Foto: Greater Houston Partnership
Etter et innlegg jeg skrev om somaliere i Norge, ser jeg at det kom mange kommentarer, av forskjellige slag. Jeg forsøkte å vise et faktabasert, usentimentalt bilde, og vise at denne ofte stigmatiserte gruppa er på rett vei. Det falt noen tungt for brystet.
Ber innvandrere lære seg norsk – sliter selv med å skrive
Nå lurer jeg på hvem disse personene er, som leser Utrop – Norges første flerkulturelle avis via Facebook, og ser ut til å lete etter noe de kan komme med negative kommentarer om. Jeg ser for meg gretne menn – det er flest menn – som våkner om morgenen, tar seg en røyk og en kaffe, og gnir seg i hendene: «Hva kan jeg finne i dag?» For disse er muslimer, pakistanere, eller, best av alt, somaliere, gode å ha.
Jeg refererte til en undersøkelse som viser at somaliere er den mest fornøyde minoritetsgruppen, og da er kommentaren: «Ikke rart de er fornøyde, de får jo alt oppi hendene». Da jeg undrer jeg på: Hva ville kommentarene være hvis de var de minst fornøyde? Videre følger kommentarer om at de «selvsagt ikke jobber», om NAV- bruk osv. fra samme retoriske skuffe.
En annen kommentar kommer fra en som har leid ut til en sykepleier, som oppfører seg bra , «men hun er jo ikke typisk». Bildet til teksten, av somaliske kvinner uten hijab, ble fort avvist med at det ikke kunne være fra Norge. Det var det heller ikke, men kunne selvfølgelig ha vært det. Statistikk og fakta biter ikke på disse nettets krigere. Deres anmodninger til innvandrere om å lære seg norsk uttrykkes ofte av folk som, blant en rekke andre språklige skavanker, ikke selv vet forskjell på «å» og «og» .
Den du er
Hva motiverer disse ivrige kommentatorene? At samfunnet har forandret seg, er de tydeligvis ikke forberedt på, eller villige til, å akseptere, det ser ut til å virke truende og provoserende på dem.
Noen av innvandrerne som kommer hit, kommer fra land der klan spiller en viktig rolle. Det kan minne om norske rasisters klanmentalitet, der vi er opptatt av å forsvare vårt eget territorium, vår egenart, vårt revir, og har ikke plass til forandringene som tross alt skjer i samfunnet. De evner ikke å ta til seg at verden har kommet til oss.
Da Fawad Ashraf satte i gang debatten om hvorvidt man føler seg norsk eller ikke, ble han fort kritisert for utakknemlighet, illojalitet, arroganse og møtt med andre enda mer usympatiske karakteristikker. Nå tror jeg han for lengst er over det hårsåre stadiet, men jeg vil mene at det er lett å forstå at han egentlig er komfortabel med å være den han er, en person som hever seg over smålige kommentarer og vet at han fyller en plass i samfunnet og trives med det, som føler tilhørighet i Norge uten å trenge å være «norsk» andre steder enn på papiret.
Fremmedfrykt bunner ofte i rasisme
Hvor mange generasjoner tar det før Ahsraf i de flestes øyne ikke lenger er «bindestreksnordmann»? Som han selv sier, er det bare i utlandet folk er fornøyd med at han sier han er norsk, da uten videre kommentarer og spørsmål.
Er det så provoserende at han har valgt ikke å identifisere seg som norsk? Mange føler det samme som han, men de fleste holder det for seg selv, av gode grunner. Kanskje det går an å velge. Ikke hva andre identifiserer en som, men hva man selv identifiserer seg som.
Noen av innvandrerne som kommer hit, kommer fra land der klan spiller en viktig rolle. Det kan minne om norske rasisters klanmentalitet
Abid Rajas barn, antakelig også hans barnebarn, uansett hvilken utdanning og posisjon de får, vil bli betegnet som norsk-pakistanere, i alle fall i Norge, og vil forhåpentligvis leve godt med det.
Min datter, med engelsk far, født og og oppvokst i England, med tre barn og norsk partner, sier hun heller ikke helt identifiserer seg som norsk, etter å ha bodd i Norge i mesteparten av sitt voksne liv. Ville noen reagere på det?
Selv om all forskjellsbehandling og skepsis til fremmede ikke bunner i rasisme – det er ikke så lenge siden nordlendinger ikke ble ønsket velkommen i Oslo – er det nærliggende å tro at det spiller en rolle.
Nei til smålighet – ja til raushet
Ukrainerne, som vi nå kommer til å få mange av, er hjertelig velkomne. De er jo som oss, i alle fall tilsynelatende. Og fra et land ikke så langt borte. Den mest negative kommentaren jeg har sett hittil er at «de reiser nok snart hjem igjen». Det håper jeg de kan, og vet at de ønsker. Bosnierne som kom på nittitallet, og i likhet med ukrainere fikk midlertidig oppholdstillatelse i utgangspunktet, ville også det, men for mange ble det umulig. De «synes» ofte ikke lenger i samfunnet, og kanskje vil det samme skje med ukrainerne.
Som alle flyktninger vi mottar her i landet, vil de koste staten, og de må også benytte NAV-systemet, i alle fall i begynnelsen. La oss håpe de ikke blir utsatt for hets og sjikane. «De tar jobbene fra oss», er jo blitt en klassiker alle nye innvandrergrupper skal gjennom i starten.
Statsministeren oppfordrer oss til raushet i nåværende situasjon. Det motsatte av raushet er smålighet. La oss være rause, og ikke smålige, og respektere at ulikheter ikke behøver å bety motsetninger og mistenkeliggjøring. Norge er et fritt land, med plass til variasjon.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
