpe 50 (femti) av flyktningene i Moria-leiren, der 8 av 10 er krigsflyktninger fra Syria og Afghanistan. I norske medier påstås det nå gang på gang at den store norske sympatien for Ukraina-flyktningene skyldes at det kommer så mange kvinner og barn derfra. Men omtrent 75 prosent av syriske krigsflyktninger, registrert av FN, er også kvinner og barn. Uten at dét hjelper de over tre millioner syriske kvinner og barn som i flere år har ventet i FN-leire i Tyrkia, Jordan og Libanon
Før jul 2021 hadde den nye Ap- og Sp-regjeringen ikke plass til et eneste flyktningbarn fra Syria og andre krigsherjede områder. Familiene deres prøvde komme seg over grensen fra Belarus til Polen – istedenfor å drukne i Middelhavet som de andre. Som de som flykter fra brutaliteten i Libya, landet som norsk personell i F16-fly slapp 588 bomber over våren 2011, noe som inngikk i en Nato-bombing som drepte hundrevis av libyere.
Da utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) i november 2021 fikk spørsmål om flyktningene på grensen mellom Belarus og Polen, var det ingen empati eller varme å spore. Istedenfor å tilby seg å redde livstruede kvinner og barn, skyldte statsråden på «Hviterussland» (Belarus) for det hun kalte «migrantkrisen».
Det ulogiske med slik fryktretorikk er at Europa har behov for mange migranter for ikke å svinne hen fremover. EU ligger an til å miste over 5 millioner mennesker frem mot år 2050. Befolkningen minker ikke kun i Øst-Europa: I Portugal har populasjonen sunket hvert år siden 2010, så nå er de blitt 450 000 mennesker færre. I Italia har befolkningen blitt redusert hvert år siden 2017, slik at det på fem år er blitt 400 000 færre italienere. Og slik skal det fortsette i årene fremover, viser prognosene. Men den europeiske flyktningpolitikken følger sjelden logikk eller fakta, snarere følelser og irrasjonalitet.
Kvinner døde etter å ha møtt polsk politi
Vanligvis heter det i norsk politikk: «Vi må hjelpe dem der de er.» Men nå er det plutselig ingen norske politikere som får seg til å si at de ukrainske flyktningene skal «hjelpes der de er». Uansett om de ukrainske flyktningene er i Lviv i vest-Ukraina eller i de første Schengen-landene de kommer til, som Polen og Østerrike.
Som en kontrast: Da flyktende kvinner, barn og menn (mange fra Syria og Irak) forsøkte å krysse grensen til Polen og EU i ukene før julen 2021, ble de fysisk kjørt og dyttet tilbake til diktaturet i Belarus (Hviterussland). Polen sendte ut soldater til skogene for å stanse barnefamilier i vinterkulden. Mange døde der i de polsk-belarusiske skogene, uten at det var noe ramaskrik verken her eller der.
En gjennomgang fra Der Spiegel, publisert lille julaften, dokumenterer navn og alder på 16 av de menneskene som døde i grensetraktene mellom Belarus og Polen før jul. Blant dem var de to kvinnene Rajaa Hasan (44) fra Hama i Syria og den kunstneriske tobarnsmoren Wafaa Kamal (38) fra Bagdad i Irak. Rajaa flyktet fra en palestinsk flyktningleir, Wafaa fra truende sjiamilitser i Iraks hovedstad.
Felles for begge kvinnene var at de klarte å komme seg over til «sikkerheten» i EU og Polen. Men felles er også at de så også, utrolig nok, ble kjørt tilbake til de hviterussiske skogene av polske grensevoktere og politi. Der døde kvinnene av sjokk, kulde og utmattelse.
Men Rajaa og Wafaa var jo ikke europeere, må vite. I norske medier ble krigsflyktningene omtalt som «migranter». Aftenposten brukte i november tittelen «De er blitt våpen i en hybridkrig», i tråd med ytre høyre-retorikk fra Polen.
Som om flyktningene fra Afghanistan-, Syria-, Jemen-, Irak- og Libya-krigene kun er et påfunn for at regimer skal «skade oss». Til tross for at de flykter fra land som er såpass «nærområder» for Norge at vårt land enten har bombet der eller har sendt våre soldater dit – eller at vi har tjent godt på å selge våpen til krigførende parter.
Påstanden var uansett lenge at vi ikke har plass. At alt var fullt. Eller at alt var så vanskelig. Men nå har altså Norge og Europa plass til hundretusener, om ikke millioner, av ukrainske flyktninger. Som helt tilfeldigvis er både hvite og kristne. På internasjonale tv-sendinger sies det på avslørende vis: Flyktningene har «blå øyne og blondt hår». For: «De ligner på oss». Eller: De er «relativt siviliserte, relativt europeiske», som NBCs reporter Charlie D’Agata uttalte i en sending. Så vet vi dét.
Tør vi møte speilbildet vårt?
Europeiske flyktninger synes å være likere enn andre. The Arab and Middle Eastern Journalists Association (AMEJA) kom allerede 27. februar med en uttalelse der de «fordømmer og kategorisk avviser orientalistiske og rasistiske» narrativer i europeiske og amerikanske medier. AMEJA påpeker at eksemplene viser hvordan mentaliteten med å «normalisere tragedier» i land med ikke-hvit befolkning gjennomsyrer vestlig journalistikk.
En lignende logikk og retorikk ser vi i forskjellen på behandlingen selv av norske borgere. For utenriksminister Huitfeldt nekter ennå å hjelpe fengslede norske kvinner, som tidligere levde under styret til Daesh (ISIS), tilbake fra Syria-leirene. Kvinnene får ikke hjelp selv om de har små barn – og selv om kurdiske selvstyremyndigheter ber Norge ta ansvar, slik andre land har gjort. «Som en generell grunnholdning så henter vi ikke hjem de som har reist ut som fremmedkrigere,» uttalte Huitfeldt i høst.
Uten belegg stempler hun slik kvinnene som «fremmedkrigere», før det finnes noen dom mot dem. De er terrorsiktet, for å ha tilsluttet seg Daesh, men det er opp til domstolene å avgjøre om de har gjort noe straffbart.
Som en kontrast: UD brukte millioner på advokater for å få drapsdømte Joshua French tilbake fra Kongo, samtidig som det i februar ble klart at norsk UD nå nekter advokathjelp til de norske barna i Syria. Dette til tross for at Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg og Legeforeningens menneskerettighetsutvalg har konkludert med at de norske barna utsettes for «nedverdigende og umenneskelig behandling». Huitfeldt har ennå unnlatt å svare på hva som skal skje med de fire norske jentene, som er mellom fire og seks år gamle.
Ukraina-krigen er et speil. Hvis vi ser inn i speilet, stirrer vi inn i vårt eget ansikt. Liker vi det vi ser?
Dag Herbjørnsrud var ansvarlig redaktør i ukeavisen Ny Tid da Anna Politkovskaja (1958-2006) ble spaltist der i januar 2006. Etter at Politkovskaja ble drept, ble spalten «Uten grenser» dedikert til henne. Her fikk opposisjonelle kvinner fra noen av verdens verste regimer en stemme. Blant de som bidro var Elena Milashina (kollega av Politkovskaja i Novaya Gazeta, Russland), Natalia Novozhilova (Russland), Martha Roque (Cuba), Nyien San (Burma) og Nawal El-Saadawi (Egypt). Herbjørnsrud er grunnlegger at Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI): www.sgoki.org
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
