Foto: Firuz Kutal
- Også ble det stille: Nasjonale minoriteter som en usynlig størrelse - 10.06.2024
- Politiets rom-register er etnisk profilering - 24.03.2024
- Derfor er det viktig med rollemodeller - 15.12.2023
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Mikroaggresjoner kalles det nå. Små, subtile handlinger som påpeker din annerledeshet. Du blir snakket engelsk til på tribunen, kollegaer tar på krøllene dine som om de var deres egne – eller hva som helst annet. Ligner du meg, har du trolig en relativt lang liste å plukke fra. Altså hvis du ikke er hvit.
Prisen for å nå toppen er høy – for noen
Hvit. Det er noe hardt ved det ordet. Hvit. Mye hardere enn «etnisk norsk», som i seg selv er ekskluderende nok for oss som altså ikke er hvite. Hvit skyld. Hvitt ubehag. Hvite privilegier. Hvit makt. Men, «etnisk norsk ubehag»?, det klinger ikke like bra. Etnisk norske menn som pusher 50. Etnisk er alt, etnisk norsk er veldig lite. Etnisk norsk er å være hvit. Etnisk norsk er å være ekte, opprinnelig, grunnleggende, rendyrket, hvit nordmann. Etnisk norsk, du liksom.
«Du gjorde et godt inntrykk, men nådde dessverre ikke gjennom denne gangen». Maja nådde helt opp, det gjorde Nils også. Imran og Aman nådde også helt opp. Men Imran og Aman måtte justere håret, gjemme sine kurdiske frigjøringssmykker, snakke så pent de bare kunne, og for all del ikke gjøre noe som kunne knytte dem til islam eller noe arabisk. Selv om ingen av dem er muslimer.
Jeg ser det klart nå
Mansour tenker på samme måte når han søker bolig. Ingen afrikanere. Ingen afrikanere, dårlige opplevelser så tar ingen sjanser. Utleier tar ingen sjanser, han tar ingen sjanser. Han er sikkert snill på bunnen, innerst inne, han er jo ikke rasist, «du er hårsår», Mansour, «rolig nå», Mansour. «Rolig Mansour», ikke bli hissig. «Ikke bli hissig, Mansour», «slapp av».
Mansour klarer ikke roe seg ned, dette sinnet har vokst i han de siste ukene. Det er som om alt inni han prøver å trenge ut. Mansour sitter på bussen, jeg setter meg ned ved siden av han, venter et stopp før jeg trekker han av bussen. Jeg ser han inn i øynene og spør om hvordan han har det. Tårene begynner å trille ned de svarte kinnene hans.
Vi setter oss på en benk, han hyperventilerer. «Manosur, hva skjer? Hva er det som har skjedd?» spør jeg flere ganger. Han puster dypt et par ganger før han helt rolig og avmålt sier: «Jeg orker ikke mer. Fuck dette drittlandet».
Mansour og jeg har flere ganger snakket om opplevelsen av å være afro-norsk, og jeg vet at de siste ukene har preget svært mange av oss. Men jeg forstår fortsatt ikke hvorfor og hva som har gjort at han er så langt nede som nå. «Er det krigen?» spør jeg forsiktig. «Ja», svarer han. «Philip, vet du det? Hvite mennesker i Norge ser ikke selv hvor mye de forskjellsbehandler folk. Og det er fucka».
«Philip, jeg er ferdig med Norge»
– Tenker du på at det allerede er ukrainske unger på basketballtrening, samtidig som arabiske flyktninger fortsatt sitter fast mellom Polen og Hviterussland?.
«Det er ikke noe å si», svarer Mansour før han begynner på noe som startet som en rant, men som nesten ender opp som et dikt:
«Philip, du er halvt svart og halvt hvit. Men svartheten din tar all oppmerksomhet hos hvite folk. Ingen ser hvitheten din, utenom andre svartinger. Tenk deg, at du er halvt bra og halvt dritt. Det er det! Halvt dritt, smak på det! Dette møkkalandet forteller oss at vi må være takknemlige, at områdene vi er fra er belastet, de sier vi må integrere oss, samtidig som de ønsker oss det beste. Hva faen er det de prøver å si? Og se nå. De klarer faen meg å hente tusenvis av flyktninger fra Ukraina! Alle politikerne er enige, alle organisasjoner er enige om det. Men de gir blanke faen i svartingene på grensen der nede! Philip, de nekter svartinger å passere! Hva skal vi gjøre? Skjer dette virkelig? Og samtidig står hele fuckings hvite Norge i en stor runkesirkel hvor det er om å gjøre å vise mest kjærlighet for flyktningene fra Ukraina. Jeg vet ikke ass. Jeg klarer bare ikke bli glad lenger når jeg ser hvite mennesker hjelpe disse flyktningene. Jeg vet ikke hva jeg føler lenger. Det eneste jeg ønsker er at folka fra Ukraina skal få hjelp, men jeg vil like mye hjelpe svartingene der nede. Og ikke minst alle svartingene som har vært på flukt i fuckings 100 år! Philip, jeg er ferdig med Norge. Fuck brunost, fuck leverpostei, fuck langrenn, fuck Petter Northug. Hva skjer om det blir krig her? Forventer Norge at vi skal krige for dem? Skal vi få så mye dritt hver fuckings dag, krige for å komme på intervju og få bolig? Vi er for faen annenrangs borgere her ass. Og hvis Russland kommer hit, skal vi da krige for hvite nordmenn? Ofre livene våre, og så gå tilbake til dette etterpå? Fy ass, det må være så deilig for Støre å ha oss her, vi vasker den fuckings dassen din, vi lager den kuleste musikken, vi snakker flere språk enn de andre, hjelper foreldrene våre mer, og når han jævelen Putin kommer hit, da skal vi også ut og slåss? Fuck det.»
Vi er to svartinger som står og gråter utenfor Bislett stadion. Jeg har egentlig ingenting å si.
Med blå-gult filter på profilbildet
Krigen i Ukraina: Norge på sitt mest solidariske og Norge på sitt mest usolidariske på en og samme tid. Hvor mange hvite folk skal fortsette å forsvare at det er helt naturlig å bry seg mer om de som er nærmere enn de som er langt unna? Da er det jo rart at de ikke bryr seg mer om de andre flyktningene i Ukraina, eller i landene rundt. Altså de brune. For de brune flyktningene i Ukraina er jo like nærme som de hvite.
Svartingene. Det er deilig å skrive det ordet. Svartinger. Ingen hvite kan skrive det. Jeg har makt. Svartnig, svarting, svarting. Jeg skriver det med den største stolthet. Svarting er hardere enn melaninrik, minoritetsbakgrunn, afro-norsk, ikke-etnisk norsk. Svarting. Mansour er broren min, naboen min. Mansour er svartingen du ser på trikken, Mansour er jeg.
Mansours beger ser fullt, men jeg vet at han kommer til å tømme det før han er klar på ny. Han er klar for å ta på seg smilet, vise sin takknemlighet, legge på blå-gult filter på profilbildet. Han er klar for å svelge unna, kamel på kamel til fordel for behagelig stemning. Han er klar for å gjøre som han har gjort hele livet, dumme seg ned i møte med hvite mennesker.
Å miste seg selv
De er ikke klare for hans ærlige tanker uansett, like lite som Trondheim teaterscene aldri har vært klar for en svart hovedrolleinnehaver. Like klare for svart ærlighet som Arbeiderpartiet er for en svart leder. Mansours tillit til landet blir til løv fra et eiketre. Selvfølelsen fylles av hat, angst og frustrasjon.
De innerste tankene kan på de beste dager fortelle om en viss takknemlighet til den norske staten, i andre øyeblikk forteller de om revolusjon, hat og bitterhet. Han er i ferd med å miste tilliten. Miste seg selv. Jeg lar det synke i meg.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
