Foto: Trine Melheim Næss / IMDI
- Solidaritet og fornuft - 10.02.2016
I en kronikk i Utrop før helgen forklarte Sylvi Listhaug at hun frykter for fremtiden for velferdssamfunnet. Det er merkverdig at en statsråd vil bruke så mye tid på å spre frykt mens hun tar så lite grep i sitt eget ansvarsområde for å sikre det hun er redd for.
Det er slående hvordan hun i teksten sin ikke tilbyr et eneste godt svar på helt grunnleggende utfordringer for velferdsstaten som ligger innenfor hennes ansvarsområde. Så heller enn den luftige og uforpliktende verdidebatten som Listhaug legger opp til, la meg ta og komme med fire konkrete utfordringer til henne. Fire grunnspørsmål for hennes saksfelt som hun så langt har vist liten interesse i å svare på.
1. Rask saksbehandling:
Saksbehandlingstiden for dem som med stor sansynlighet får bli er for lang. Og jo kortere vi kan få ferdig saksbehandlingen, jo raskere kan flyktninger bli integrert og bidra til velferdsstaten. Derfor har SV foreslått at regjeringen må få til en betydelig raskere saksbehandling av alle søknadene, ikke bare de som er åpenbart grunnløse. Hvordan vil Listhaug korte ned ventetiden så flyktninger kan, som hun selv sier, yte?
2. Rask bosetting:
Vi må tenke nytt om bosetting. Staten bruker i dag milliarder på dårlige og dyre mottak. Dette er penger som kommunene kunne brukt på en langt bedre måte. Da kunne integrering kommet i gang før folk har blitt nesten arbeidsuføre av venting, av å sitte og stirre i veggen i årevis uten mening. Regjeringen har til og med kuttet i norskopplæringen i mottakene. Dette er stort sett voksne folk som kan bidra, men nå lærer vi dem å ligge på sofaen og ta mot trygd. Det må stoppe og folk som får opphold, må bli bosatt, lære seg norsk og de som kan må få jobbe og forsørge seg selv ved ærlig arbeid.
Kommunene må få dekket sine kostnader og ta sin rettferdige del av bosettingen når vedtak om lovlig opphold har kommet. Derfor har SV fremmet forslag om en ny bosettingsordning i Stortinget. Vil Listhaug korte ned ventetiden før bosetting, ved å ta i bruk SVs ordning?
3. Kvalifisering og arbeid.
Mange av de som kommer har store ressurser og vil med raskere og bedre introduksjonsprogram kunne klare seg selv og bidra i samfunnet. De som kan jobbe, må få lov til å jobbe lovlig. Introduksjonsordningen må gjøres mye mer individtilpasset og kombineres med kvalifiserende opplæring. Det vil korte ned tida vesentlig for mange, framfor å måtte ta introduksjonsordning først og så kvalifisering. I dag får de som venter på å få avgjort søknaden ikke engang lov til å jobbe i Norge. Muligheten til midlertidig arbeidstillatelse må utvides og det må gjøres regelendringer for at man skal kunne få språkopplæring og utdannelse samtidig.
Hvordan vil Listhaug sørge for at innvandrere med opphold får raskere kvalifisert seg til jobb og kommer seg ut på arbeidsmarkedet?
4. Rett til barnehage for barn i mottak.
Få tiltak er så integrerende som barnehage. Barna lærer norsk raskt, foreldrene møter andre sambygdinger og får mulighet til å forstå mer av hvordan Norge fungerer. Mor får frigjort tid til å følge opplæring og eventuelt prøve seg i arbeid og bli kjent med landet de bor i. Vi har ingen tid å miste for at disse barna skal lære norsk og livet på mottak er ikke normalt for et barn, så her gjelder det å få læringen i gang mens barnehjernen er klar for å lære språk. Hvordan vil Listhaug sikre at barns språklæring er ivaretatt?
SV har fremmet over 50 forslag i Stortinget om god integrering. Regjeringen fremmer heller forslag for å gjøre livet surt for dem som kommer, og dem som kan komme. Deres politikk gjør at familier som er splittet skal leve i angst og utrygghet i årevis, uten å få være sammen, uten å vite om de får bli.
Listhaug er bekymret for fremtiden. Det er jeg også. Flyktningsituasjonen vi nå står oppe i kan håndteres, men da trenger vi en regjering som er villig til å satse på menneskene som skal få opphold i Norge. Når Listhaug og regjeringen virker uinteressert i å sørge for rask saksbehandling, bosetting, skikkelig språkopplæring og å hjelpe flyktninger å komme seg ut i jobb bidrar de ikke. Det er det som gjør meg bekymret. Det er det som setter velferdsstaten i fare.
